ʿUmar II
ʿUmar ibn ʿAbd al-ʿAzīz (arabisk: عمر بن عبد العزيز; født 2. november 682 i Medina, død 31. januar 720 i Aleppo/61-101 AD) var den åttende kalifen av Umajjadekalifatet fra 717 til 720. Tidligere hadde han fra 706 til 712 vært guvernør for Medina. ʿUmar var fetteren til den forrige kalifen Sulaymān ibn ʿAbd al-Malik, siden han var sønn av ʿAbd al-Maliks yngre bror ʿAbd al-ʿAzīz ibn Marwān. Han var også oldebarnet til den andre kalifen og følgesvennen til Profeten Muḥammad ʿUmar ibn al-Ḫaṭṭāb.
| ʿUmar II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. nov. 681 Medina (Umajjadene)[1][2] | ||
| Død | ca. 5. feb. 720 (38 år) Church of Saint Simeon Stylites (Umajjadene) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, guvernør, kalif | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Fatima bint Abd al-Malik | ||
| Far | Abd al-Aziz ibn Marwan | ||
| Mor | Leila Bint Asim | ||
| Søsken | Umm al-Banin bint Abdul Aziz | ||
| Barn | Abdul-Malik ibn Umar ibn Abdul-Aziz Abd Allah ibn Umar ibn Abd al-Aziz Abd al-Aziz ibn Umar ibn Abd al-Aziz | ||
| Gravlagt | Omar Ibn abdel-Aziz tomb | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerʿUmar tilbragte sine tidligste leveår i Egypt, der hans far ʿAbd al-ʿAzīz fra 686 til 705 var stattholder for sin bror Marwan I. Etter farens død ble han av ʿAbd al-Malik kalt til Damaskus og gift med hans datter Fātima.
Stattholder, rådgiver
redigerKort etter utnevnte ʿAbd al-Malik ham til stattholder i Medina. I februar/mars 706 tiltrådte han denne posten. Hans område omfattet også de to byer Mekka og Taif. Lite er kjent om hans virksomhet i byen, men det fortelles at at han tidlig søkte omgang med Medinas fuqahā'. I året 707 holdt ʿUmar på oppdrag av Al-Walīd I oppsyn med byggearbeidene med utvidelsen av Profetmoskeen i Medina. På grunn av hans mildhet flyktet mange irakere som var kommet i konflikt med al-Hadjādj ibn Yūsuf til Hijaz. Dette førte til slutt til at ʿUmar i mai/juni 712 etter påtrykk fra al-Hadjādj ble fjernet fra embedet.
De påfølgende år tilbragte ʿUmar ved umajjadenes hoff i Damaskus, hvor han sammen med den lærde Radsjā' ibn Haiwa (død 730) fungerte som rådgiver for sin nevø kalifen Sulaimān (715–717). I 716 ledsaget han Sulaimān i dette verv på en valfart (hajj) til Mekka. Da Sulaimān samme år syknet hen i det nordlige Syria under forberedelsene til et felttog mot Konstantinopel, foreslo Radsjā' for herskere å ikke peke på noen av sine brødre, men på nevøen ʿUmar, som sin etterfølger. Men visste nok at denne uventede suksesjonsbeslutning kunne støte på motbør fra ʿAbd al-Maliks linje, og krevde derfor at alle avla troskapseden (baiʿa) ikke til ʿUmar ved navns nevnelse, men til en ennå ikke navngitte etterfølger. Motstanden mot denne beslutning ble ikke brutt før det ble lovet at kalifverdigheten etter ʿUmars død atter skulle gå over til ʿAbd al-Maliks sønner (Yazīd II, Hisham).[3] [4]
Kalif
redigerBeleiringen av Konstantinopel (717–718)
redigerʿUmars kalifat begynte mist under krigen mot Bysants. Hans forgjenger kalif Sulayman (715–717) innledet sommeren 717 den annen arabiske beleiring av Konstantinopel. Krigsforetaket slo feil, og med store arabiske tak - likesam under den første beleiringen av Konstantinopel (674–678). Den overordentlig dyktige bysantinske keiser Leo III kunne blant annet ved hjalp av en militærteknisk innovasjon stagge fienden. Det dreide seg om gresk ild, som bidro til å stanse Sulaimāns og etterfølgeren ʿUmar storm mot Konstantinopel. To dager etter at beleiringen var innledet døde kalif, enten den 22. september eller den 1. oktober 717. Hans etterfølger kalif ʿUmar fortsatte beleiringen i ti måneder, men uten fremgang.
Forsvaret av Konstantinopel (717–718) under den bysantinske keiser Leo IIIs ledelse var av uvurderlig betydning. Arabernes flåte ble nesten fullstendig knust, og med dette mistet araberne sitt hegemoni over det østlige Middelhavet.
Uten Konstantinopels forsvar ville den islamske ekspansjon inn i Europa vanskelig kunne stanses. Forsvaret av Konstantinopel skulle bli meget skjellsettende for utviklingen av det middelalderske Europa.
ʿUmars samfunns- og skattereformer
redigerUnder ʿUmars regjering ble det gjennomført reformer som hadde til hensikt å nedbygge sosiale spenninger. Han forbød også offentlige fornærmelser av Ali Ibn Abi Talib. Dessuten gav han et berømt edikt som gikk ut på at kristne og jøder måtte passe på å forholde seg slik at de ikke krenket muslimene og deres tro. Blant annet måtte jødene bære et gult merke på tøyet. Jøder og kristne kunne ikke inneha høyere forvaltningsembeder. Offentlige (synlige) kors lot han ødelegge. Ediktet fremmet en massiv islamisering av samfunnslivet.
Det oppstod en inntektsmessig problemstilling ved at ikkemuslimer gikk over til islam. Med dette skulle de jo egentlig slippe å betale jizya-skatt til kalifen. Det var så mange som benyttet seg av denne mulighet til å slippe skatten at kalifatets finansielle grunnlag ble satt i fare. Under Umar ble der derfor foretatt en skattereform: Nå ble ikke personer beskattet per hode, men skatten ble knyttet til jordeiendom. Inntektsproblemet ble dermed redusert, men ikke fjernet.
Arvinger, livets slutt
redigerʿUmar hadde en sønn ved navn ʿAbd al-Malik, som han skattet høyt.[5] Han hadde gudfryktighet og omfattende utdannelse.[6] ʿAbd al-Malik var rådgiver for ʿUmar og gikk inn for en raskt implementering av hans reformer. Så døde han i 719, i en alder av 17 år i Dair Samʿān.[7] I et skriv til sin guvernør i Kufa forbød ʿUmar at man avhold den dødeklage som ellers var vanlig for herskere og deres sønner.[8] Selv døde han noen uker senere, i januar 720, på samme sted som sønnen.
Hans etterfølger ble fetteren Yazīd II (720–724), en av sønnene til umajjadenes femte kalif Abd al-Malik (685–705).
Referanser
rediger- ^ www.themuslimtimes.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.arabnews.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jfr. Cobb 821b, Hawting 72.
- ^ Dekret fra kalif Sulaimān av 717, se også: Almut Höfert: Kaisertum und Kalifat: Der imperiale Monotheismus im Früh- und Hochmittelalter. Campus Verlag, 2015, ISBN 978-3-593-50283-0, s. 261.
- ^ Jfr. Ibn Raǧab: Sīrat ʿAbd al-Malik ibn ʿUmar ibn ʿAbd al-ʿAzīz. Ed. ʿIffat Wiṣāl Ḥamza. Dār Ibn Ḥazm, Beirut, 1993, S. 76.
- ^ Jfr. Abū l-ʿAbbās Aḥmad ibn Saʿīd aš-Šammāḫī: Kitāb as-Siyar. Ed. Muḥammad Ḥasan. 3 Bände Dār al-Madār al-Islāmī, Bairūt, 2009. Band I, s. 192.
- ^ Vgl. Muir: The Caliphate. 1924, s. 374.
- ^ jfr. Ibn Raǧab: Sīrat ʿAbd al-Malik ibn ʿUmar ibn ʿAbd al-ʿAzīz. 1993, S. 70.
Litteratur
rediger- Muhammad ibn Jarir al-Tabari: The Empire in Transition, v. 24. transl. David Stephan Powers, SUNY, Albany, 1989.
