Ţ

Ţ og ţ (T med cedille) er den 34. bokstaven i det liviske alfabetet, mellom t og u. Livisk rettskriving baserer seg på latvisk og estisk. Som på latvisk, representerer cedillen palatalisering av grunnbokstaven, så denne bokstaven representerer en ustemt palatal plosiv – [c].

T-komma og S-komma øverst, T-cedille og S-cedille nederst.

Den kan noen ganger forekomme på rumensk, men dette er feil, siden rumensk benytter seg av bokstaven Ț - t med komma. I tidlige utgaver av Unicode fantes kun ţ, og denne ble derfor brukt i stedet for ț. Avhengig av font og innstillinger på datamaskinen kan de to bokstavene se temmelig like ut.

I 1868, foreslo franskmannen Ambroise Firmin-Didot i boken Observations sur l'orthographe, ou ortografie, française, at fransk burde adoptere en bokstav ţ, siden t i mange ord ikke uttales som [t], men som [s]; spesielt i ord fra latin der følges av en i. Dette gjelder for eksempel alle ord som slutter med endelsen -tion (f.eks. nation og révolution). Samtidig var det ønskelig å beholde t-en som en t, slik at ordenes morfologi kunne sees, og det var lettere å se hvilke ord som var beslektet. (For eksempel uttales t-en forskjellig diplomatie og diplomatique ([s] i det første, [t] i det andre; disse ordene kunne da skrives som diplomaţie og diplomatique. Gitt at ţ skal uttales [s] får vi her både en rettskrivning som er mer i tråd med uttalen av ordene, samtidig som vi også ser at ordene har samme rot.) Dette ble imidlertid ikke fulgt opp. En slik bokstav ville vært lik i funksjon til bokstaven ç, der c i en posisjon der den vanligvis uttales [k], skal uttales [s], men pga. historisk rettskrivning og morfologi har man beholdt c-en.

På norsk har man gjort noe lignende det Firmin-Didot foreslo, ved å endre skrivemåten i slike ord; ord med den latinske endelsen -tion, med norsk rettskriving, får i stedet endelsen -sjon.

Se også

• Cedille
• Ç – C med cedille
• Ț - T med komma