Ørnekorsets orden

estisk orden for fortjenester av Estlands forsvar

Ørnekorsets orden (estisk: Kotkaristi teenetemärk) er en estisk orden. Den ble innstiftet 24. februar 1928 av Estlands forsvarsliga, i anledning tiåret for landets uavhengighet. I 1936 ble den gjort til en ordinær statsorden. Ørnekorsets orden tildeles for militær innsats og fortjenester av Estlands forsvar. Ordenen rangerer som nummer fem av Estlands ordener, etter Den hvite stjernes orden, men foran Estlands Røde Kors' orden. Ordenen ble ikke tildelt i årene Estland var innlemmet i Sovjetunionen. Den ble gjenopptatt i 1995, etter at Estland på ny hadde vunnet sin selvstendighet. Ordenen ble sist revidert ved lov i 2007. Presidenten er stormester for Ørnekorsets orden .

Ordenstegn for Ørnekorsets orden fra før andre verdenskrig

Inndeling rediger

 
Ordenstegn for 2. klasse tildelt i 2014

Ørnekorsets orden består av fem klasser:

  • 1. klasse
  • 2. klasse
  • 3. klasse
  • 4. klasse
  • 5. klasse

Til Ørnekorsets orden hører også en medalje i tre valører: gull, sølv og jern.

Insignier rediger

Ordenstegnet for Ørnekorsets orden består av et svartemaljert malteserkors, som i midten bærer en sølv ørn med sverd i den ene kloen og Estlands riksvåpen i den andre. Baksiden bærer innskriftene «24. II 1928» og «PRO PATRIA». Ordenstegnene for de forskjellige klassene er identiske, men bæres i ulikt utformet bånd. Når ordenen tildeles for militære fortjenester, utstyres ordenstegnene med korslagte sverd. Ordensstjernen er i sølv og har åtte tagger. Ordensbåndet er oransje med smale blå striper.

Tildeling rediger

Tildeling av ordenen skjer ved presidenten. I perioden 1995 til 2008 er Ørnekorsets orden tildelt 713 personer, medaljene ikke medregnet. Av dette var 16 tildelinger i ordenens 1. klasse. Overrekkelser av ordenen skjer vanligvis på Estlands uavhengighetsdag 24. februar, men kan i særlige tilfeller også finnes sted på andre datoer.

Kilder rediger

  • (en): «Estonia» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1106–1108.

Eksterne lenker rediger