Wikipedia

Skottland i 1513-1707

Skottland i 1513-1707 gir en oversikt over landets økonomiske, sosiale og konstitusjonelle forhold i perioden fra 1513 (da middelalderen i Skottland ble ansett som avsluttet) til unionen med England i 1707.

Skottland i 1689.

Den tidlig moderne tid begynte med kaldere og våtere vær på grunn av den lille istid. Det fortsatte å være kaldere og våtere til begynnelsen av syttenhundretallet, da klimaet sakte begynte og bli bedre. Et resultat av det kaldere klima under den lille istid var oppgivelsen av marginale jorder i større høyder. På lavere høyder skjedde derimot ofte brøyting av ny mark på dårlige jorder. I nesten halvparten av årene i femtenhundretallet ble det nødvendig å importere korn fra Østersjøområdet. På begynnelsen av det sekstenhundretallet var hungersnøden relativt vanlig, med fire sulteperioder mellom 1620 og 1625. I perioden 1513-1707 økte den skotske befolkningen fra en halv til en million innbyggere. Det meste av befolkningen i Skottland, både i lavlandet og høylandet, bodde ikke i landsbyer uten i fermtouns eller clachlans. Etter hvert som befolkningen vokste, ble grendene delt og nye opprettet. Utkantsjorder blev befolket og setrer forvandledes til permanente gårder. Imidlertid skjedde det en sterk urbanisering i Skottland. I 1600 hadde Skottland en større andel av befolkningen som bodde i byer enn den samtida Skandinavia.

Det meste av jordbruket var basert på lavlandets fermtoun og høglandets baile eller clachlan, grender med en fire til seks gårder, hver med sine få hektar beite og dyrkbar mark som har til felles en betydelig allmenning med uforbedret oppmarksbeite. Særlig i høylandet og på øyene ble innmarken brukt i henhold til runrig-systemet. Gjerdene ble delt inn i strimler - «rigger» - som med jevne mellomrom ble omdelt blant leilendingene i grenden. Beitemarkene for storfe var ofte ved shielings (setrer) med en bygning av stein eller torv. Disse vil ofte være fjernt fra gårdene i lavlandet, men kunne være relativt nært i det mer avsidesliggende høylandet. Alle gårdsbruk kombinerte husdyr med åkerbruk, med storfe og sauer og geiter i deler av høylandet og alle gårder dyrket noe korn. Imidlertid var det en viss spesialisering, med åkerbruk viktigste i øst, og det var en tradisjon for sauehold i Scottish Borders.

Det sene femtenhundretall var en epoke med økonomisk nød, sannsynligvis forverret av økende beskatning og devaluering av valutaen. Denne situasjonen ble forverret av kornmangel som nødvendiggjorde import av store mengder korn fra Østersjøen. Generelt var det tidlige sekstenhundretallet en tid med økende økonomisk velstand. Edinburgh oppnådde et nesten fullstendig monopol over internasjonal handel med viktige varer, med fortjenesten i hendene på en liten gruppe «kjøpmannsfyrster». Invasjonene av Skottland under den engelske borgerkrigen førte til ødeleggelse av avlinger og forstyrrelse av markedene som resulterte i alvorlig matmangel. Under restaureringen kom økonomien igjen. De økonomiske forhold i jordbruket var generelt gunstige fra restaurasjonen til 1688, da grunneiere fremmet bedre jordbearbeiding og husdyrhold. I de siste tiårene av sekstenhundretallet tok de generelt gunstige økonomiske forholdene som hadde dominert siden restaurasjonen slutt. Avsettelsen av Jakob VII i 1689 ble ett vannskille i skotske forhold med sine tradisjonelle handelspartnere i Frankrike, da landet ble invikklet i Wilhelm av Oraniens krig med Ludvig XIV.

I toppen på det skotske samfunn stod kongen, under ham kom hertuger og jarler. På landsbygda stod siden lairdene øverst, fulgt av yeomen, husbandmenn (leilendinger), husmenn og gressmenn. I byene sto bystyrets medlemmer øverst, fulgt av kjøpmenn, håndverkere samt ulike arbeidere. Unner dem alle sto de fattige, fanter, tiggere og folk uten en fast sosial underordning. I Skottland var slektskap regnet agnatisk. Slekten omfattede de mennesker som nedstammete i mannslinjen fra samme (noen ganger fiktive) forfader. Kvinner beholdt sitt opprinnelige etternavn ved ekteskap og dette var ment å skape vennskap mellom pårørende slekter snarere enn et nytt slektskap. Agnatisk slektskap og føydalisme skapte klanvesenet i det skotske høyland. Klanhøvdingen var vanligvis den eldste sønnen til den avdøde høvdingen for klanens mektigste sept eller slektsgren. Da høylandets klaner ikke direkte truede regjeringen etter restaurasjonen 1660 eller skadede forholdet til England, ble det før avsettelsen av Jakob VII i 1689 ikke lagt ned den samme innsatsen for å undertrykke deres uavhengighet, som hadde blitt gjort mot grensemarkas «etternavn».

Den skotske konge var landets statsoverhode. Huset Stuart regjerte fra 1371 med unntak av perioden 1651–1660 da Skottland var okkupert av det engelske samveldet. Det kongelige hoffet i Skottland besto av ledende adelsmenn, embetsmenn, ambassadører og supplikanter, som omga kongen eller dronningen. I sentrum sto monarken og medlemmene av Det geheime kammeret, kongens private leilighet. Kammerherrene var normalt ledende adelsmenn eller personer med slektskapsforbindelser med de ledende adelsfamilier. Lordkansleren var faktisk rikets første minister. Hans viktigste ansvar var å presidere på møtene i Geheimerådet, og ved de sjeldne anledninger han deltok på møtene i College of Justice, den skotske overhoffretten. Kanselliet var ansvarlig for rikets store segl, som var nødvendig på dokumenter som bekrefte arv og salg av jord. Det nest mest prestisjefylte embetet var statssekretæren, som var ansvarlig for protokollene til det kongelige råd og for utenrikspolitikken.

Det skotske parlament besto av rikets tre stender, tres communitas regni Scotie. Det første stand var de av kongen utnevnte prelatene, det besto av bispene og de abbeder som hadde rang som bisper. Fra den skotske reformasjonen i 1560 til den formelle gjeninnføringen av bispeembetet i 1606 hadde den en vaklende tilstedeværelse i parlementet før standen endelig ble avviklet i 1690 av Wilhelm av Oranien. Det andre stand var adelsstanden, det besto av høyadelens overhoder, som hadde arverett til å delta, og fra 1580-årene også av representanter for lavadelen eller lairdene med to representanter for hvert fylke. Det tredje stand var det borgerlige med representanter for de kongelige byer. Byreprepresentantene ble valgt av bystyret innenfor deres eget medlemskap. Fra 1424 og frem til 1690 ble en stor del av lovgivningsvirksomheten til det skotske parlamentet utført gjennom et utvalg kjent som Lords of the Articles. Dette var et utvalg valgt av de tre stender for å gi utkast til lovgivning som deretter ble presentert for hele parlamentet for bekreftelse. Convention of the Estates of Scotland, det skotske stenderkonventet, var fra femtenhundretallet navnet på en herredag, dvs. en mindre pendant til det skotske parlament. Institusjonen skilte seg fra parlamentet ved at den kunne innkalles av kongen for det begrensede formålet med å heve skatt, men ikke kunne vedta annen lovgivning.

Naturlige forhold rediger

 
Great Glenforkastningen.

Den avgjørende faktoren i geografien til Skottland er skillet mellom høylandet og øyene i nord og vest og lavlandet i sør og øst. Det skotske høyland er videre delt inn i det nordvestlige høylandet og Grampian-fjellene ved Great Glenforkastningen. Lavlandet er delt inn i det fruktbare beltet i det sentrale lavlandet og det høyere terrenget i det sørlige Uplands, som inkluderte Cheviot-åsene, hvor grensen til England går.[1]

Skillet mellom høylandet og lavlandet er fortsatt en skarp kulturgeografisk grense - Highland line - mye skarpere en den naturgeografiske grensen. Over noen kilometer forandres kulturlandskapet fra et pent landskap med store beitemarker og åkrer, inngjerdede med hekker, med mange gårdsbruk, barskogsplantasjer og anglo-danske stedsnavn, til et vilt land med heier, gamle furuskoger, småbruk blant myrer og gæliske stedsnavn.[2]

Den tidlig moderne tid begynte med kaldere og våtere vær på grunn av den lille istid. Det fortsatte å være kaldere og våtere til begynnelsen av syttenhundretallet, da klimaet sakte begynte og bli bedre.[3] I Skottland reduserte klimaendringen høyden over havet der jorden kunne dyrkes og forkortet vekstsesongen med opptil to måneder i ekstreme år.[4] Blant de fem kaldeste tiårene i Skottland i perioden 1200-2000, var tre i sekstenhundretallet, 1631-1640, 1661-1670 og 1691-1700. Av de fem varmeste tiårene var en i løpet av det femtenhundretallet, 1501-1510.[5]  

Gjennom menneskelig innflytelse forsvant gaupa på tohundretallet, elgen på åttehundretallet, bjørnen på nihundretallet, villsvinet på tolvhundretallet, beveren på tidlig femtenhundretall og ulven på sekstenhundretallet. Av det større vilt gjensto bare hjort og rådyr.[6]

Befolkning rediger

Befolkningsutvikling rediger

Befolkningens størrelse i Skottland 1500-1700
År Millioner av innbyggere Sammenligning med England Sammenligning med Norge Sammenligning med det egentlig Danmark
(uden Slesvig, Holsten og Norge)
1500 ~0,5 2,2 ~0,17 ~0,5
1600 ~0,8 3,0 -- ~0,5
1700 ~1 5,2 ~0,56 0,56
Kilde: [7] [8] [9] [10]

Befolkningen i Skottland vokste fremdeles i første halvdel av femtenhundretallet. Men kornmangel og store pestepidemier i periodene 1584-8, 1595 og 1597–1609 fikk befolkningsutvidelsen til å flate ut etter hungersnøden i 1590-årene. Sult var vanlig i 1620-årene. De parlamentariske invasjonene av Skottland under den engelske borgerkrigen førte til ødeleggelse av avlinger og forstyrrelse av markedene som resulterte i alvorlig matmangel. De fredelige forhold etter restaurasjonen av monarkiet i 1660 fikk befolkningen til å vokse i lavlandet. Men på høylandet vokste befolkningen under hele tiden fra begynnelsen av sekstenhundretallet til langt inn i syttenhundretallet.[11][12][13][14] I 1691 kan befolkningen ha nået 1,2 millioner, men mislykkede høst i 1695, 1696, 1698 og 1699 førte til alvorlig hungersnød og avfolking, særlig i nord. Sult drepte sannsynligvis 5 til 15 prosent av den skotske befolkningen, men i områder som Aberdeenshire nådde dødsraten 25 prosent.[3][15] Mellom 1650 og 1700 migrerte omtrent 7000 skotter til Amerika, 10–20.000 til Europa og England og 60–100.000 til Irland.[16]

Bosettingsmønster rediger

Det meste av befolkningen i Skottland, både i lavlandet og høylandet, bodde ikke i landsbyer uten i små fermtouns eller clachlans, grender om fire til seks gårder. Etter hvert som befolkningen vokste, ble grendene delt og nye opprettet. Utkantsjorder blev befolket og setrer forvandledes til permanente gårder.[17]

Urbanisering i Skottland 1500-1700
År Andel av den totale befolkningen som bodde i byer med 10 000 og flere innbyggere Sammenligning med England og Wales
1500 1,6 % 3,1 %
1550 1,4 % 3,5 %
1600 3 % 5,8 %
1650 3,5 % 8,8 %
1700 5,3 % 13,3 %
Kilde: [18]

Ti prosent av befolkningen kan ha bodd i byene som vokste opp i den senere middelalderen, hovedsakelig i øst og sør i landet. De hadde en gjennomsnittlig befolkning på to tusen, men mange hadde mye mindre enn tusen innbyggere og den største, Edinburgh, hadde antagelig en befolkning på over 10.000 i begynnelsen av femtenhundretallet.[19] Edinburgh doblet i størrelse i hundreåret etter 1540, spesielt etter pesten i 1580, da mesteparten av befolkningsøkningen skjedde gjennom innflytting fra landsbygda. I 1600 hadde Skottland en større andel av befolkningen som bodde i byer enn det samtidige Skandinavia, Sveits og det meste av Øst-Europa.[20]

Arealbruk rediger

Jordbrukets forutsetninger rediger

 
Forutsetninger for jordbruk i Skottland under tidlig middelalder. Under perioden 1500-1700 var forholdene generelt dårligere på grunn av Den lille istid.[3]
Grønn = beste jord.
Olivengrønn = middels jord
Mørk grønn = dårlig jord.

Det meste av det dyrkbare land og land med godt beite ligger sør og øst i Skottland.[21] Et resultat av det kaldere klima under den lille istid var oppgivelsen av marginale jorder i større høyder. På lavere høyder skjedde derimot ofte brøyting av ny mark på dårlige jorder. De nye gårdene fikk ofte trekk i gårdnavnene som myr, sump og hei.[3] I nesten halvparten av årene i femtenhundretallet ble det nødvendig å importere korn fra Østersjøområdet.[11]

På begynnelsen av det sekstenhundretallet var hungersnøden relativt vanlig, med fire sulteperioder mellom 1620 og 1625. De engelske invasjonene under den engelske borgerkrigen hadde en betydelig innvirkning på den skotske økonomien, med ødeleggelse av avlinger og forstyrrelse av markedene som resulterte i noen av århundrets raskeste prisstigninger.[12] Under den engelske okkupasjonen var Skottland relativt høyt beskattet men fikk tilgang til engelske markeder.[22] Etter restaurasjonen ble tollgrensen mot England gjenopprettet. De økonomiske forhold i jordbruket var generelt gunstige fra 1660 til 1688, da grunneiere fremmet bedre jordbearbeiding og husdyrhold.[23]

Åkerbruket tiltok i lavlandet, særlig rundt de voksende byene som Edinburgh. Jordbruksforbedring begynte på slutten av det sekstenhundretallet i Lothian og det sentrale Skottland, med bruk av kalk for å bekjempe jordens surhet, trær ble også plantet, nye avlinger innført, gress ble sådd og vekselbruk togs i bruk. I 1695 ble det tillat med jordskifte og deling av allmenninger, og små skifter fant også sted.[24] Sekstenhundretallet sluttet dog ved en lang sulteperiode da innhøstingen slo feil og gav hungersnød i 1695, 1696, 1698 og 1699.[3]

Jordbrukets driftsformer rediger

 
Skotsk bondegård på lavlandet i sekstenhundretallet.

Det meste av jordbruket var basert på lavlandets fermtoun og høglandets baile eller clachlan, grender med en håndfull gårder, hver med sine få hektar beite og dyrkbar mark som har til felles en betydelig allmenning med uforbedret oppmarksbeite. Det vanligste systemet var basert på innmark og utmark. Innmarken var det beste landet, nær gården. Den ble dyrket kontinuerlig og mest intenst og mottok mesteparten av gjødselen. Avlingen var vanligvis seksradet bygg, havre og noen ganger hvete, rug og belgfrukter. Det mer omfattende utmarka ble i stor grad brukt til havre. Den ble gjødslet gjennom nattfolding av storfe om sommeren og ble ofte holdt brakk for å gjenopprette sin fruktbarhet. I fruktbare regioner kunne inmmarken være omfattende, men i opplandet kunne det være lite, omgitt av store arealer utmark. I kystområder anvendes tang som gjødsel og rundt de store byene ble det brukt nattjord. Utbyttet var ganske lavt, ofte rundt tre ganger så mye som ble sådd, selv om de kunne nå det dobbelte av denne avkastningen på noen åkrer.[24]

 
Ruinene etter en seter i Argyll and Bute.

Særlig i høylandet og på øyene ble innmarken brukt i henhold til runrig-systemet. Gjerdene ble delt inn i strimler - «rigger» - som med jevne mellomrom ble omdelt blant leilendingene i grenden, slik at ingen gård hadde kontinuerlig bruk av det beste landet. Strimlene løp vanligvis nedoverbakke slik at de inkluderte både vått og tørt land, og bidro til å oppveie noen av problemene med ekstreme værforhold. Mest pløying ble utført med en tung treplog med en jernskive, trukket av okser, som var mer effektive på tung jord og billigere å fôre enn hester. På slutten av femtenhundretallet førte befolkningsveksten i det vestlige høylandet til at pløying ble forlatt til fordel for mer intensive dyrkingsmetoder ved bruk av spader og fotploger, som produserte større furer med smalere kanaler mellom og tillot åkerbruk på steder der pløying ville vært umulig. Beitemarkene for storfe var ofte ved shielings (setrer) med en bygning av stein eller torv. Disse vil ofte være fjernt fra gårdene i lavlandet, men kunne være relativt nært i det mer avsidesliggende høylandet. Alle gårdsbruk kombinerte husdyr med åkerbruk, med storfe og sauer og geiter i deler av høylandet og alle gårder dyrket noe korn. Imidlertid var det en viss spesialisering, med åkerbruk viktigste i øst, og det var en tradisjon for sauehold i de grensemarkene som dateres tilbake til ankomsten av nye klosterordre i ellevehundretallet som fortsatte etter nedleggelsen av klostrene.[24][25]

 
Gammel oksevei.

Høylendere hadde drevet storfe på hoven til lavlandet siden minst femtenhundretallet. I 1680-årene hadde handelen utvidet seg til de større engelske markedene. Storfe ble krysset med større irske raser og store beitemarker ble inngjerdede av de store grunneierne i Galloway for å holde og fete storfe. På slutten av sekstenhundretallet hadde okseveiene blitt etablert, og strekkte seg ned fra høylandet gjennom det sørvestlige Skottland til det nordøstlige England. Derfra ble noen drevet til Norfolk for å bli fetet før de ble slaktet i Smithfield for Londons inbyggere. Spesialiseringen fortsatte, med den økende kommersialiseringen av sauehold i grensene etter hvert som de engelske markedene åpnet seg etter unionen mellom kronene i 1603. Meierier ble et trekk ved storfeoppdrettet i det vestlige lavlandet.[26]

Skogbruk rediger

 
Rester av gammel furuskog i Skottland.

Skogdekket nådde sin største utstrekning i dagens Skottland for fem til seks tusen år siden. På den tiden var 54% av landet dekket med skog. Klimaendringene i begynnelsen av eldre jernalder førte til sterkere vind, mer nedbør og fra det kom forsumping, utvasking av mineraler og oppbyggingen av torv. Så for to tusen år siden var bare 25% av landets areal dekket med skog. Menneskelig innflytelse i form av nydyrking og beitedrift gjorde også at betydelige områder av det sørlige Skottland var treløse vid omtrent samme tidspunkt. I vikingtiden kunne de norrøne jarlene i Orknøyene og Caithness ikke finne skipsbyggingsvirket i områdene de allerede hadde og tok derfor kontroll over Ross og Cromarty. Nydyrking på grunn av befolkningsveksten i tolvhundretallet og igjen i slutten av fjortenhundretallet minsket skovdekket i lavlandet, likesom den kommersielle saueavl i grensemarkene mot England. Dette førte til mangel på byggetømmer som fra sluttet av middelalderen i stedet ble importert fra Norge og Østersjøområdet, etter å ha blitt hentet fra høylandet i en overgangsperiode. Bekymringer om skogens forsvinning på femten- og sekstenhundretallet ble vist ved lover som oppmuntret til å plante trær. Andre lover prøvde å beskytte kongelige skoger og parker fra beite, hogst og seterbygg. Noe skogsmark forsvant og importen av bartre økte sterkt i tidlig moderne tid. Skogkartlegging gir en mulighet til å vurdere skogarealet på syttenhundretallet, som har beregnes til 8 % av landets overflate. I dag er 15% av Skottlands areal dekket av skog, hovedsakelig plantet eksotiske bartrær.[27]

Handel rediger

Handelen i femtenhundretallet rediger

 
Edinburgh i 1575.

Skotsk handel utvidet seg i 1530-årene, men led av de engelske invasjonene i 1540-årene.[28] Fra midten av det femtenhundretallet opplevde Skottland en nedgang i etterspørselen etter klede og ull fra kontinentet. Landet svarte med å selge større mengder tradisjonelle varer og øke produksjonen av salt, sild og kull.[23] Det sene femtenhundretall var en epoke med økonomisk nød, sannsynligvis forverret av økende beskatning og devaluering av valutaen. Lønnene steg raskt, mellom fire eller fem ganger mellom 1560 og slutten av århundret, men klarte ikke å holde tritt med inflasjonen. Denne situasjonen ble forverret av kornmangel som nødvendiggjorde import av store mengder korn fra Østersjøen.[11] Dette kom særlig fra Polen gjennom havnen i Danzig, men senere ville Königsberg og Riga som fraktet russisk korn og svenske havner bli betydelig. Handelen var så viktig at det ble etablert skotske kolonier i disse havnebyer.[29]

Jakob VI sin regjeringstid (1567–1625) var mest betydelig for sin relative stabilitet. Økonomisk politikk var begrenset av rudimentær forståelse av økonomiske forhold og statlige tiltak dreide seg i stor grad rundt opprettelse av monopol i handel med forskjellige typer varer.[28] Det var begynnelsen på manufaktur i denne perioden, ofte med kompetanse fra kontinentet. Forsøket på å bruke flamlendere for å lære nye teknikker i den utviklende kledesindustrien i nord-øst mislyktes, men det var mer vellykket å få en venetianer til å hjelpe til med å utvikle en innenlands glassblåsebransje.[30]

Handelen i sekstenhundretallets begynnelse rediger

Jacob VI prøvde å gjøre personalunionen mellom Skottland og England til en økonomisk union, men den mislyktes på grunn av gjensidig mistillit. Den største fordelen med unionen var i pacifiseringen av grensene, som brakte slutt på den omfattende overfall og lokal krigføring i grenseområdene mellom Skottland og England. Generelt var det tidlige sekstenhundretallet en tid med økende økonomisk velstand. Edinburgh oppnådde et nesten fullstendig monopol over internasjonal handel med viktige varer, med fortjenesten i hendene på en liten gruppe «kjøpmannsfyrster». De investerte sin formue i nye bransjer og virksomheter, som for eksempel kull, saltproduksjon og pengelån. Velstanden halte av i 1630-årene og ble brakt til ende ved borgerkrigen.[28]

 
Mynt med en verdi av seks skotske pund preglet i 1602.

Invasjonene av Skottland under den engelske borgerkrigen førte til ødeleggelse av avlinger og forstyrrelse av markedene som resulterte i alvorlig matmangel.[12] Under den engelske okkupasjon var Skottland relativt høyt beskattet, men fikk tilgang til engelske markeder.[22] Ved restaurasjonen av monarkiet i 1660 ble det slutt på høy beskatning og militær okkupasjon og tollgrensen mot England ble gjenopprettet.[23] Det gikk sakte tilbake til økonomisk vekst, men velstanden nådde sannsynligvis ikke høydene i 1630-årene.[28] Valutaen var fremdeles en av de mest devaluerte og upålitelige i Europa. Etter 1638 ble det ikke myntet gullmynter og med underskudd på betalingsbalansen som krevde eksport av store mengder sølvmynt eller eldelmetaller var ikke de meste av myntene i omløp mellom 1670 og 1707 i skotske valører.[31]

Handelen i sekstenhundretallets slutning rediger

 
Edinburgh med forsteder i slutten av sekstenhundretallet.

På slutten av sekstenhundretallet ble stapelplassmonopolet i økende grad omgått, med kull og jern eksportert direkte til Amsterdam og Rotterdam. Importen begynte å omfatte en større gruppe luksusvarer, som øl, krydder, vin, altertavler, malerier, jern, salt, såpe og fjærbed.[32] De kongelige byers utenrikshandelmonopol ble delvis avskaffet i 1672. Det ble opprettholdt bare for viner, silke, krydder og fargestoffer, mens handel med salt, kull, korn og huder og import fra Amerika ble åpnet for alle byer. Den engelske navigasjonsakten begrenset muligheten til lukrativ handel med Englands voksende kolonier, men disse regler ble ofte omgått. Glasgow ble et stadig viktigere kommersielt senter med handel med de amerikanske koloniene. Byen importerte sukker fra Vestindia og tobakk fra Virginia og Maryland samt hjorteskinn ervervet gjennom direkte handel med indianerne. Den skotske eksporten over Atlanterhavet inkluderte lin, ullvarer, kull og kvernstein.[23]

De engelske vernetollene for salt og storfe var vanskeligere å omgå og satte større begrensninger for den skotske økonomien, til tross for at kongen forsøkte å få dem fjernet. Skotske forsøk på å motvirke dette med sine egne tollsatser var stort sett ikke vellykkede, da Skottland hadde relativt få vitale eksportvarer å beskytte. Forsøk fra det skotske geheimerådet på å bygge opp luksusindustrier i kledesmanufakturer, såpekokerier, sukkerbruk, kruttmøller og papirbruk viste seg også stort sett ble mislykket.[33] På slutten av sekstenhundretallet hadde okseveiene blitt etablert, og strekkte seg ned fra høylandet gjennom det sørvestlige Skottland til det nordøstlige England. Derfra ble noen drevet til Norfolk for å bli fetet før de ble slaktet i Smithfield for Londons inbyggere.[26]

I de siste tiårene av sekstenhundretallet tok de generelt gunstige økonomiske forholdene som hadde dominert siden restaurasjonen slutt. Avsettelsen av Jakob VII i 1689 ble ett vannskille i skotske forhold med sine tradisjonelle handelspartnere i Frankrike, da landet ble invikklet i Wilhelm av Oraniens krig med Ludvig XIV. Det var en nedgang i handelen med Østersjøen og Frankrike fra 1689–91, forårsaket av fransk proteksjonisme og endringer i den skotske storfehandelen, fulgt av fire sulteår.[28][34]

Trelasthandel rediger

 
Gammel norsk trelastjakt.

Da tilgangen av godt eikvirke avtok i Skottland (se ovenfor), begynte eik på tretten- og fjortenhundretallet å innføres fra Hansabyene i de østlige delene av Østersjøen, som Danzig och Stralsund. Fra begynnelsen av femtenhundretallet og utover dominerte import av store mengder fra Norge og i mindre grad fra Vest-Sverige, etter hvert som bruken av oppgangssagene spredte seg. Østersjøregionen stoppet imidlertid aldri treeksporten til Skottland. Mer enn hundre fartøyer fra Königsberg brakte eikeplank som del av lasten i 1588-1603. Hovedimporten under femten- og sekstenhundretallet kom imidlertid fra Norge. Mesteparten av den var furu og gran med noe løvtre. I Norge kunne den lokale virkningen av den skotske etterspørselen være betydelig. Trelasthandel på Skottland drevs fra Ryfylke, Agder, Sunnhordaland, Telemark, strøkene kring Oslofjorden samt Møre og Romsdal. De viktigste og mest verdifulle varene var sagete plank og bjelker, men mann handlete også ved brannved og tønneband av hassel. Mellom 1686 og 1696 ble det hvert år importert rundt 345.000 plank og bjelker fra Norge.[35]

Sosial struktur rediger

 
Det hierarkiske skotske samfunnets rangorden.

I toppen på det skotske samfunn stod kongen, under ham kom hertuger og jarler. På landsbygda stod siden lairdene øverst, fulgt av yeomen, husbandmenn (leilendinger), husmenn og gressmenn. I byene sto bystyrets medlemmer av ulike grader øverst, fulgt av kjøpmenn, håndverkere samt ulike arbeidere. Unner dem alle sto de fattige, fanter, tiggere og folk uten en fast sosial underordning.

Aristokratiet rediger

 
Representasjonsportrett av en skotsk høyadelig familie.

Det tidligmoderne Skottland var et hierarkisk samfunn. Under kongen var de store magnatene, som i denne perioden ikke lenger var en føydal adel hvis makt var basert på store territorielle forleninger, uten en jordeierklasse med ærestitler hvis jordeiendommer var en vare som kunde kjøpes og selges. De bestod av et lite antall hertuger (vanligvis avstammet fra svært nære slektninger til kongen) og en større gruppe jarler. Magnatene dannet den politiske klassen i begynnelsen av femtenhundretallet. Noen ganger hadde de store verv, holdt en plass i kongens råd og deltok i tidens store kriser og opprører. De betraktet seg som kongens «naturlige rådmenn» og var også lederne i et system med lokal proteksjon og lojalitet, som ofte ble formalisert gjennom avtaler om manrent som fastsatte gjensidige forpliktelser og troskap.[36]

 
En skotsk herregård fra femtenhundretallet.

Under magnatene var baronene, som formelt var lensinnehavere og dermed hadde rett til at holde gårdsrettsting med sine leilendinger. Viktige var også vasallene som holdt sitt land direkte fra kongen og som i denne perioden ofte var de største lokale grunneierne i en bygd. I løpet av femtenhundretallet smeltet baronene og vasallene sammen i en ny identifiserbar gruppe, lairdene, etter hvert som de føydale distinksjonerne avtok. Akkurat som magnatene så seg selv som kongens naturlige rådgivere, så rådet lairdene og utøvde innflytelse over hertuger og jarler. Lairdene var oftest det viktigste personer i et lokalsamfunn. De var gårdsrettsdommer, viselagmenn, satt i lagretten og ble kalt inn som private voldgiftsmenn. I løpet av femtenhundretallet ville de få en rolle i rikspolitikken og få sæte i det skotske parlament. De spilte en viktig rolle i den skotske reformajson. De fikk en forbedret posisjon i lokalsamfunnet gjennom sine oppdrag i den reformerte skotske kirke, da det var de i stilling som kirkeeldste og ledende medlemmer av sognerådet utøvde kirkens disiplinære tilsyn med lokalbefolkningens oppførsel.[37][38]

Borgerskapet rediger

Samfunnet i byene ble ledet av de rikere kjøpmenn som ofte hadde embeter som rådmann, byfogd, borgermester og medlem av magistraten. Under dem var håndverkere og arbeidere som utgjorde størstedelen av den urbane befolkningen. Både kjøpmenn og håndverkere tjente ofte en lang læretid og fikk ferdigheter og status før de ble borgere med visse rettigheter og privilegier. Det var hyppige uenigheter mellom bystyret og håndverkerne om rettigheter og politisk kontroll over byen og noen ganger sprengte de ut i vold, slik det skjedde i Perth i første halvdel av femtenhundretallet.[39][40]

Almuen rediger

 
En kjerrevei fører bort fra gården.

Under lairdene i sosial status kom yeomen, odelsbønder som ofte eide betydelig grunn (og av senere historikere ble kalt bonnet lairds). Mange tenants (leilendinger) kunne gjennom at betale en ekstra leieavgift bli feuar og overlate gården til sine arvinger. Sammen bestod lairder, yeomen og feuar av sirka 10,000 familieoverhoder i sekstenhundretallet. De ble sammenfattet under navnet heritors og ble ansvarlige for de lokale byrder og den lokal rettspleien. Under disse betydelige grunneiere var de som drev med naturahusholdning. De utgjorde størstedelen av den yrkesaktive befolkningen. Husbandmenn var mindre grunneiere og frie leilendinger. Under dem var cottars (husmenn), som ofte delte rettigheter til vanlig beite, brukte små parseller av jord og deltok i felles jordbruk som leid arbeidskraft. Gårder kunne også ha grasmenn, som bare hadde rett til beite. Mange ungdommer i lavlandet forlot familien og ble gårdstjener og tjenestepiker. Gifte kvinner arbeidet med sine menn på gården og deltok i alle de store arbeidsoppgavene. De hadde en spesiell rolle som skjærer og utgjorde de fleste av høstingslaget.[14][38][41][42]

De fattige rediger

 
Fattige skotske kvinner.

I samfunnets bunn stod «herreløse» menn og kvinner, det vil sige personer som manglet et tydelig sosialt forhold til en sosial overordnede (for eksempel tjeneste eller læreplass) og de arbeidsledige og omstreifere hvis antall ble svulmet i tider med økonomisk nedtur eller motgang.[43] I landsbygda kam de som trengte fattighjelp fra bygdesamfunnets laveste stig, blant annet husmenn, dagarbeidere og tjenestefolk. De fleste landstrykere var menn. De fleste av dem hadde en funksjonshemning som blindhet eller hevdet å ha lidd en personlig katastrofe som brann eller tyveri. Noen var avskjedige soldater og matroser på hjemreise eller for at søke arbeid. De fleste beveget seg rundt et avgrenset område, et begrenset antall sogner på jakt etter arbeid og fattighjelp. For noen kan dette ha vært knyttet til landbruksåret da de flyttet etter hvert som arbeid ble tilgjengelig.[44] Fattighjelp var lettere tilgjengelig i byene - spesielt i de store byer - og ved nødsår ville de fattige ta sig til kjøpstedene. De kunne danne en stor del av bysamfunnet, med omtrent en fjerdedel av befolkningen i Perth i 1584 klassifisert som fattig. De fattige i bysamfunnet var en mangfoldig gruppe, flest var kvinner og de fleste av disse var enker. I Aberdeen i 1695–1705 var tre fjerdedeler av de som fikk fattighjelp kvinner, og av disse var to tredjedeler enker. Resten besto av tjenestefolk, dagarbeidere, håndverkersvenner, tiggere, fanter og foreldreløse barn.[45]

Slektskap og klanvesen rediger

 
Kart over skotske høylandsklaner og slektsgrupper i lavlandet.

I Skottland var slektskap regnet agnatisk. Slekten omfattede de mennesker som nedstammete i mannslinjen fra samme (noen ganger fiktive) forfader. Kvinner beholdt sitt opprinnelige etternavn ved ekteskap og dette var ment å skape vennskap mellom pårørende slekter snarere enn et nytt slektskap.[46] I grensemarkene mot England gjenspeiles dette ofte i et felles etternavn. Et delt etternavn ble sett på som et tegn på hvem som man kunne be om hjelp i de urolige markene. I femtenhundretallet kan det ha bidratt til å intensivere feidene, som vanligvis ble utført som hevn for en frende. Man kunne da stole på støtte fra en stor slektsgruppe med samme navn.[47] Fra Jakob VI sin regjering ble lovens makt håndhevet vid grensene og på begynnelsen av syttenhundretallet var feidevesenet undertrykt og lederne av de «store etternavn» erstattet av lairdene (se ovenfor) som lokalsamfunnets ledere.[48]

Agnatisk slektskap og føydalisme skapte klanvesenet i det skotske høyland. Klanhøvdingen var vanligvis den eldste sønnen til den avdøde høvdingen for klanens mektigste sept eller slektsgren. De ledende familiene i en klan dannet finen, ofte sett på som tilsvarer lairdene i lavlandet, og ga råd i fred og ledelse i krig og feid. Under dem var daoine uaisle (på gælisk) eller tacksmen (på skotsk) som forvaltede klanlandene og samlet in landskylden. På øyene og langs det tilstøtende vestlige sjøbrettet fantes det også buannachann, en militær elite av yrkeskrigere som forsvarte klanlandene mot overfall og deltok i angrep på klanfiender. De fleste av klanens medlemmer var leilendinger, som sto for arbeidskraft til klanoverhodene og noen ganger fungerte som soldater. Fra femtenhundretallet tok de vanligvis klanenavnet som etternavn og gjorde dermed klanen til en svært stor slektsgruppe, omfattende lokalsamfunnets alle mennesker uberoende av sosial status.[49][50][51][52] Da høylandets klaner ikke direkte truede regjeringen etter restaurasjonen 1660 eller skadede forholdet til England, ble det før avsettelsen av Jakob VII i 1689 ikke lagt ned den samme innsatsen for å undertrykke deres uavhengighet, som hadde blitt gjort mot grensenes «etternavn».[53]

Statsskikk rediger

Kongen rediger

Den skotske konge var landets statsoverhode. Huset Stuart regjerte fra 1371 med unntak av perioden 1651–1660 da Skottland var okkupert av det engelske samveldet.

  •  
    Jakob V fulgte sin far og var konge 1513-1542. Til 1524 styrtes landet av en formynder-
    regjering.
  •  
    Maria I fulgte sin far og var dronning fra 1542 til 1567 da hun abdiserte. Til 1561 styrtes landet av en formynder-
    regjering.
  •  
    Jakob VI fulgte sin mor og var konge 1567-1625. Til 1578 styrtes landet av en formynder-
    regjering. I 1603 ble han også konge av England og Irland.
  •  
    Karl I fulgte sin far og var konge av Skottland, England og Irland fra 1625 til 1649, da han blev henrettet av det engelske parlamentet.
  •  
    Karl II fulgte sin far og var Skottlands konge fra 1649 til 1651, da han ble drevet i eksil.

Jakob V fremhevet kongemaktens verdighet og dens rolle som en samlende nasjonal kraft, en forsvarer av rikets grenser og interesser, med overherredømme over loven og en særegen nasjonalkirke innenfor det verdensomfattende katolske fellesskapet.[54] Jakob VI sin lærere oppdro ham til en høyt dannet protestantisk prins, men de klarte ikke å intellektuelt overbevise ham om verdien av sine ideer om et begrenset monarki. Han hevdet i stedet begrepet «kongenes guddommelige rett», hvor en konge er utnevnt av Gud og dermed får en grad av helligdom. Disse ideene overførte han til Karl I, hvis evne til kompromiss kan ha blitt undergravet av dem, noe som bidro til å føre til hans politiske vansker. Når han ble henrettet av det engelske parlament i 1649 protesterte det skotske parlamentet, men de påkalte da ikke kongens helligdom.[55][56][57]

  •  
    Karl II ble atter konge av Skottland og til like av England og Irland fra 1660 til sin død i 1685.
  •  
    Jakob VII fulgte sin bror og var konge av Skottland, England og Irland fra 1685 til 1689, da han ble avsatt for han var katolikk.
  •  
    Den protestantiske Maria II fulgte sin far som dronning av Skottland, England og Irland fra 1689 til sin død i 1694.
  •  
    Wilhelm av Oranien var konge av Skottland, England og Irland sammen med Maria II fra 1689 til hennes død i 1694. Deretter var han ensomkonge til sin død i 1702.
  •  
    Anne, protestantisk datter av Jakob VII var dronning av Skottland, England og Irland fra 1702 til 1707, da hun ble dronning av Storbritannia.

Det kongelige hoff rediger

 
Holyrood Palace før brannen i 1650.

Det kongelige hoffet i Skottland besto av ledende adelsmenn, embetsmenn, ambassadører og supplikanter, som omga kongen eller dronningen. I sentrum sto monarken og medlemmene av Det geheime kammeret, kongens private leilighet. Kammerherrene var normalt ledende adelsmenn eller personer med slektskapsforbindelser med de ledende adelsfamilier. De hade direkte tillgang til monarken og hadde derfor muligheten til å utøve innflytelse over ham, og var vanligvis bosatte ved hoffet. Selv om de stadig ble alt mer blivende i Holyrood Palace i Edinburgh, var monarken og hoffet ofte omreisende og tilbrakte tid på et av de andre kongelige slott i provinsen eller fullførte kongebesøk i riket for at sørge for at kongemakten, loven og en effektiv skatteoppkreving ble opprettholdt.[58]

På femtenhundretallet var hoffet sentral i beskyttelsen og spredningen av renessansens verk og idéer. Det var også sentralt i iscenesettelsen av påkostete opptog som skildret monarkiets politiske og religiøse rolle. Disse opptog ble ofte bundet opp med ideer om ridderskap, som i denne perioden utviklet seg fra en praktisk militær etos til en mer dekorativ uttrykk for heder og ære. Turneringer ga ett fokus for opptogene og ble også forfulgt entusiastisk av Jakob V, stolt av sitt medlemskap i utenlandske ridderordre. Under sin korte regjeringstid fullførte Dronning Maria mange av de ekstravagante opptog som hun hadde vokst opp med i det franske hoff, som baller, masker og feiringer, utformet for å fremheve monarkiets gjenoppblomstring og for å og legge til rette for nasjonal samhold. Under Jakob VI var hoffet et senter for kultur og danning og kongen dyrket bildet av en filosofkonge og fremkalte modellene til Kong David, Kong Salomo og Konstantin den store.[59] Etter at Jakob VI arvet den engelske tronen i 1603, opphørte det skotske hoffet i praksis å eksistere og avsluttet dermed sin rolle som et senter for kunstnerisk beskyttelse, politiske opptog og elendige intriger.[60]

Riksembedsmennen rediger

Lordkansleren var faktisk rikets første minister. Hans viktigste ansvar var å presidere på møtene i det kongelige rådet, og ved de sjeldne anledninger han deltok på møtene i College of Justice, den skotske overhoffretten. Kanselliet var ansvarlig for rikets store segl, som var nødvendig på dokumenter som bekrefte arv og salg av jord. Det nest mest prestisjefylte embetet var statssekretæren, som var ansvarlig for protokollene til det kongelige råd og for utenrikspolitikken. Embetet beholdt sin betydning etter personalunionen i 1603. Skattmesteren var den siste av de store embetene og hadde ansvar for kongens inntekter og utgifter. Lordpresidenten i College of Justice fungerte som en kobling mellom kongens råd og domstolen. Lord Advocate var kronjurist og regjeringsadvokat. Embetet ble opprettet i 1490-årene for å håndtere kongens arvegods og gikk under navnet Kongens advokat til 1573. Fra 1579 fikk det økende ansvar for offentlig påtale.[61]

Geheimerådet rediger

Geheimerådet (Privy Council) ble opprettet i 1543 av formynderregjeringen for Dronning Maria. Nær hun ble myndig ble rådet beholdt og ble en akseptert del av landets styre. Når rådet møttes i Edinburgh satt det samlet i Holyrood Palace. Når monarken var i ett av sine andre slott eller på kongebesøk i provinsen, så fulgte rådet med ham. Når monarken var på private lustreiser ble rådet i Edinburgh og fortsatte att ta vare på regjeringssakene. Rådet var først og fremst en domstol, men det fungerte også som et organ av rådgivere for kongen og som et resultat var dens sekundære funksjon som regjering i monarkens fravær eller mindretall. Selv om monarken ofte ville delta i rådet var hans tilstedeværelse ikke nødvendig for at rådet skulle opptre med kongelig autoritet. Rådet hadde makt til å utstede forordningen som hadde lovens kraft. Etter Jakob VI sin avgang til England i 1603 fungerte rådet som en underordnet regjering som utførte kongens instruksjoner fra London. Geheimerådet hadde omtrent 30 medlemmer, men i praksis ble det meste av sakene avgjort av en liten informell gruppe, hovedsakelig riksembetsmenn. Før 1610 ble rådet presidert av Lordkansleren, men i 1610 bestemte Jakob VI at presidenten for College of Justice (Overhoffretten) skulle presidere i kanslerens fravær. I 1626 ble det opprettet ett eget embete som Lordpresident for geheimerådet og i 1661 fikk han stilling som riksembetsmann.[62][63][64]

Parlamentet rediger

De tre stender rediger

Skottland tre stender
under femten- og sekstenhundretallet (før 1690)
Stand Medlemmer
Første stand
Prelater		 Biskoper og abbeder med bispelue.
Andra stand
Adel		 Høyadelen: hertuger, markier, jarler, viscounter og parlamentslorder.
Lavadelen: Representanter for fylkene.
Tredje stand
Borgerskap		 Representanter for de kongelige byer.
Kilder: [65][66]

Det skotske parlament besto av rikets tre stender, tres communitas regni Scotie. Det første stand var de av kongen utnevnte prelatene, det besto av bispene og de abbeder som hadde rang som bisper. Fra den skotske reformasjonen i 1560 til den formelle gjeninnføringen av bispeembetet i 1606 hadde den en vaklende tilstedeværelse i parlementet. Den var fraværende fra 1639 till 1660, før standen endelig ble avviklet i 1690 av Wilhelm av Oranien. Det andre stand var adelsstanden, det besto av høyadelens overhoder, som hadde arverett til å delta, og fra 1580-årene også av representanter for lavadelen eller lairdene med to representanter for vært fylke. Det tredje stand var det borgerlige med representanter for de kongelige byer. De valgte medlemmene ble valgt med en meget begrenset stemmerett. Fylkesrepresentantene ble valgt av de mindre jordeiere som av gammelt hadde stemmerett, senere ble stemmeretten definert ved innkomst av landskylden. Byreprepresentantene ble valgt av bystyret innenfor deres eget medlemskap.[67][68]

 
Den høytidelige åpningen av det skotske parlamentet.

Det var 13 bisper og 15 abbeder i det første stand. Det var bispene av Aberdeen, Argyll, Brechin, Caithness, Dunblane, Dunkeld, Galloway, Glasgow, Isles (Sodor), Moray, Orkney, Ross og St Andrews, og abbedene av Arbroath, Cambuskenneth, Coupar Angus, Dunfermline, Holyrood, Iona, Kelso, Kilwinning, Kinloss, Lindores, Paisley, Melrose, Scone, St Andrews Priory og Sweetheart.[69] Den arvelige høyadel ble alt større og vokste fra 51 medlemmer i 1560 til 154 i 1707. De valgte representanter fra de kongelige byer ble også fler. De var 50 i 1560 og 77 i 1700. Det var 33 shires (fylker) men hvert hadde to representanter og i 1690 fikk somme tre eller fire, så i 1690 var det 92 parlamentsmedlemmer som representerte fylkene. Syv eller åtte av de høyere embetsmenn deltok også ex officio i parlamentet og hadde stemmerett selv om de ikke tilhørte det første eller andra stand. Blant dem var Lordadvokaten, kronjuristene og Lord Clerk Register, parlamentets oversekretær. Monarken deltok i parlamentet og særlig Jakob VI deltok også i debattene. Etter 1603 da kongen flyttet til London utnevntes en Lord High Commissioner to the Parliament of Scotland som monarkens personlige representant i parlamentet og monarken var personlig til stede bare ved fem tilfellen.[68]

Parlamentets møter rediger

 
Parlamentshuset (nummer 20)

Det middelalderlige parlament hadde vært omstreifende og møttes der monarken for tiden oppholdt seg. Det møttes i bykirker, i tollbuer, i rådhus og noen ganger i kongelige slott. Fra 1460-årene møttes parlamentet for det meste i Edinburgh. Når Parliament House var ferdig i 1639 møttes parlamentet stadig der, med unntak for tilfeldige kriser som i vinteren 1645-1646 da det møttes i St. Andrews fordi pesten herjet i Edinburgh. De ulike stand møttes ikke i ulike kamre som i mange land, uten i det skotske parlament møttes alle disse med kongen eller høykommisjonæren i spissen i den samme kammeret. I kammeret ble medlemmene sittende etter stand. De satt som i en hestesko vendt mot tronen der monarken eller høykommissæren satt. Prelater og høyadel satt til venstre, mens byenes og fylkenes valgte medlemmer satt til høyre. I midten var tre bord. Lengst fra tronen satt Lords of Session som ikke hadde stemmerett men gav juridisk råd. I midten satt parlamentets oversekretær og de andre sekretærer. Ved bordet nærmest tronen lå Skottlands kronregalier, kronen, septeret og rikets sverd, symbolene for kongemakten og den delte suverenitet mellom monark og parlament. Hvert stand stemte etter tur, og den høyeste prelat, adelsmann og by stemte først i sitt stand. Erkebiskopen av St. Andrews for prelatene, hertugen av Hamilton (fra 1643) for adelen og Edinburghs by for borgerskapet.[70]

Lords of the Articles rediger

Fra 1424 og frem til 1690 ble en stor del av lovgivningsvirksomheten til det skotske parlamentet utført gjennom et utvalg kjent som Lords of the Articles. Dette var et utvalg valgt av de tre stender for å gi utkast til lovgivning som deretter ble presentert for hele parlamentet for bekreftelse. Utvalget var et middel til å delegere den kompliserte utarbeidelsen av lover til de parlamentsmedlemmer som var dannede og lovkyndige. Fra 1535 hadde det omtrent førti medlemmer og arbeidet gjennom en rekke underutvalg. Opprinnelig opprettet som et forsøk å begrense kongens innflytelse prøvde James VI og Charles I å bruke det til å styre parlamentet. Fra 1612 ble Lords of the Articles opnevnt gjennom at de av monarken utnevnte prelatene valgte høyadelens medlemmer og høyadelen valgte prelatenes medlemmer i utvalget. Disse medlemmene valgte siden medlemmene blant by- og fylkesrepresentantene. Spesielt høyadelen protesterte mot denne prosedyren og i 1640 ble utvalget nedlagt av Covenanters. Gjenopprettet ved restaurasjonen i 1660 ble Lords of the Articles opphevet i 1690 som en del av oppgjøret etter Wilhelm av Oraniens maktovertagelse.[71]

Stenderkonventet rediger

Convention of the Estates of Scotland, det skotske stenderkonventet, var fra femtenhundretallet navnet på en herredag, dvs. en mindre pendant til det skotske parlament. Forgjengeren var General Council of Scotland, ett riksmøte. Opprinnelig deltok bare adel og prester i stenderkonventet, men senere ble også byrepresentanter kalte. Institusjonen skilte seg fra parlamentet ved at den kunne innkalles av kongen for det begrensede formålet med å heve skatt, men ikke kunne vedta annen lovgivning.[67]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Mitchison, R. (2002). A History of Scotland. Routledge, s. 2.
  2. ^ Rackham, Oliver (2003). The Illustrated History of the Countryside. Weidenfelt & Nicholson, s. 14.
  3. ^ a b c d e Whyte, I. D. (2011). "Rural Settlement 1500–1770." Oxford Companion to Scottish History. Oxford University Press, s. 542–543.
  4. ^ Smout, T. C. (2012). "Land and sea: the environment." The Oxford Handbook of Modern Scottish History. Oxford University Press, s. 22-23.
  5. ^ Rydval, Miloš (2017). "Reconstructing 800 years of summer temperatures in Scotland from tree rings." Climate Dynamics, 49(9) January, tabell 2.
  6. ^ Smout, T.C. & al. (2005). A history of the Native Woodlands of Scotland, 1500-1920. Edinburgh University Press, s. 42-43.
  7. ^ Houston, Robert Allen & Ian D. Whyte (1989). Scottish Society, 1500-1800. Cambridge University Press, s. 3.
  8. ^ Broadberry, Stephen, Campbell, Bruce M. S. & van Leeuwen, Bas (2010). "English Medieval Population: Reconciling time series and cross sectional evidence." Medieval Population 7.
  9. ^ Dyrvik, Ståle (1978). Den lange fredstiden 1720-1784. Cappelen, s. 219.
  10. ^ Kühle, Ebbe (2008). Danmarks historie i et globalt perspektiv. Gyldendal, s. 99-100.
  11. ^ a b c Wormald, J. (1991). Court, Kirk, and Community: Scotland, 1470–1625. Edinburgh University Press, s. 166–169.
  12. ^ a b c Mitchison 2002 op.cit., s. 291–293.
  13. ^ Mitchison 2002 op.cit., s. 145.
  14. ^ a b Whyte, I. D. (2005) "Population and mobility in early modern Scotland. ", Scottish Society, 1500–1800. Cambridge University Press, s. 52.
  15. ^ Cullen, K. J. (2010). Famine in Scotland: The "Ill Years" of the 1690s. Edinburgh University Press, s. 123-124.
  16. ^ Smout, T. C. & al. (1994). "Scottish emigration in the seventeenth and eighteenth centuries." Europeans on the Move. Oxford University Press, s. 90.
  17. ^ Whyte, I. D. & Whyte, K. A. (1991). The Changing Scottish Landscape: 1500–1800. Taylor & Francis, s. 5, 18-19.
  18. ^ Vries, Jan de (1984). European urbanization 1500-1800. London, s. 39.
  19. ^ Gemmill, E. & Mayhew, N. J. (1995). Changing Values in Medieval Scotland: a Study of Prices, Money, and Weights and Measures. Cambridge University Press, s. 8–10.
  20. ^ Whyte 2005 op. cit., s. 41-43.
  21. ^ Gemill, E. & N. J. Mayhew (1995). Changing Values in Medieval Scotland: a Study of Prices, Money, and Weights and Measures. Cambridge University Press, s. 8–10.
  22. ^ a b Mackie, J. D., B. Lenman & G. Parker (1991). A History of Scotland. Penguin, s. 226–229.
  23. ^ a b c d Whatley, C. A. (2000). Scottish Society, 1707–1830. Manchester University Press, s. 17.
  24. ^ a b c Whyte, I. D. (2001). "Economy: primary sector: 1. Agriculture to 1770s." The Oxford Companion to Scottish History. Oxford University Press, s. 206–207.
  25. ^ Wormald 1991 op.cit., s. 41-55.
  26. ^ a b Whyte 2001 op.cit., s. 202-207.
  27. ^ Smout & al. op.cit. 2005, s. 26, 32, 34-37, 39-40, 42, 45, 64.
  28. ^ a b c d e Whyte, I. D. (2001). "Economy: 1500–1770." The Oxford Companion to Scottish History. Oxford University Press, s. 197–198.
  29. ^ Lamb, H. H. (1977). Climatic History and the Future. London, s. 472.
  30. ^ Wormald 1991 op. cit., s. 172-173.
  31. ^ Cameron, A. (2001). "Economy, tertiary sector: commerce and early banking, to 1770s." The Oxford Companion to Scottish History. Oxford University Press, s. 214–15.
  32. ^ Lynch, M. (2011). "Staple ports" Oxford Companion to Scottish History. Oxford University Press, s. 590–591.
  33. ^ Mitchison 2002 op.cit., s. 254-255.
  34. ^ Mitchison 2002 .op. cit., s. 291-292, 301-302.
  35. ^ Smout & al. op.cit. 2005, s. 124-126.
  36. ^ Wormald 1991 op. cit., s. 12-33.
  37. ^ Wormald 1991 op. cit., s. 30-33, 138.
  38. ^ a b Mitchison, R. (1983) Lordship to Patronage, Scotland 1603–1745. Edinburgh University Press, s. 79-82, 86-88.
  39. ^ Wormald 1991 op.cit., s. 48-49.
  40. ^ Verschuur, M. (1987). "Merchants and craftsmen in sixteenth-century Perth." The Early Modern Town in Scotland. London, s. 39.
  41. ^ Wormald 1991 op.cit., s. 51–52.
  42. ^ Dawson, J. E. A. (2007). Scotland Re-Formed, 1488–1587. Edinburgh University Press, s. 331.
  43. ^ Dawson 2007 .op.cit., s. 331.
  44. ^ Whyte 2005 op. cit., s. 55-57.
  45. ^ Houston, R.A. & Whyte, I. D. (2005). "Introduction" Scottish Society, 1500–1800. Cambridge University Press, s. 13.
  46. ^ Wormald 1991 op.cit., s. 29-35.
  47. ^ Armstrong, J.W. (2010). "The 'fyre of ire Kyndild' in the fifteenth-century Scottish Marches.", Vengeance in the Middle Ages: Emotion, Religion and Feud. (Aldershot, s. 71.
  48. ^ Mitchison 1983 op.cit., s. 15-16, 92.
  49. ^ Barrow, G. W. S. (1965). Robert Bruce. University of California Press, s. 7.
  50. ^ Moody, D. (1994). Scottish Family History. Baltimore, s. 99–104.
  51. ^ Green, M. J. (1996).The Celtic World. (London, s. 667.
  52. ^ Roberts, J. L. (2000). Clan, King, and Covenant. Edinburgh University Press, s. 13.
  53. ^ Mitchison 1983 op.cit., s. 122, 166-167.
  54. ^ Thomas, A. (2012). "The Renaissance." The Oxford Handbook of Modern Scottish History. Oxford University Press, s. 188.
  55. ^ Carlton, C (1995). Charles I: The Personal Monarch. Routledge, s. 20.
  56. ^ Thomas 2012 op.cit., s. 200-202.
  57. ^ Mitchison 2002 op.cit., s. 60.
  58. ^ Goodacre, J. (2004). The Government of Scotland, 1560–1625. Oxford University Press, s. 88-89, 141.
  59. ^ Thomas 2012 op.cit., s. 192-193,200.
  60. ^ Mitchison 1983 op.cit., s. 12.
  61. ^ Goodacre 2004 op.cit., s. 150-153, 160, 164.
  62. ^ McCoy, F. N. (1974). Robert Baillie and the Second Scots Reformation. University of California Press, s. 1–2.
  63. ^ Mitchison 1983 op.cit., s. 15.
  64. ^ Goodacre 2004 op.cit., s. 35, 130, 135, 140-141.
  65. ^ Brown, K. M. (2004) Parliament and Politics in Scotland, 1235–1560. Edinburgh University Press, s. 50.
  66. ^ MacDonald, Alan R. (2007). The Burghs and Parliament in Scotland, c. 1550–1651- Aldershot, s. 14.
  67. ^ a b Kidd, Colin (2003). Subverting Scotland's Past. Cambridge University Press, s. 132-133.
  68. ^ a b Mann, Alastair (2013). "A Brief History of an Ancient Institution: The Scottish Parliament." Scottish Parliamentary Review, I(1), s. 6-8.
  69. ^ Cowan, Ian Borthwick (1976). Medieval religious houses, Scotland: with an appendix on the houses in the Isle of Man. London, s. 67–97.
  70. ^ Mann 2013 op.cit., s. 11-12.
  71. ^ Mann 2013 op.cit., s. 9-10.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skottland_i_1513-1707&oldid=24282734»