Shidaiqu
Shidaiqu (kinesisk: 時代曲, pinyin: shídàiqǔ) er en fusjon av kinesisk folkemusikk og europeisk jazz som oppstod i Shanghai i Kina i 1920-årene.[1]
Uttrykket (shídàiqǔ betyr «æraens sanger» på mandarin. Når det synges på kantonesisk, kalles det 粵語時代曲, og når det synges på amoydialekt kalles det 夏語時代曲.
Shidaiqu var fremherskende i Shanghai fra 1920-årene av, og nådde sitt høydepunkt i 1940-årene. Så døde den ut i 1952 da det nye kommunistiske styre stengte nattklubbene og stanset popmusikkproduksjonen. Tradisjonen flyttet så til Hongkong og nådde nye høyder der i 1950-årene og 1960-årene, da den ble fortrengt av taiwansk pop (sunget på mandarin), og senere av cantopop. Noen betrakter shidaiqu som en tidlig form for mandopop.
Noen shidaiqusangere rediger
- Bai Hong
- Zhou Xuan
- Chen Juan-juan
- Bai Guang
- Wang Zeh-mei
- Gong Qiuxia eller Kung Chiu-hsia
- Tung Pei-pei
- Wu Yingyin eller Woo Ing-ing
- Chang Loo
- Hsia Tan
- Tsin Ting
- Yao Lee
- Yao Min
- Li Li-hwa
- Lin Dai
- Yeh Meng
- Li Xianglan
- Poon Sow-keng
- Rebecca Pan
- Mona Fong
- Tsai Chin
- Tsui Ping
- Grace Chang
- Ivy Ling Po
Referanser rediger
- ^ Brian Shoesmith og Ned Rossiter: Refashioning Pop Music in Asia: Cosmopolitan flows, political tempos and aesthetic Industries, Routeledge Publishing, 2004. ISBN 0700714014