Shanghai

Shanghai er den største byen i Folkerepublikken Kina, og Kinas økonomiske og finansielle sentrum. Med Kinas store økonomiske vekst de siste tiårene, har Shanghai vokst fram til å bli et globalt senter for finans, teknologi, transport, og innovasjon.

Shanghai
上海市 – Shànghǎi Shì Forkortet: 沪 – Hù
Kart over Kina. Shanghai er merket i rødt.
Land		Folkerepublikken Kina
Status		Byprovins
Grunnlagt		1. oktober 1949
Hovedstad		Huangpu
Tidssone		UTC+8
Postnummer		200000
Retningsnummer		21
Areal		6 200 km²
Befolkning		23 019 196 (2010)
Bef.tetthet		3 712,77 innb./km²
Språk		Wu, Shanghainesisk
Høyde o.h.		4 meter
Nettside		www.shanghai.gov.cn/ english.shanghai.gov.cn/nw46669/index.html www.shanghai.gov.cn/
Politikk
Ordfører		Ying Yong (2017-)
Posisjonskart Shanghai Shanghai (Kina)
Shanghai 31°10′00″N 121°28′00″Ø
Shanghai på Commons

Befolkningen i provinsen Shanghai er på over 24 millioner innbyggere, som gjør Shanghai til en av verdens største byer.I den bymessige kjernen er det 9,3 mill. innbyggere^{[trenger referanse]}.

Shanghai By er en provins, og er administrativt direkte underlagt Kinas sentralregjering på lik linje med andre kinesiske provinser.

Byen har en større historisk betydning, men i dag blir byen knyttet til stor økonomisk vekst. Forretningssenteret Lujiazui nordvest i bydelen Pudong vis-à-vis The Bund er byens finansielle sentrum og har vokst frem som et av verdens fremste økonomiske områder. Shanghai har en av verdens største containerhavner. Byen er et viktig trafikknutepunkt, og et betydelig kultur- og skolesentrum med tallrike universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer.

Jin Mao-skyskraperen

Navnet Shanghai

De to kinesiske skrifttegnene for bynavnet «Shanghai» kan oversettes som «på» og «havet». Første gang man kommer over dette navnet er under Song-dynastiet. Da er «Shanghai» navnet både på sammenflødet mellom to elver, og for en liten by på dette sted. Det er rimelig å tolke bynavnet som «ved havet» (tilsvarende engelske stedsnavn som ender på «at-sea» eller «on-sea» eller thailandske stedsnavn som inneholder «Samut»), eller, om man vil se det første skrifttegnet som et verb, kan bynavnet tolkes som «å reise (opp) til kysten» eller «å dra til kysten». Det finnes også andre etymologier.

Et mer poetisk navn for Shanghai snur på de to skrifttegnene slik at de leses Haishang 海上. Det navnet benyttes gjerne for å betegne shanghainesisk kunst og kultur.

Grunnet varemerkerettslige problemstillinger finner man enkelte ganger bynavnet omskrevet som Shanghai 尚海, som er valgt som kinesisk navn på området «Shanghai Bay» (tradisjonell kinesisk: 尚海灣, forenklet kinesisk: 尚海湾) ved den nyanlagte Xuhui elvepromenade.

Som forkortelse eller akronym for bynavnet benyttes ord som Hu (tradisjonell kinesisk: 滬, forenklet kinesisk: 沪) og Shen (kinesisk: 申). Ettegnskortformelen for Shanghai er Hu, alle bilskilt begynner med dette tegnet. Ordet Hu skriver seg fra et fiskeredskap benyttet på 200-tallet og benyttes i dag hyppig om bynavnet i offisielle dokumenter, mens ordet Shen oftere benyttes i litterære vendinger.

Historie

Før 1800

Kart fra 1600-tallet

Før Shanghai ble egen by var området del av fylket Songjiang øst i prefekturet Suzhou. Stedet het da Hù, og Shēn. Det lå i et myrlendt område i Yangtzeelvens delta; hele tiden førte sedimenteringen av elveslam til at kystlinjen flyttet seg østover, og det var først flere hundre år etter Kristi fødsel at det senere bymessige kjerneområdet ble tørt land. Området var tynt befolket og lite utviklet.

Fra Song-dynastiets tid (960-1279) vokste Shanghai gradvis frem fra å være en søvnig fiskerlandsby til en travel havn, og vokste seg ut over sine gamle grenser. I 1074 fikk byen sitt eget skattekontor.

Shanghai under Ming-dynastiet etter byggingen av bymuren

Vest for småbyen hadde området rundt Taisjøen da forlengst utviklet en robust jordbruksbasert økonomi. Frem til 1127 var Shanghai en for kinesiske forhold en mindre markedsby med 12.000 husstander. Men i det året ble Song-dynastiets hovedstad Kaifeng erobret av mongolske inntrengere fra nord, og mange flyktninger strømmet til Shanghai. Det tok ikke mange årene før byen hadde 250.000 innbyggere. Det ble bygd kanaler og diker. Nytt land ble vunnet. I 1264 ble Shanghai utvidet ved det at tre omliggende landsbyer ble innlemmet.

Shanghaiområdet ble på 1200-tallet et av Kinas mest velstående, og drivkraften bak rikdommen var særlig bomullsproduksjonen og tekstilindustrien. Tekstiler forble ryggraden i Shanghais økonomi helt frem til 1800-tallet. På 1500-tallet ble kinaskysten ofte herjet av wokou, det vil si japanske sjørøvere. Mange av dem var riktignok ikke japanere, men kinesere. Blant Ming-dynastiets mottiltak var strenge restriksjoner på sjøhandelen – mindre sjøhandel skulle føre til mindre risiko både til sjøs og i havnene. Etter at et hundretall handelsmenn i Shanghai ble drept av invaderende sjørøvere, stanset Ming-dynastiet likeså godt kysthandelen fullstendig, og forflyttet hele befolkningen mange kilometer innover i landet.

Men Shanghai døde ikke ut, og en bymur ble anlagt i 1553. Byggingen av mingmuren regnes nå som begynnelsen til den moderne byen Shanghai. Om lag 70 prosent av den dyrkede mark rundt byen var i Ming-tiden viet til bomullsdyrking. Ved midten av 1700-tallet var mer enn 20.000 personer ansatt som bomullsspinnere i byens tekstilfabrikker. Men før 1800 ble ikke Shanghai sett på som en av landets viktigere byer. Det gjenspeiles forsåvidt i at det er få eldre historiske minnesmerker der i dag.

Tysk kart over Shanghai fra 1888

I Qianlong-keiserens epoke under Qing-dynastiet ble Shanghai en viktig regional elvehavn for elvene Yangtze og Huangpu, og havshavn for provinsene Jiangsu og Zhejiang, selv om oversjøisk handel fremdeles var forbudt da. Wujiaochang (nå i distriktet Yangpu) ble byens sentrum. Mot slutten av Qianlong-eraen ble Shiliupu (nå i distriktet Huangpu) Øst-Asias største havn.

Songjiang opphørte å være en overordnet enhet, og i dag er det bare et distrikt innen Shanghai.

1800-1950

Shanghai år 1910

Shanghais betydning vokste raskt på 1800-tallet da utenrikshandelen skjøt fart. Under første opiumskrig okkuperte britene byen for en tid. Da krigen endte i 1842 med Nanjingtraktaten, ble Shanghai den nordligste av de fem traktathavner som måtte åpne seg for utenlandske handelshus. Årene etter fikk fremmede nasjoner rett til å etablere seg med ekstraterritoriale rettigheter, og dette stod ved lag til 1943, selv om det de facto brøt sammen i 1930-årene.

Under Taipingopprøret ble Shanghai i 1853 okkupert av en triade som var knyttet til opprørerne. De utenlandske bosetninger forble urørte mens områdene utenfor ble utplyndret. Etter opprøret var over ble forbudet mot at kinesere kunne få bo i de utenlandske konsesjonsområder oppmyket og delvis opphevet.

Jiujiang Road, Shanghai, 1920-årene

I 1863 ble den britiske og den amerikanske konsesjon sammenslått og ble den internasjonale bosetning. Franskmennene ville ikke være med, og beholdt sin franske konsesjon for seg selv. Folk fra mange land kom til byen, og fra 1920-tallet kom det nesten 20 000 såkalte hvite russere og russiske jøder som hadde fluktet fra den nyetablerte kommunistiske Sovjetunionen. Disse shanghairussere utgjorde etter japanerne den viktigste fremmedkulturelle impuls for byens kulturliv.

Dette skrekkslagne barnet var eneste overlevende etter at Shanghais Sydbanestasjon ble bombet av japanerne under Slaget om Shanghai i august 1937.

Den første kinesisk-japanske krig 1894–95 endte med Shimonosekitraktaten, og etter den ble Japan en viktig fremmedmakt i Shanghai. Japan bygget byens første fabrikker, men de øvrige fremmedmakter tok raskt etter, og slik ble byens industri en ny og viktig faktor. Shanghai var nå Det fjerne østens viktigste finansielle senter. Under Republikken Kina fikk Shanghai i 1927 en spesialstatus, og tre år etter en enda høyere status.

Fra 1920-årene gikk byen inn i det som er blitt kalt dens dekadente år, og da fikk byen etter hvert et tvilsomt rykte på grunn av forbryterbander, kasinoer og bordeller. Som en misjonær bemerket: «Hvis Gud lar Shanghai bestå, skylder han Sodoma og Gomorra en unnskyldning». Byen ble i stor utstrekning preget av kinesiske triader, særlig av den røde bande som samarbeidet med det britiske firmaet Jardine Matheson og den britiske etterretningstjeneste og ledet av Chang Hsiao-lin, og av den grønne bande som samarbeidet med franske interessenter og ble ledet av «Kopperarr-Huang» og senere av Du Yuesheng. Dessforuten var også Tong-banden og Himmelens og jordens liga aktive i byen. Den grønne bande gikk seirende ut av bandekrigene.

Den japanske flåte bombarderte byen den 28. januar 1932, angivelig for å slå ned antijapanske studentopptøyer. Kineserne kjempet tilbake i det som ble kjent som 28. januar-episoden; det endte med våpenhvile. Slaget om Shanghai i 1937 endte med at japanerne okkuperte byen utenom den internasjonale bosetning og den franske konsesjon. Den internasjonale bosetning ble okkupert den 8. desember 1941 og forble på japanske hender til landet kapitulerte i 1945.

Under kommunistisk styre

Kommunistene erobret Shanghai den 27. mai 1949. Straks flyttet de fleste utenlandske firmaer til Hongkong. Kommunistene foretok masseutrenskninger av slike som man anså som kontrarevolusjonære, og tusener ble drept. Steder som hesteveddeløpsbanen ble omgjort til massehenrettelsesanlegg.

I 1950- og 1960-årene ble Shanghai et industrielt senter som ble arnested for revolusjonens venstrefløy. Men selv under omveltningene under kulturrevolusjonen klarte byen å opprettholde høy økonomisk produktivitet og relativt stor sosial stabilitet. Byen har vært Folkerepublikkens viktigste kilde for skatteinntekter. Shanghai fikk likevel ikke lov til å innlede økonomiske reformer før i 1991.

Politisk makt i Shanghai har ofte vært en vei til enda høyere posisjoner i Folkerepublikken Kina. Fra 1990-årene snakket man gjerne om Shanghaiklikken av nasjonale politiske ledere. Både president Jiang Zemin og statsminister Zhu Rongji tilhørte den. Fra 1992 har sentralregjeringen under Jiang Zemin, en tidligere borgermester av Shanghai, begynt å redusere skattepresset i Shanghai og oppmuntret til innenriks og utenlandske investereringer i byen for å styrke dens økonomiske rolle i Øst-Asia. Siden da har Shanghais økonomi opplevd en ubrutt årlig vekst i den hvite (den registrerbare) økonomien på mellom ni og femten prosent; i den sorte (den uregistrerbare) økonomien er veksten av naturlige grunner vanskelig å anslå, men den har i hele det samme tidsrommet vært betydelig.

Økonomi

Shanghaibørsen i finansdistriktet, Lujiazui.

Shanghai betraktes gjerne som Fastlands-Kinas finansielle og handelsmessige sentrum. Åpningen mot moderne økonomisk drift kom først i 1992, et helt tiår etter at det var skjedd i mange sørkinesiske provinser, men siden da har Shanghai raskt tatt igjen og gått forbi forløperne, og gjort seg gjeldende som Fastlands-Kinas forretningssenter. Shanghai har også den største aksjebørsen på Fastlands-Kina.

Den ikkestatlige sektor har (pr 2010) vokst til å utgjøre 42 prosent av Shanghais BNP, mens den reformerte offentlige sektor står for 57,5 prosent. Fra 2005 har Shanghai vært rangert som nummer én av verdens travleste cargohavner. Dens containertrafikk er blitt større enn Hongkongs; bare Singapore har større containertrafikk. Shanghai og Hongkong kappes om å være det viktigste økonomiske senter for hele det kinesiske rom. Hongkong nyter godt av et sterkere rettssystem, bedre internasjonal markedsintegrasjon, større økonomisk frihet, mer ekspertise innen bank- og finanstjenester, og lavere skatter. Shanghai har sterkere forbindelser både til Kinas indre og til sentralregjeringen, og har et sterkere fundament innen industri og teknologi. Shanghai har i de senere år fått større styrke innen finans og bankvesen, er blitt hovedsete for flere store selskaper, og en sterkere magnet for høyt utdannet og moderne arbeidskraft. Shanghais økonomiaske vekst har vært tosifret siden 1992, med unntak av i 2008, da den nominelle veksten var på 9,7%. Shanghaibørsen er verdens raskest voksende; bare i 2006 vokste volumet med i 130%.

Slik som mange andre regioner i Kina opplever Shanghai en byggeboom. Shanghai får stadig mer dristig og moderne arkitektur. Det bygges både forretningsbygg og residenser, og man er blitt mer opptatt av å sørge for at byen får flere områder som kan tjene som «grønne lunger».

Geografi

Shanghais urbane område vises godt på dette satellittbildet fra 2005

Shanghai ligger på Yangtzedeltaet på Kinas østkyst, og er omtrent like langt fra Beijing og Hongkong. Kommunen som helhet består av en halvøy mellom Yangtze og Hangzhoubukten, Fastlands-Kina nest største øy Chongming, og en rekke mindre øyer. Den grenser i nord og vest mot Jiangsuprovinsen, i sør mot Zhejiangprovinsen og i øst mot Østkinahavet. Byområdet deles i to av elva Huangpu, en sideelv til Yangtze. Det historiske sentrum av byen, Puxi-området, ligger på vestsiden av Huangpu, mens den nyutviklede Pudong, som inneholder det sentrale finansdistriktet Lujiazui, ble utviklet på østbredden.

De aller fleste av Shanghais 6340,5 km² er flatt, bortsett fra noen få bakker i det sørvestlige hjørnet, med en gjennomsnittlig høyde på 4 moh. Byens beliggenhet på den flate elvesletta har ført til at nye skyskrapere må bygges med dype betongfundamenter for å hindre dem fra å synke ned i myke bakken. Byen har mange elver, kanaler, bekker og innsjøer og er kjent for sine rike vannressurser som en del av Tai Husjøens dreneringsområde.

Klima

Shanghai har et fuktig subtropisk klima (Köppen CfA) og opplever fire årstider. Vinteren er kjølig og fuktig, og kald, nordvestlig vind fra Sibir kan føre til nattlige temperaturer under frysepunktet, selv om de fleste år bare ser én eller to dager med snøfall. Somrene er varme og fuktige, med et gjennomsnitt på 8,7 dager over 35° C årlig; sporadiske regnskyll eller tordenvær kan forventes. Byen er også utsatt for tyfoner om sommeren og begynnelsen av høsten, men ingen av disse de siste årene har forårsaket betydelig skade. De mest behagelige årstidene er våren, som likevel kan være ustabil og ofte regnfull, og høsten, som vanligvis er solrik og tørr. Snittemperatur er 4,2° C i januar og 27,9° C i juli, det årlige snittet ligger på 16,1° C. Shanghai opplever i gjennomsnitt 1,878 soltimer per år, den høyeste temperaturen noen gang er registrert var på 40,2° C, og den laveste på -12,1° C.

Administrative inndelinger

Byprovinsen Shanghai har jurisdiksjon over 17 distrikter (区 qū) og ett fylke (县 xiàn).

#	Navn	Hanzi	Hanyu Pinyin	Befolkning (2008 est.)	Areal (km²)	Tetthet (/km²)	Kart
Distrikter i bykjernen
1	Huangpu	黄浦区	Huángpǔ Qū	539 000	12	44 917
2	Luwan	卢湾区	Lúwān Qū	275 000	8	34 375
3	Xuhui	徐汇区	Xúhuì Qū	982 000	55	17 855
4	Changning	长宁区	Chángníng Qū	668 000	38	17 579
5	Jing'an	静安区	Jìng'ān Qū	258 000	8	32 250
6	Putuo	普陀区	Pǔtuó Qū	1 087 000	55	19 764
7	Zhabei	闸北区	Zháběi Qū	745 000	29	25 690
8	Hongkou	虹口区	Hóngkǒu Qū	781 000	24	32 542
9	Yangpu	杨浦区	Yángpǔ Qū	1 195 000	61	19 590
Distrikter i forstedene
10	Pudong nye område	浦东新区	Pǔdōng Xīn Qū	4 119 000	1 211	3 401
11	Baoshan	宝山区	Bǎoshān Qū	1 406 000	271	5 188
12	Minhang	闵行区	Mǐnháng Qū	1 805 000	371	4 865
13	Jiading	嘉定区	Jiādìng Qū	1 034 000	464	2 228
14	Jinshan	金山区	Jīnshān Qū	646 000	586	1 102
15	Songjiang	松江区	Sōngjiāng Qū	1 074 000	606	1 772
16	Qingpu	青浦区	Qīngpǔ Qū	790 000	670	1 179
17	Fengxian	奉贤区	Fèngxián Qū	808 000	687	1 176
Fylker
18	Chongming	崇明县	Chóngmíng Xiàn	673 000	1 186	567

Panorama av Pudong

Shanghais elvepromenade The Bund

Pudong («øst for Huangpu»), offisielt Pudong nye område (Pǔdōng Xīn Qū), er et nytt og moderne distrikt bygget opp etter 1992 på østbredden av Huangpu-elven. Distriktet utgjør i dag byens (og landets) finansielle sentrum og rommer moderne arkitektur og noen av verdens høyeste skyskrapere. Frem til 1992 var området kjent som Chuansha fylke. Pudongs vestlige del hører klart med til Shanghais bymessige kjerne, men det er også store mer landlige deler i øst, som i det gamle bydistriktet Nanhui som ble innlemmet i Pudong i mai 2009.

Chongming dekker øyene Chongming, Changxing, Hengsha og Yuansha, som alle ligger ved utløpet av Yangtze-elva.

Severdigheter

Paviljong i Yuyuan

I midten av Shanghai ligger den store Folkeparken som er anlagt over den gamle galoppbanen fra den tid England kontrollerte denne delen av Shanghai. Tunnelbanestasjonen under parken er en av verdene største i størrelse samt i antall trafikanter med flere linjer. I 2010 hadde Shanghais metrosystem 19 linjer (fra 2 linjer i 2001). Fra denne parken går Nanjing lu, en stor gågate med bl.a. fire store varehus. Gaten slutter ved The Bund. Den er en elvepromenade/gate med gamle europeiske bygninger (som f.eks. HSBCs tidligere bankpalass). Under elven kan man ta sporvogner gjennom «The Bund Sightseeing Tunnel», med effekter i form av belysning i skiftende farger og former. Her ligger også Peace Hotel, et verdensberømt hotell, nå nyrenovert. Inne i hotellet finnes The Jazz Room, der man har spilt jazz uavbrutt siden før revolusjonen.

Av spesielle severdigheter kan nevnes Qibao, en såkalt vannby (water town), en gammel historisk by med kanaler og gamle hus som nå ligger inneklemt i et moderne boligområde.

På andra side av floden er Pudong, der noen av verdens høyeste og største skyskrapere ligger. Her er også Shanghais mest kjente bygning og symbol, Fjernsynstårnet Østens Perle, som er et futuristisk høyt tårn med runde baller hvorav en bergbane samt en simulatorkino som finnes i den største ballen. Shanghais høyeste bygning er Shanghai World Financial Center, SWFC. Den er 492 meter høy og har en utsiktsetasje lengst oppe med et glassgulv. Under oppføring er Shanghai Tower som kommer til bli verdens nest høyeste når den er klar med sine 632 meter. Shanghais mest berømte park er den gamle parken Yuyuan.

Den 1. mai 2010 ble World Expo 2010 Shanghai åpnet. Expoområdet ligner en hel by og strekker seg kilometervis på begge sider av elven.

Andra severdigheter i Pudong er det fine akvariet med innretning mot haier som ligger ved Pearl Tower. Ikke langt derfra ligger Super Brand Mall, det største shoppingsenteret i Kina, Jin Mao-bygningen ved siden av SWFC.

Samferdsel

Skipsfart

Shanghai er en av verdens travleste havner. Fra gammelt av har havnen langs elven Huangpu – både inne ved byens sentrum og ute ved dens utløp i Yangze – vært blant Kinas viktigste, både for oversjøisk sjøtransport, elvefart og kanaltransport. Byen har dessuten konstruert en ny og moderne havn et stykke ute i Hangzhoubukten.

Luftfart

Shanghai har to storflyplasser som begge er blant Kinas travleste. Det er Shanghai Hongqiao internasjonale lufthavn og Shanghai Pudong internasjonale lufthavn, den sistnevnte kommer på tredjeplass (2010) i trafikkvolum i Kina, etter Beijing internasjonale lufthavn og Hongkong internasjonale lufthavn. Pudong har imidlertid flere internasjonalt reisende enn Beijing Capital. Hongqiao betjener primært innenlandsreisende, men har også enkelte flyvninger, som til Tokyo og Seoul. Hongqiao er om lag ti kilometer vest for Shanghai sentrum; den er dermed vesentlig nærmere byen enn Pudong lufthavn.

Jernbane

Byen var den første som fikk en jernbane; Woosungbanen ut til Huangpuflodens utløp. Men den ble demontert etter bare ett års drift. Men Shanghai har i dag raske og moderne jernbanelinjer i alle retninger over hele Kina. Beijing-Shanghai høyhastighetstog, verdens lengste høyhastighetsbane (2011), ender her.

Veier

Både motorveier og andre hovedveier strekker seg ut i vifteform fra Shanghai. Blant dem er Kinas riksvei 312, som går helt til Kinas grense med Kasakhstan, og riksvei 318, som går helt til Tibet og frem til Kinas grense mot Nepal.

Kultur

Shanghai kinesiske orkester har base i byen Shanghai. Orkesteret ble etablert i 1952, og musikerne spiller på tradisjonelle kinesiske musikkinstrumenter. Da det startet opp var dette det eneste orkesteret i sitt slag i Kina.

Det statlige ballettkompaniet Shanghaiballetten ble grunnlagt i 1966, og har sine oppsetninger i byen.

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Noel Barber: Fall of Shanghai: Communist Takeover in 1949, 1979
• Zhi Hao Chu: Die moderne chinesische Architektur im Spannungsfeld zwischen eigener Tradition und fremden Kulturen: Aufgezeigt am Beispiel der Wohnkultur in der Stadt Shanghai, Verlag Peter Lang Frankfurt, 2003, ISBN 3-631-50437-3
• Oliver Corff: Die Sprachgemeinschaft von Shanghai, Bochum: Brockmeyer, 1994, ISBN 3-8196-0215-1
• Erik N. Danielson: Shanghai and the Yangzi Delta. Singapore: Marshall Cavendish/Times Editions, 2004. ISBN 981-232-597-2
• Stella Dong: Shanghai: The Rise and Fall of a Decadent City 1842-1949, Harper Perennial, 2001, ISBN 978-0060934811
• Mark Elvin: «Market Towns and Waterways: The County of Shanghai from 1480 to 1910,» i The City in Late Imperial China, red. G. William Skinner. Stanford: Stanford University Press, 1977.
• Astrid Freyeisen: Shanghai und die Politik des Dritten Reiches, Königshausen und Neumann, 2000, ISBN 3-8260-1690-4
• Torbjørn Færøvik: Kina – En reise på Livets elv, Cappelen, Oslo 2003, ISBN 978-82-02-22081-5
• Andrew Humphreys (utg.): Shanghai, Time Out City Guide. London, 2004, ISBN 1-904978-22-3
• Linda Cooke Johnson: Cities of Jiangnan in Late Imperial China. Albany: State University of New York (SUNY), 1993.
• Linda Cooke Johnson: Shanghai: From Market Town to Treaty Port. Stanford: Stanford University Press, 1995.
• Jian-Xin Li: Gewässerschutz in Shanghai, Technische Universität Berlin, 1997, ISBN 3-7983-1740-2
• Martin Luce og Sebastian Post: Federball Propaganda, eine räumlich-polemische Kartierung, gefördert von der Kulturbehörde Hamburg, materialverlag, 2005, ISBN 3-938158-25-5, Volltextversion als PDF
• Jürgen Osterhammel: Shanghai, 30. Mai 1925. Die chinesische Revolution, Dtv, 1997, ISBN 3-423-30604-1
• Steffi Schmitt: Shanghai-Promenade. Spaziergänge zwischen den Zeiten, Hongkong: Old China Hand Press, 2003, ISBN 962-7872-48-2
• Steffi Schmitt: Shanghai-Promenade. Spaziergänge zwischen den Zeiten, 2. überarb. & erw. Aufl., Hamburg: Abera Verlag, 2008, ISBN 978-3-934376-78-6
• Wilfried Seywald: Journalisten im Shanghaier Exil 1939–1949. Deutschsprachiger Exiljournalismus in Shanghai, Wien: Neugebauer, 1987, ISBN 3-85376-051-1
• Bindong Sun: Institutionen und regionales Wirtschaftswachstum am Beispiel Shanghai, Technische Universität Berlin, 2004, ISBN 3-7983-1942-1
• Rune Svarverud og Elisabeth Eide: «Norsk Sjøfart, Handel og Forretningsdrift i det Gamle Shanghai», i Norsk Sjøfartsmuseum Årsbok 1999. s. 7-54
• Rune Svarverud: «I Shanghais tjeneste. Nordmenn i Shanghai før 1. verdenskrig», i Historie 1999; Volum 2-99. s. 28-49
• Rune Svarverud: «I Kamp med Banditter: Norsk Politikonstabel på Oppdrag i Shanghai», i Dyade 2001 ; Volum 3. s. 36-41
• Christian Theisen: Shanghai – Wirtschaftszentrum im 21.Jahrhundert. BoD, 2001, ISBN 3-8311-1481-1
• Donata + Christoph Valentien: Neuer Botanischer Garten Shanghai, JOVIS Verlag Berlin 2008, ISBN 978-3-939633-58-7
• Frederic Wakeman og Yeh Wen-Hsin: Shanghai sojourners, University of California Press, 1992 (med Yeh Wen-Hsin)
• Frederic Wakeman: Policing Shanghai, 1927 – 1937, 1995
• Frederic Wakeman: The Shanghai Badlands: Wartime Terrorism and Urban Crime, 1937-1941, Cambridge:Cambridge University Press, 1996
• Bernard Wasserstein: Secret War in Shanghai: Treachery, Subversion and Collaboration in the Second World War, London, 1998

Eksterne lenker

• (zh-Hans) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (zh-Hant) Offisielt nettsted
• (en) Shanghai – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) 上海 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Shanghai hos Wikivoyage