Sands verk

Sands verk (også kalt Sands kopperverk, Odalens kopperverk, Det odalske kopperverk og Hellige treenighets kopperverk) var et kobberverk på Sand i Nord-Odal i varierende drift mellom 1722 og 1761. Verket utvinna i hovedsak kopper, men også noe sølv fra Åsnes etterhvert. I dag kan man fortsatt finne slaggrester med kopperkis og trekull. En del av kopperet fra verket gikk til koppersmeder i bygda, og en del gikk til Oslo. Det fantes også svovelkis i noe av malmen, men dette var det ikke teknologi til å utvinne den gangen.

Opprettelsen

Den 6. februar 1709 fikk Claus Stenkuhl, som også eide og dreiv Odals Verk i Sør-Odal, tillatelse fra Oberbergamtet på Kongsberg til å drive gruvedrift i kopperkisgangene som tidligere var funnet på Fjell i Nord-Odal. I 1711 ble retten til gangene overgitt fra grunneieren. Kopperverket ble i 1721 anlagt ved Sandsfossen i Sandsåa på Sand i Nord-Odal for å utnytte malmen fra gruvene. Stenkuhl oppretta et partisipantskap sammen med kasserer Weibye, major Orning, Ole Schmidt og Jacob Jensen. Senere kom rådmann Schouberg og Niels Jutsen til. På garden Sand, som hørte til prestebolet, ble bygselsmannen Tjøstel Persen pålagt å flytte fra garden i henhold til «Oberberghauptmann Gabels skriftlige sigelse». Tjøstel motsatte seg dette og det ble inngått en avtale om at han fortsatt kunne bruke en del av garden mens kopperverket fikk tilgang på områdene ved Sandsåa. Det ble i 1720 satt opp et sagbruk ved åa for å skaffe planker til oppbygginga av verket. I 1722 ble selve kopperverket anlagt med navnet Hellige Treenigheds Kobberværk.

Bygningene

Masovnen, hvor metallet ble smelta ut av malmen, var det sentrale byggverket ved verket. Hytta rundt ble satt opp etter selve ovnen. Blåsebelgen til ovnen ble drevet av et vannhjul. Vannhjulet var et overfallshjul. Det er usikkert om pukkinga ved smeltehytta foregikk med håndkraft eller mekanisk med et vannhjul, som var det vanlige. Trekullet ble oppbevart i kullhuset, et enkelt byggverk. Ved verket sto også ei smie og et materialhus. Bokholderen og bergskriveren hadde kontorer i driftsbygningen. Arbeiderne holdt til i to arbeiderbrakker. Bygningene på garden Sand ble antakelig også brukt som losji for ansatte ved verket. En stall ble også benytta. Det ble satt opp et nytt sagbruk og bygd en demning av partisipantene. I 1724 ble alle anlegga, gruvene og malmbeholdninga ved verket taksert til 1 065 riksdaler og 67 skilling. Sogneprest Peter Schvane Bang skrev i sin «Beskrivelse over Oudalens Præstegjeld 1784» «man seer endnu Masovnen og andre Levninger af Værkets Bygninger mellom to store Søer ved et stærkt Vandfald».

Ansatte

Høye stillinger ved verket var direktør, inspektør, bokholder, bergskriver og hyttekontrollør. Blant arbeiderstillinger var berggesell, ertzscheider, smed og malmbryter. Ved begynnelsen av drifta var arbeidsstokken på mellom 12 og 15 mann i tillegg til gruvearbeidere. Senere måtte arbeiderne ved verket også utføre jobber i gruvene. Fagarbeiderne kom stort sett fra Røros eller Sverige, mens mange av de enkle abeiderne var odølinger. En av de ansatte var Leonard Christian Borchgrevink som etter å ha vært bergskriver på Sand fra 1723 til 1725 eller 1726 ble overstiger på Røros i 1727 og direktør der i 1737.

Drifta

De to første gruvene i bruk var Segen Gottes, kalt Storgruva, og Gottes Gabe, kalt Antonetta. Begge disse lå på Fjell. En tredje gruve nevnt var Treenigheds Skjærp i det samme området. Trekull og setteved ble levert mot betaling av bøndene i distriktet. Noen bønder ble også satt til kjøring til og fra verket mot en viss godtgjørelse kalt «kjørsel». Den første driftsperioden varte bare i noen få år på grunn av dårlig utbytte. Både Weibye og senere de andre partisipantene trakk seg ut. Det må likevel ha vært noe videre drift ved verket, for det var fortsatt noen ansatte ved verket på slutten av 1720-tallet. I 1738 hadde kopperverket to gruver i det som senere har blitt kalt Gullverket i Eidsvoll. Den ene av disse het Gullkisgruva. I 1742 ble det gamle kopper- og blyverket i Odalen satt i drift igjen, denne gang med stiftsamtmann Cicignon fra Kongsberg og medpartisipanter som ferske eiere. Verket fikk fornya privilegier og sirkumferensen ble fastsatt. I denne andre driftsperioden ble Langåsen gruve i Hof i Solør tatt i bruk og trulig både den søndre og den nordre Åsgruva på Rud i Nord-Odal. Gruva i Hof lå 30 km fra verket og hadde innslag av både kopper og sølv, men også da gikk det dårlig. Malmkjøring foregikk med hest og slede på vinterføre og med kløving om sommeren. I 1751 ble drifta igjen stoppa etter at berghauptmann Stuckenbrock besiktiga verket. Han anbefalte å innstille alt arbeid på grunn av at malmen var for dårlig. Etter det var det kun sporadisk drift på verket. I 1758 ble gull funnet i Gullkisgruva i Eidsvoll, og der ble det ny drift på statens regning. Bergmester Poppe inspisierte smeltehytta ved «Sand kopperverk» for å undersøke om den kunne brukes ved det nye verket i Eidsvoll. Hytta var da allerede i dårlig forfatning og for enkel for drifta i Eidsvoll. Den siste gangen kopperverket på Sand er nevnt i bruk var i 1761, da inspektør Iffert forlot verket. Interessentskapet ble kalt inn til en generalforsamling i Oslo i 1774. Det var en del videre drift i skjerp og gruver i Nord-Odal, særlig på 1800-tallet. Malm fra Bjørnstadhaugen, Suterud, Krattebøl, Åsgruvene, Holt, Kjølgruva, Storgruva og Antonetta ble sendt til Gullverket. En gang på 1900-tallet var det skjerpevirksomhet i slagghaugene og da ble både kopperkis og sølv rapportert funnet.

Kilder

• Odalsboka, Birger Kirkeby
• Sand Kobberværk (Solør-Odal nr. 2 – 1993), Ingegerd Tronbøl og Kari H. Underthun