Sørhavsjo

art i jofamilien

Sørhavsjo (Stercorarius antarcticus) er en predatorisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl i jofamilien (Stercorariidae), som tilhører gruppen med måkefugler (Lari). Arten er en kleptoparasitt og tilhører gruppen av «skuer». Tre underarter anerkjennes.

Sørhavsjo
Nomenklatur
Stercorarius antarcticus
Brooke, 1978
Synonymi
Catharacta antarctica
Populærnavn
sørhavsjo,
falklandsjo
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieJofamilien
SlektStercorarius
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: marint, hekker helst på øyer uten menneskelig aktivitet
Utbredelse:

Biologi rediger

 
Sørhavsjoen er den største av joene

Sørhavsjoen er den største av joene.[1] Arten har en kroppslengde på cirka 52–64 cm og en vekt rundt 1 200–2 100 g.[1] Vingespennet utgjør cirka 126–160 cm.[1] Ssp. lonnbergi er betydelig større enn de to andre underartene, spesielt rundt New Zealand.[1]

Fjærdrakten er i hovedsak mørk brun til lysere brun med innslag av blekere flekker og lyse markeringen på vingene.[1] Nebbet er ganske stort og kroppen tett og staut i formen.[1] Ssp. lonnbergi har færre lyse flekker enn de andre underartene og framstår med ei noe mer gylden fjærdrakt enn de andre.[1] Ssp. hamiltoni har få hvite eller gyldne flekker og mindre rustrødt på kroppen, og også denne underarten er litt større enn nominatformen.[1]

Arten er utbredt i sør på den sørlige halvkule og overvintrer i havområdene der. Nominatformen sør i Atlanterhavet, utenfor den sørøstre kysten av Sør-Amerika. Ssp. hamiltoni nær hekkeområdene. Ssp. lonnbergi over det meste av de sørlige havområdene, noen også nær hekkeområdene.[1]

Hekketiden begynner i oktobernovember. Arten er svært territorial og hekker i løse kolonier. Kan også hekke i trioer eller større grupper, men kun med én hunn i hvert territorium. Hunnen legger normalt to egg (uerfarne hunner kan legg kun ett) som inkuberes i løpet av 28–32 dager. Avkommet forlater redet etter 1–2 dager og blir flygedyktige etter 40–50 dager.[1]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler et al. (2020).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h i j Furness, R.W., P. F. D. Boesman, and E.F.J. Garcia (2020). Brown Skua (Stercorarius antarcticus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.brnsku3.01
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Skuas and Jaegers (Stercorariidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sterco1.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Litteratur rediger

  • Hadoram Shirihai (2007). A complete guide to Antarctic wildlife (engelsk) (2 utg.). London: A&S Black Publishers Ltd. ISBN 978-0-7136-6406-5. 

Eksterne lenker rediger