Sørjo (Stercorarius maccormicki) er en predatorisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl i jofamilien (Stercorariidae), som tilhører gruppen med måkefugler (Lari). Den lever på den sydlige halvkule. Arten er monotypisk og tilhører gruppen som kalles «skuer».

Sørjo
Nomenklatur
Stercorarius maccormicki
Vieillot, 1819
Synonymi
Catharacta maccormicki
Populærnavn
sørjo
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieJofamilien
SlektStercorarius
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: kyst
Utbredelse:

Taksonomi rediger

Arten er nært beslektet med storjo (Stercorarius skua) og sørhavsjo (Catharacta antarctica), den andre større joen som lever på den sydlige halvkule. Andre taksonomer behandler i stedet sørjo og sørhavsjo som underarter av storjo.

Biologi rediger

Sørjoen er en stor jo som i gjennomsnitt måler 53 cm. Den voksne sørjoen er gråbrun på oversiden og hvitaktig eller lysebrun på hodet og undersiden.

Den hekker ved den antarktiske kystlinjen og er en trekkfugl som tilbringer vinteren (den astronomiske sommeren) i Stillehavet, Indiahavet eller Atlanterhavet. Under flygningen kan den nå så langt nord som det nordøstlige Atlanterhavet. På grunn av forveksling med sørhavsjo og storjo er antallet godkjente observasjoner av sørjo i Vest-Europa lavt.

Arten har et stort utbredelsesområde som estimeres å være mellom 100 000 og 1 000 000 km², og totalbestanden antas å være 10 000–20 000 individer. Populasjonen er stabil og den kategoriseres av IUCN å være livskraftig.

Sørjoen ruger overveiende i steinete områder. Den hekker mellom november og desember, og legger normalt to egg. I likhet med andre joer angriper den mennesker og dyr som nærmer seg redet.

Føden er hovedsakelig fisk, men sørjoen er et altetende rovdyr. Den er en kleptoparasitt, dvs. at den tar byttet fra andre sjøfugler som måker, terner og havsuler. Den dreper og spiser også sjøfugler, pingvinunger, andre arters egg, fiskeavfall og åtsel.'

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler et al. (2020).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ BirdLife International 2012,Butchart, S. & Symes, A.Stercorarius maccormicki. 2012 IUCN Red List of Threatened Species. Lastet ned 17. november 2012.
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Skuas and Jaegers (Stercorariidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sterco1.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Litteratur rediger

  • Shirihai, Hadoram (2007). A complete guide to Antarctic wildlife (engelsk) (2 utg.). London: A&S Black Publishers Ltd. s. 249–251. ISBN 978-0-7136-6406-5. 

Eksterne lenker rediger