Wikipedia

Philip Rivers

Philip Michael Rivers (født 8. desember 1981 i Decatur i Alabama) er en tidligere amerikansk fotball quarterback som spilte i National Football League (NFL) i 17 sesonger, i hovedsak for laget Los Angeles Chargers. Han spilte college football ved North Carolina State. Han ble draftet som nummer fire i første runde av NFL Draft 2004 av New York Giants, som byttet ham til San Diego Chargers i løpet av draftet. Rivers spilte for Chargers i 16 sesonger og spilte for Indianapolis Colts i sin 17. og siste sesong.

Philip Rivers
St. Michael Catholic High School
Posisjon: Hovedtrener
Informasjon
Født: 8. desember 1981 (42 år)
Fødested: Decatur
Høyde: 196 centimeter Vekt: 103 kg
Karriereinformasjon
High School: Athens (Athens, Alabama)
College: NC State
NFL Draft: 2004 / Runde: 1 / Pick 4
Laghistorie
Som spiller
Som trener
  • St. Michael Catholic HS (AL) (2021–nå)
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     8 134
Fullførte pasninger     5 277
Pasningsprosent     64,9 %
Pasningsyards     64 440
TD–INT     421–209
Passer rating     95,2
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Rivers begynte sin karriere som reserve for startende quarterback Drew Brees i sine to første sesonger. Etter at Brees signerte kontrakt med New Orleans Saints etter 2005-sesongen ledet Rivers til et sesongresultat på 14–2 i 2006, hans første sesong som starter. I 2007 ledet han Chargers til sin første seier i sluttspillet siden 1994 etter å ha slått Tennessee Titans i wildcardrunden av sluttspillet i 2007, og ledet dem eventuelt til AFC Championship Game. Med Colts i 2020 kvalifiserte han seg til sitt syvende sluttspill.

Rivers var rangert #5 i pasningsyards og touchdowns, da han pensjonerte seg, begge høyest blant quarterbacks som aldri har nådd et Super Bowl.[1] Han er nummer to for kampstarter på rad i seriespill av en quarterback i NFLs historie etter å ha stilt til start i hver seriespillkamp mellom 2006 og 2020. Rivers ses på som en av de beste quarterbackene som aldri har spilt i et Super Bowl.[2][3]

Tidlig liv rediger

Rivers ble født i Decatur i Alabama hvor faren Steve var hovedtrener for Decatur Highs amerikansk fotballag, og moren Joan var lærer.[4] Rivers gikk på Decatur før han flyttet til Athens. For et prosjekt i femte klasse måtte han lage en plakat om hans drømmer og ambisjoner. På plakaten limet han ansiktet sitt på en spiller for Minnesota Vikings som hadde vært på forsiden til Sports Illustrated.[5] Rivers' første kampstart i en offisiell kamp kom i syvende klasse i 1994. Han har brukt trøyenummer 17 siden niende klasse til ære for sin far, som brukte samme nummer i high school. Etter at faren fikk stillingen som hovedtrener spilte Rivers high school football ved Athens High School i Athens.[6][7]

Som senior etablerte Rivers seg som en av de beste pasningsspillerne i delstaten. Selv om han fikk tilbud fra Auburn og Alabama kunne ingen tilby ham stillingen som startende quarterback. Rivers takket nei til tilbudene til fordel for et program hvor han fikk mer spilletid.[8] Det første colleget som prøvde å rekruttere Rivers som quarterback var North Carolina State. Joe Pate overbevise Rivers og foreldrene hans om å vurdere uteksaminering fra high school i desember 1999.[9]

College rediger

Etter high school gikk Rivers på North Carolina State University i Raleigh i Nord-Carolina, hvor han spilte for hovedtrener Chuck Amatos NC State Wolfpack.[10] Rivers registrerte seg ved universitetet i januar og deltok i sin første trening som quarterback i college våren 2000.[11]

Som freshman i 2000 ledet Rivers NC State til et sesongresultat på 8–4, inkludert en seier over Minensota i MicronPC Bowl.[12] Fire av Wolfpacks seiere var comebacks. I sin debut, en 38–31 seier etter dobbel overtid mot Arkansas State, ledet Rivers et 74-yard drive som sikret uavgjort idet kampklokken nådde gikk ut.[13] Uken etter kastet han for 401 yards i en 41–38 seier over Indiana. Et høydepunkt i kampen var en 47-yard pasning til Koren Robinson, som senere ble plukket opp i første runde av NFLs draft, med under et minutt igjen av kampen.[14] Mot Duke lå NC State under 31–28 sent i fjerde kvarter da Rivers scoret en touchdown på et 7-yard løp.[15] I løpet av sesongen sanket Rivers 3 054 yards og 25 touchdowns. Han slo et halvt dusin av skolens pasningsrekorder og ble utpekt til ACC Rookie of the Week åtte ganger, en rekord, og ble utpekt til conferencens Freshman of the Year.[16] Det var første gang siden Roman Gabriel ledet Wolfpacks angrep tidlig på 1960-tallet at NC State hadde en All-American quarterback.

Som sophomore i 2001 hadde Rivers 2 586 yards og 16 touchdowns.[17] Han ledet Atlantic Coast Conference (ACC) med en prosentandel fullførte pasninger på 65,2". Wolfpack avsluttet sesongen 7–4 og returnerte til Tangerine Bowl. Quarterbacken spilte bra mot Pitt, med 189 yards og en touchdown, til tross for at Wolfpack tapte 34–19.[18]

I 2002 ledet Rivers Wolfpack til seier i sine ni første kamper.[19] Det var den beste starten på en sesong universitetet hadde hatt noensinne. Sesongen tok en skuffende vri med tre strake nederlag i conferencen, men med en seier over Florida State i sesongfinalen fikk Wolfpack en invitasjon til Gator Bowl for å spille mot Notre Dame. Nok en gang imponerte Rivers i årets viktigste kamp, og ledet Wolfpack til en overbevisende 28–6 seier over Notre Dame.[20]

Som senior i 2003 kastet Rivers for 4 491 yards og 34 touchdowns i 12 kamper, og etablerte seg som den mest produktive og langvarig solide quarterbacken i ACCs historie.[21] I løpet av sine fire år startet han i 51 kamper på rad og tok en conferencerekord med 1 147 pasninger fra 1 710 forsøk, med 95 touchdowns. Rivers avsluttet sin tid ved NC State sterkt, med en 56–26 seier over Kansas i sitt tredje Tangerine Bowl.[22] I seieren satte han en personlig rekord med 475 pasningsyards og fem touchdowns, og vant sin fjerde strake Bowl MVP-pris. Etter sesongen ble Rivers utpekt til ACC Player of the Year[23] for 2003-sesongen, og ACC Athlete of the Year for 2003–04. Han ble sett på som en kandidat for Heisman-troféet under sesongen,[24] men ble ikke invitert til presentasjonen av troféet.

I løpet av sin karriere i college knuste Rivers nesten alle pasningsrekordene for NC State og ACC, og satte en NCAA-rekord med 51 kampstarter på rad.[25] Wolfpack nådde fire bowl games på rad under Rivers, og vant tre av dem. Rivers avsluttet sin karriere ved NC State med 13 484 pasningsyards, #13 blant quarterbacks i Division I (han var på andreplass da han ble uteksaminert). Han kastet også 95 touchdownpasninger, for en delte åttendeplass med Kliff Kingsbury og Brady Quinn. Rivers' trøyenummer ble pensjonert før hans siste hjemmekamp ved North Carolina State.[26]

Statistikker rediger

År Lag Pasningsspill Løp
Ful For Pst Yards Gj. TD Int Rtg For Yards Gj. TD
2000 NC State 237 441 53,7 3 054 6,9 25 10 126,1 73 −87 −1,2 2
2001 NC State 240 368 65,2 2 586 7,0 16 7 134,8 44 −26 −0,6 2
2002 NC State 262 418 62,7 3 353 8,0 20 10 141,1 57 100 1,8 10
2003 NC State 348 483 72,0 4 491 9,3 34 7 170,5 78 109 1,4 3
Karriere 1 087 1 710 63,6 13 484 7,9 95 34 144,2 252 96 0,4 17

Kilde:[27]

Profesjonell karriere rediger

Målinger før draft
Høyde Vekt Armlengde Håndstørrelse 40-yard dash 10-yd split 20-yd split 20-ss 3-cone Vertikalt hopp Stille lengde Wonderlic
1,96 m 104 kg 82 cm 23 cm 5,08 s 30
Verdiene er hentet fra NFL Combine[28][29]

Det ble antatt at Rivers kom til å bli plukket op tidlig i første runde av NFL Draft 2004. Til tross for Rivers' suksess i college og imponerende treffsikkerhet (72% fullførte pasninger som senior) var flere general managers i NFL usikre på hans manglende armstyrke og uvanlige kastemåte. San Diego Chargers hadde lyst på Eli Manning og hadde planer om å plukke ham opp med sitt pick i første runde, som også var første pick sammenlagt. Etter at Manning nevnte at han ikke kom til å signere kontrakt med dem ble Rivers derimot Chargers' førstevalg, ettersom at lagets daværende hovedtrener Marty Schottenheimer hadde vært trener for ham under Senior Bowl og var imponert over det han så. Chargers gikk med på en byttehandel med New York Giants. Chargers valgte Manning med første pick, og byttet ham så til Giants mot Rivers, som Giants plukket opp som nummer fire, pluss draft picks Chargers brukte på Shawne Merriman og Nate Kaeding.

Rivers var en av 17 quarterbacks som ble plukket opp i NFL Draft 2004, sammen med Ben Roethlisberger og Eli Manning.[30] Både Roethlisberger og Manning har vunnet flere Super Bowls. Quarterbackene som ble draftet i 2004 har blitt sammenlignet med quarterbackene som ble draftet i 1983, som inkluderte Hall of Famerne John Elway (første pick), Jim Kelly (#14) og Dan Marino (#27).[31]

San Diego/Los Angeles Chargers rediger

2004-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2004

I august 2004 signerte Rivers en 6-årig kontrakt verdt $40,5 millioner med San Diego Chargers som inkluderte en signeringsbonus på $14,5 millioner.[32] Ettersom at kontraktforlengelsen tok lang tid deltok ikke Rivers i treningsleiren før i siste uke, og Drew Brees fikk beholde stillingen som kampstarter. Rivers begynte sesongen som tredje quarterback, bak Doug Flutie og Brees,[33] og foran fjerde quarterback Cleo Lemon. Uheldigvis for Rivers hadde Brees sin beste sesong så langt i karrieren og ble utvalgt til Pro Bowl og utpekt til NFL Comeback Player of the Year Award.[34] Rivers fikk begrenset spilletid og tok kun banen i to kamper. Han fikk kastet sine første pasninger i andre halvdel av sesongavslutningen mot Kansas City Chiefs, da Chargers allerede hadde sikret en plass i sluttspillet med divisjonstittelen for AFC West. I kampen, som endte i seier for Chargers, kastet han sin første touchdownpasning til nykommeren Malcolm Floyd.[35] Han var ikke på den aktive spillerstallen for San Diegos nederlag mot New York Jets i divisjonsrunden.[36]

2005-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2005
 
Rivers gir ballen til LaDainian Tomlinson i 2006.

Rivers ble flyttet opp til andre quarterback på dybdekartet etter at Flutie ble frigitt.[33] Han klarte igjen ikke å slå Brees for stillingen som startende quarterback under Chargers treningsleir og sesongoppkjøring. I Chargers' siste kamp i 2005-sesongen, hjemme i Qualcomm Stadium, kom Rivers på banen etter at Brees slo sin høyre skulder ut av ledd sent i andre kvarter etter en takling fra Denver Broncos' safety John Lynch.[37] Rivers fullførte 12 av 22 pasninger for 115 yards med en interception og to fumbles.[38] Chargers tapte kampen 23–7, men Rivers ledet Chargers på sitt eneste målgivende drive som ble avsluttet med en touchdown på et 4-yard løp fra running back LaDainian Tomlinson.[39]

2006-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2006
 
Rivers i 2006.

Etter 2005-sesongen ble Brees ikke tilbudt ny kontrakt (tildels på grunn av skaden han pådro seg i kampen mot Denver). Han skrev istedenfor en stor kontrakt med en stor garanti med New Orleans Saints i free agency-perioden. Det var usikkerhet rundt Chargers' avgjørelse om å bytte quarterback i en periode hvor Chargers var blant de ledende lagene i ligaen, især med tanke på hvor uerfaren Rivers var. Han ble utpekt til Chargers' startende quarterback før treningsleiren. Med det høye talentnivået i lagets angrepsrekker og imponerende prestasjoner fra andre quarterbacks som ble plukket opp i samme draft som Rivers (Eli Manning og Ben Roethlisberger) var det høye forventninger.

Football Outsiders mente at Rivers kom til å bli en stjerne før 2006-sesongen, basert på hans høye prosentandel fullførte pasninger i college (72% som senior). Etter kun fem kamper som starter i NFL ble Rivers utpekt til den nest beste quarterbacken i ligaen av Sports Illustrated.[40][41]

Rivers fikk sin første start i NFL 11. september 2006 mot Oakland Raiders. Han styrte kampen bra til tross for at han kun hadde 11 pasningsforsøk, med åtte fullførte og en touchdownpasning da Chargers slo Raiders 27–0. Etter sin første kamp ledet han ligaen i QB rating med 133,9.[42]

I uke fem fikk Chargers besøk av regjerende Super Bowl-mestre Pittsburgh Steelers, og Bill Cowhers strategi for forsvaret fokuserte på å stanse running back LaDainian Tomlinson. Kampen skulle ende opp med å bli et vendepunkt for Rivers som, med hjelp av hovedtrener Mary Schottenheimers åpning av playbooken, ledet laget til en comebackseier. Han fullførte 24 av 37 pasninger for 242 yards og to touchdowns, og sikret en 23–13 seier.[43]

Den 12. november hadde Rivers sin beste kamp så langt i sin korte karriere da han ledet Chargers på et usannsynlig comeback borte mot Cincinnati Bengals. Bengals ledet 28–7 til halftime før Rivers ledet Chargers på seks drives som endte med touchdowns. Chargers' center Nick Hardwick sa senere om Rivers, "He's yelling 'Y'all don't think we're out of this' to the Bengals. When he said that, I said, 'Shoot, I guess we ain't out of this. Right on.'"[44] Han kastet for 337 yards og tre touchdownpasninger, mens LaDainian Tomlinson scoret tre av lagets fire touchdown på løp. San Diego scoret 42 poeng mot Bengals' 13 i andre halvdel og vant kampen 49–41, det største comebacket på 23 år for Chargers.[45]

Uken etter, mot et Denver Broncos med et solid forsvar, ble Chargers det første laget i NFLs historie til å vinne to bortekamper på rad etter å ha ligget under med 17 poeng eller mer, og ble også det første laget til å vinne fire kamper på rad hvor de slapp inn minst 27 poeng i hver kamp.[46] Rivers ledet laget på flere comebacks i fjerde kvarter i løpet av sesongen, og hadde den fjerde høyeste quarterback ratingen i ligaen. Basert på hans prestasjoner i sesongen ble han utvalgt til Pro Bowl 2007.[47] Med et sesongresultat på 14–2 hadde Chargers hjemmebane i sluttspillet og møtte New England Patriots i divisjonsrunden i sluttspillet. Patriots vant kampen 24–21, og Schottenheimer mistet stillingen sin ikke lenge etter.[48][49][50]

2007-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2007

Norv Turner tok over som lagets hovedtrener i 2007.[51] Rivers startet 2007-sesongen med 190 pasningsyards og en interception i en 14–9 seier over Chicago Bears[52] Etter en sesongstart på 1–3 skjerpet Chargers seg og avsluttet sesongen 11–5, og sikret divisjonstittelen i AFC West for andre år på rad.[53] Mot Denver Broncos 7. oktober satte han en personlig rekord med en passer rating på 151,4 etter å ha fullført 13 av 18 pasninger for 270 yards og to touchdowns da Chargers vant 41–3.[54] Chargers vant også sine første sluttspillkamper siden 1994 med seier over Tennessee Titans i wildcard-runden og Indianapolis Colts i divisjonsrunden før de tapte 21–12 mot New England Patriots i AFC Championship Game.[55][56][57] Rivers fikk skryt for å ha spilt hele AFC Championship-kampen med et revnet korsbånd som han senere måtte operere, og ble inkludert på NFL Top 10 Gutsiest Performances.[58][59] Orlando Sentinels Chris Harry sa "I don't think anyone will ever accuse Philip Rivers of being soft."[58] The San Diego Union-Tribunes Kevin Acee sa, "To go out there and put his knee, and ultimately his career, on the line. It has to go down as one of the gutsiest performances."[58]

2008-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2008
 
Rivers i 2008

I 2008 ledet Rivers ligaen i flere kategorier, inkludert touchdownpasninger (34), passer rating (105,5), yards per forsøk (8,4) og yards per forsøk justert (8,8).[60][61] Rivers' beste kamp i sesongen kom allerede i uke to, mot Denver Broncos, hvor han kastet for 377 yards, tre touchdowns og en interception og Chargers tapte 39–38.[62] Den 28. desember 2008 satte Rivers en lagrekord for flest touchdownpasnigner i en sesong med 34, én mer enn den gamle rekorden som Dan Fouts satte i 1981.[63] Etter en sesongstart på 4–8 kastet Rivers 11 touchdownpasninger og én interception i sesongens fire siste kamper, og sikret divisjonstittelen etter en 52–21 seier over Broncos i sesongfinalen.[64] I wildcard-runden 3. januar 2009 slo San Diego Chargers Indianapolis Colts og gikk videre til divisjonsrunden.[65] Rivers ledet Chargers, som da lå under med tre poeng, ned banen med kun to minutter igjen av kampen, og gjorde klart for et field goal av Nate Kaeding som tok kampen til overtid, hvor Chargers sikret en 23–17 seier etter en touchdown fra Darren Sproles. I divisjonsrunden spilte Rivers bra til tross for at Chargers tapte 35–24 mot Pittsburgh Steelers, med over 300 pasningsyards og tre touchdowns, men han ble også sacked fire ganger og kastet en interception. Chargers hadde kun ballen i 17 sekunder i tredje kvarter, og hadde kun 15 yards på løp.[66]

2009-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2009

Den 24. august 2009 signerte Rivers en 6-årig kontraktforlengelse til $92 millioner med Chargers, med omtrent $38 millioner garantert.[67] Rivers ble valgt til sitt andre Pro Bowl 29. desember.[68] Han avsluttet sesongen med en passer rating på 104,4, tredje høyest i ligaen, med 4 254 pasningsyards, 28 touchdowns og kun ni interceptions.[69] Han ledet ligaen i yards per forsøk (8,8) og yards per forsøk justert (9,1) for andre år på rad.[60][61] Chargers sikret andre seed i AFC med et sesongresultat på 13–3, delt andreplass samlet i ligaen.[70] I divisjosnrunden fullførte Rivers 27 av 40 pasninger for 298 yards, en touchdown og en interception, og hadde også en touchdown på løp, da Chargers tapte 17–14 mot New York Jets.[71]

2010-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2010

Rivers ledet ligaen i pasningsyards og satte en personlig rekord med 4 710 yards–kun 10 mer enn andreplassen Peyton Manning.[72] Chargers hadde igjen en relativt dårlig start på sesongen, og var 3–5 ved midtpunktet, og avsluttet sesongen 9–7. Det var første gang på fem år at de ikke vant divisjonstittelen, og laget nådde heller ikke sluttspillet.[73][74] Mot Seattle Seahawks i uke tre kastet Rivers for 455 yards og to touchdowns, men Chargers tape allikevel kampen 20–27.[75] Han slo lagrekorden for flest pasningsyards i en kamp som tidligere tilhørte Dan Fouts med 444 i 1982.[76] I et nederlag mot Oakland Raiders i uke fem hadde Rivers 431 yards og kastet to touchdownpasninger.[77] I uke 8 kastet Rivers for 305 yards med to touchdownpasninger og en interception da Chargers slo Tennessee Titans 33–25, og økte sin rekord som flest kamper på rad med en touchdownpasning blant aktive spillere til 21, og sikret også rekorden for flest pasningsyards (2 649) etter åtte kamper, og tok dermed nok en rekord fra Fouts (2 580).[78][79] I en 29–23 comebackseier over Houston Texans kastet Rivers fire touchdownpasninger, to til tight end-reserven Randy McMichael, og to til nykommeren Seyi Ajirotutu.[80] Chargers' beste mottakere Gates, Vincent Jackson, Malcolm Floyd og Legedu Naanee spilte ikke i kampen som et resultat av skader og, i Jacksons tilfelle, suspensjon.[60][81] Rivers hadde sitt første nederlag i desembermåneden som kampstarter da Chargers tapte 13–28 mot Oakland Raiders 5. desember.[82] Rivers ble invitert til Pro Bowl 2011, hans fjerde Pro Bowl, og startet kampen som erstatning for Tom Brady som hadde pådratt seg en skade.[83][84] Det var den første gangen han faktisk spilte i et Pro Bowl, etter å ha stått over to med en skade og en tredje for å være tilstede da barnet hans ble født.[84] Rivers ble valg til quarterbacken i 2010 NFL Alumni Player of the Year Awards over Brady, som var enstemmig valgt til The Associated Press 2010 Most Valuable Player.[85]

2011-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2011

På vei inn i 2011-sesongen beskrev San Diego Union-Tribunes Nick Canepa River sosm en bedre quarterback enn Fouts. Canepa nevnte hvordan Rivers hadde "[completed] passes to an astounding 17 different mottakere" i 2010, da Chargers slet med skader blant receiverne, og at han da var 55–25 som starter sammenlignet med Fouts' 86–84–1. Han påpekte også at "Fouts made more mistakes than Rivers." Rivers hadde fullført 63,7% av sine 2 455 pasninger med 58 interceptions og en passer rating på 97,2, hvor Fouts hadde fullført 58,8% av 5 604 pasninger med 242 interceptions og en rating på 80,2. Rivers hadde aldri kastet mer enn to interceptions i en kamp, syv sluttspillkamper inkludert.[86] Han hadde den høyeste passer ratingen i ligaens historie, og den nest beste ratioen av touchdowns til interceptions noensinne (136/58).[87]

Rivers og Chargers startet sesongen med en 24–17 seier over Minnesota Vikings. Rivers hadde 335 pasningsyards og to touchdowns til fullback Mike Tolbert. Det var den første gangen i hans karriere at han kastet to interceptions i én kamp.[88] Uken etter tapte Chargers 35–21 borte mot New England Patritos. Rivers kastet for 378 yards og hadde to touchdownpasninger til Vincent Jackson, men kastet igjen to interceptions.[89] Rivers kastet to interceptions for tredje uke på rad da Chargers sikret en knapp seier over Kansas City Chiefs.[90] To uker senere kastet Rivers for 250 yards med en touchdownpasning til Malcolm Floyd, og løp også ballen inn for en touchdown selv. Til tross for å ha skapt to turnovers vant Rivers og Chargers 29–24 over Denver Broncos.[91]

Etter bye-uken falt Rivers' prestasjonsnivå noe. Han hadde kun 179 pasningsyards og en touchdown, samt to interceptions, mot Rex Ryans New York Jets,[92] og til tross for 369 yards i et 23–20 nederlag mot Chiefs på Halloween hadde han også to interceptions og en kostbar fumble.[93] Basert på hans dårlige resultater i sesongen begynte media å spekulere i om Rivers hadde pådratt seg en skade som ble holdt hemmelig.[94] Hans tidligere lagkamerat LaDainian Tomlinson spekulerte i om Rivers kjente på presset fra å være lagets stjernespiller.[95]

Selv om Rivers fortsatte sesongen med flere touchdownpasninger og gode mengde yards, kastet han også relativt mange interceptions og hadde et par kostbare fumbles gjennom sesongens gjenværende kamper. Etter dominerende seiere over Buffalo Bills (37–10) i uke 14[96] og Baltimore Ravens (34–14) i uke 15 gikk Chargers på en smell i uke 16. På julaften tapte Chargers 38–10 borte mot Lions. Rivers hadde 299 pasningsyards og en touchdown, men kastet igjen to interceptions.[97]

Rivers avsluttet sesongen med 310 pasningsyards og tre touchdowns i en 38–26 seier over Oakland Raiders, som også ødela Raiders' sjanser på å nå sluttspillet.[98] Etter sesongen ble han utvalgt til Pro Bowl.[99]

2012-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2012

For andre sesong på rad begynte Chargers sesongen 3–1.[100] I en 37–20 seier over Kansas City Chiefs fikk Rivers sin 100. kampstart, som også var hans 100. kampstart på rad.[101] I omkampen mot Chiefs 1. november fullførte han 18 av 20 pasninger og satte med det en personlig rekord med 90% fullførte pasninger da Chargers vant 31–13.[102] Rivers ble den syvende kjappeste spilleren i NFLs historie til å nå 25 000 yards.[103] På grunn av lagets svake angrepsrekke måtte Rivers ofte holde seg i bevegelse. Han ble sacked 49 ganger og truffet 70 ganger i tillegg, og hadde 22 turnovers–47 over de to siste sesongene.[104][105] Med et sesongresultat på 7–9 fikk Rivers sin første tapende sesong,[33] og lagets første siden 2003.[104] Laget gikk glipp av sluttspillet for tredje sesong på rad, som førte til at Turner og general manager A.J. Smith begge ble sparket.[104]

2013-sesongen rediger

 
Rivers under kamp mot Denver i sluttspillet i 2013-sesongen.
Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2013

Rivers 35 interceptions i de to siste sangene ledet til at flere spekulerte i om han hadde pådratt seg en skade, eller om han var på vei mot slutten av sin karriere.[106][107] Det var kun to angrepstrenere som returnerte i 2013 etter en overhaling av trenerstallen under den nye hovedtreneren Mike McCoy, og et nytt angrepssystem gjorde det mulig for Rivers å kaste ballen tidligere.[108] I seieren over Philadelphia Eagles i uke 2 kastet Rivers for 419 yards og tre touchdowns.[109] To uker senere satte Rivers en NFL-rekord for prosentandel fullførte pasninger (83%) for en quarterback som også kastet for over 400 yards (401), tre touchdowns og en interception da Chargers vant mot Dallas Cowboys. I uke 7 nådde Rivers 30 000 pasningsyards.[110] Rivers ble utvalgt til sitt femte Pro Bowl. I sesongavslutningen mot Kansas City Chiefs ledet Rivers et comeback i fjerde kvarter og på overtid, og sikret med seier sjette seed i sluttspillet for AFC.[111]

I løpet av de fire seierne Chargers avsluttet sesongen med fullførte Rivers 67,3% av sine pasninger, med ni touchdowns og hadde en rating på 142,6. Han avsluttet sesongen med 378 pasninger fullført av 544 forsøk (69,5%) for 4 478 yards, 32 touchdowns og kun 11 interceptions;[33] han tangerte sin personlige rekord på 105,5 passer rating fra 2008.[108] Med et relativt solid angrep på løp, en tilpasset angrepsrekke og et sterkere forsvar var Rivers ikke lenger under like mye press, og ledet quarterbacks i ligaen med 49,9% conversion av tredje downs under pasningsspill.[106] Han ledet Chargers til en 27–10 seier i wildcard-runden mot Cincinnati Bengals før de tapte mot Denver Broncos i divisjonsrunden, 24–17.[112][113] Han ble utpekt til Comeback Player of the Year av både Associated Press (AP) og Pro Football Writers Association (PFWA).[33][108]

2014-sesongen rediger

 
Philip Rivers mot Arizona Cardinals i 2014-sesongen.
Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2014

I 2014 tapte Chargers i sin sesongfinale, hvor en seier ville ha sikret dem en tur til sluttspillet.[114] Rivers ble sacked syv ganger i kampen.[115] Han ble utpekt til lagets MVP etter å ha avsluttet sesongen med 4 286 yards, 31 touchdowns og 18 interceptions.[116] Det var hans sjette sesong med over 4 000 pasningsyards.[114] Mellom uke 2 og 6 ble han den første spilleren i NFL til å ha en passer rating på over 120 fem kamper på rad.[116] Senere i sesongen slet Rivers med ømme ribbein og en ryggskade, men han nektet for at det påvirket prestasjonsnivået hans. Hans passer rating på 71,2 i desember var den laveste i en måned siden november 2007 (68,8).[117]

2015-sesongen rediger

Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2015

Den 15. august 2015 signerte Rivers en 4-årig kontraktforlengelse verdt $84 millioner.[118] Rivers begynte sesongen med 403 pasningsyards, to touchdowns og to interceptions i en 33–28 seier over Detroit Lions.[119] Den 20. september kastet Rivers sin 255. touchdownpasning og forbigikk Dan Fouts for lagrekorden.[120] Under en kamp mot Green Bay Packers 18. oktober satte Rivers lagrekorder med 503 pasningsyards, 43 fullførte pasninger og 65 pasningsforsøk.[121] Han satte en personlig sesongrekord i uke 12 mot Jacksonville Jaguars da han kastet fire touchdownpasninger; han hadde 300 pasningsyards i kampen.[122] Chargers avsluttet sesongen 4–12 på sisteplass i AFC West, lagets dårligste resultat siden 2003.[123] Det var første gang siden 1984 at Chargers ikke vant en eneste kamp mot divisjonsmotstandere.[124] Til tross for en skuffende sesong satte Rivers både personlige rekorder og lagrekorder med 437 fullførte pasninger fra 661 forsøk, og 4 792 pasningsyards, som var nest flest i ligaen i 2015.[125] Han var kun 11 yards fra å slå lagets sesongrekord.[126] Rivers ble invitert til Pro Bowl 2016 som alternate men takket nei til invitasjon av personlige årsaker.[127] Han ble rangert som #46 på NFL Top 100 Players of 2016.[128]

2016-sesongen rediger

 
Rivers i 2016
Se også: San Diego Chargers i NFL-sesongen 2016

Riverst startet 2016-sesongen med 243 pasningsyards og en touchdown i et 33–27 mot Kansas City Chiefs.[129] Mot Oakland Raiders i uke 5 hadde han 359 pasningsyards, fire touchdowns og to interceptions da Chargers tapte 34–31.[130] Den 13. oktober forbigikk Rivers Fouts og ble lagets leder i pasningsyards.[131] I uke 7 mot Atlanta Falcons satte han en personlig rekord med 371 pasningsyards, og hadde en touchdown og en interception i en 33–30 seier.[132] Rivers opplevde problemer i 2016. I tillegg til sine 33 touchdownpasninger satte han en personlig rekord, og ledet ligaen, med 21 interceptions, og fullførte kun 60,4% av sine pasninger, hans dårligste resultat noensinne.[133] Rivers hadde en rating på 87,9, nest lavest i løpet av sin karriere. Disse problemene resulterte i et sesongresultat på 5–11 for Chargers, som endte opp på sisteplass i divisjonen.[134] Han ble rangert som #73 på NFL Top 100 Players of 2017.[135]

2017-sesongen rediger

Se også: Los Angeles Chargers i NFL-sesongen 2017

Rivers og Chargers begynte 2017-sesongen svakt. I sesongåpningen mot Denver Broncos hadde han 192 pasningsyards, tre touchdowns og en interception da Chargers tapte 24–21 under Monday Night Football.[136] Med påfølgende nederlag mot Miami Dolphins,[137] Kansas City Chiefs[138] og Philadelphia Eagles[139] fikk Chargers sin første seier i sesongen, 27–22, over New York Giants i uke 5. I seieren hadde Rivers 258 pasningsyards, tre touchdowns og én interception.[140] Chargers vant så to kamper til, for tre på rad, over Oakland Raiders[141] og Broncos,[142] før New England Patriots satte en stopper for den i en kamp hvor Rivers kastet for 212 yards, en touchdown og en interception.[143] Chargers fikk en ny seiersrekke etter et 20–17 nederlag mot Jacksonville Jaguars etter bye-uken,[144] som startet med en overbevisende 54–24 seier over Buffalo Bills hvor Rivers kastet for 251 yards og to touchdowns.[145] Da Chargers spilte i sin første Thanksgiving-kamp siden 1969 sikret de en 28–6 seier over Dallas Cowboys; Rivers kastet for 434 yards og tre touchdowns.[146][147] Han ble utnevnt til AFC Offensive Player of the Week for sine prestasjoner i uke 12.[148] Den 19. desember 2017 ble Rivers utpekt til sitt syvende Pro Bowl, sammen med sin beste receiver Keenan Allen.[149] I uke 17 ble Rivers den niende quarterbacken i ligaens historie til å nå 50 000 pasningsyards.[150] I kampen, som endte i seier 30–10 over Oakland Raiders, fullførte han 28 av 37 pasninger for 387 yards og tre touchdowns, og ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for andre gang i sesongen.[151][152] Samlet i sesongen hadde Rivers 4 515 pasningsyards, 28 touchdowns og 10 interceptions.[153] Til tross for at Chargers avsluttet sesongen 9–7, lagets første vinnende sesong siden 2014, nådde de ikke sluttspillet.[154][155] Han ble rangert som #56 på NFL Top 100 Players of 2018.[156]

2018-sesongen rediger

Se også: Los Angeles Chargers i NFL-sesongen 2018

Chargers tapte sesongåpningskampen mot Kansas City 38–28, til tross for at Rivers kastet for 424 yards og tre touchdowns. Det var den 10. gangen Rivers nådde over 400 yards i en kamp.[157] Uken etter ledet han Chargers til sin første seier i sesongen, 31–20 over Buffalo Bills, med 256 pasningsyards, tre touchdowns og ingen interceptions.[158] Etter et 35–23 nederlag mot Los Angeles Rams i uke 3 ledet Rivers laget til en seierrekke på fire kamper hvor han kastet for over 300 yards to ganger, og hadde samlet ni touchdownpasninger og to interceptions.[159] Etter en 29-27 seier over San Francisco 49ers forbigikk Rivers John Elway for åttende flest pasningsyards i NFLs historie.[160] I et nederlag mot Denver Broncos i uke 11 kastet han for 410 yards, to touchdowns og to interceptions.[161] Uken etter, i kamp mot Arizona Cardinals, tangerte Rivers Ryan Tannehills rekord for flest fullførte pasninger på rad med 25.[162] I motsetning til Tannehill gjorde Rivers det i én kamp, og satte en NFL-rekord med kun én bom fra 29 pasningsforsøk, 96,55%. Han avsluttet kampen, som Chargers vant 45–10, med 259 pasningsyards og tre touchdowns, og ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week.[163] Den 13. desember, under en Thursday Night Football-kamp mot Chiefs, ledet Rivers Chargers til et comeback fra å ligge under med 14 poeng til å sikre en 29–28 seier med en topoengs conversion til wideout Mike Williams. Det var Chargers' første seier over Chiefs etter ni nederlag på rad, og sikret dem sin første tur til sluttspillet siden 2013.[164] Philip Rivers nåde 4 000 pasningsyards samtidig som Tom Brady, og de to ble tredje og fjerde quarterback til å nå 4 000 yards i 10 eller flere sesonger, etter Peyton Manning og Drew Brees.[165] Rivers avsluttet sesongen med 4 308 yards, 32 touchdowns og 12 interceptions.[166] Chargers avsluttet sesongen 12–4.[167] Som femte seed møtte Chargers divisjonsmesterne fra AFC North Baltimore Ravens i wildcard-runden. Rivers hadde 160 pasningsyards, og Chargers vant 23–17 over Ravens.[168] I divisjonsrunden mot New England Patriots, hadde Rivers 331 pasningsyards, tre touchdowns og en interception, men Chargers tapte kampen 41–28.[169] Han ble rangert som #17 på NFL Top 100 Players of 2019.[170]

2019-sesongen rediger

Se også: Los Angeles Chargers i NFL-sesongen 2019
 
Rivers under en kamp mot Tennessee Titans

I åpningskampen i 2019 kastet Rivers for 333 yards, tre touchdowns og en interceptions i en 30–24 seier på overtid mot Indianapolis Colts.[171] Rivers hadde en relativt svak sesong i 2019. Til tross for at han kastet for 4 615 yards, hadde han kun 23 touchdowns og hele 20 interceptions. Han hadde en passer rating på 88,5 i sesongen, hans tredje laveste siden han ble Chargers' startende quarterback i 2006. 20 interceptions var tredje flest i ligaen,[172] og hans 23 turnovers totalt spilte en stor rolle for laget, som gikk 2–9 i kamper som ble avgjort av én touchdown eller mindre. Chargers avsluttet sesongen 5–11.[173] Den 10. februar kom Chargers og Rivers til enighet om at han ikke skulle tilbys en ny kontrakt, og at han skulle bli en free agent.[174]

Indianapolis Colts rediger

2020-sesongen rediger

Se også: Indianapolis Colts i NFL-sesongen 2020

Den 21. mars 2020 signerte Rivers en ettårig kontrakt verdt $25 millioner med Indianapolis Colts.[175]

Rivers spilte sin første kamp for Colts den 13. september 2020 mot Jacksonville Jaguars. Han avsluttet kampen med 363 pasningsyards, en touchdown og to interceptions da Colts tapte 20–27.[176] Hans første seier med Colts kom i uke 2, med en 28–11 seier over Minnesota Vikings.[177]

I uke 10 forbigikk Rivers Dan Marino på NFLs toppliste for pasningsyards i en spillerkarriere med sin første pasning i kampen mot Tennessee Titans under Thursday Night Football. Colts vant kampen 34–17, og Rivers kastet for 308 yards og en touchdown.[178] Uken etter, mot Green Bay Packers, kastet Rivers for 288 yards, tre touchdowns og en interception, da Colts vant 34–31 på overtid.[179] Rivers skadet en seneplate i foten i kampen, som må opereres i offseasons. Det ble derimot annonsert at han kom til å spille ut sesongen med skaden.[180] I uke 17 mot Jacksonville Jaguars forbigikk han Dan Marino for femte flest touchdownpasninger i NFLs historie. Han avsluttet sesongen med 4 169 pasningsyards, 24 touchdowns og 11 interceptions.[181]

I wildcardrunden mot Buffalo Bills kastet Rivers for 309 yards og to touchdowns da Colts tapte 24–27.[182]

Den 20. januar 2021 annonserte Rivers at han skulle pensjonere seg fra NFL etter 17 sesonger, og sa «It's just time. It's just right.» Han bekreftet planer om å bli hovedtrener for amerikansk fotballaget for St. Michael Catholic High School i Fairhope i Alabama.[183][184]

Statistikker rediger

Nøkkel
Ledet ligaen
Fet skrift Personlig rekord

Seriespill rediger

År Lag Kamper Pasningsspill Løp Sacks Fumbles
K KS Stilling Ful For Pst Yards Gj TD Int Rate For Yds Gj TD Sck SckY Fum Mistet
2004 SD 2 0 — 5 8 62,5 33 4,1 1 0 110,9 4 -5 -1,3 0 0 0 1 0
2005 SD 2 0 — 12 22 54,5 115 5,2 0 1 50,4 1 -1 -1,0 0 3 16 2 0
2006 SD 16 16 14−2 284 460 61,7 3 388 7,4 22 9 92,0 48 49 1,0 0 27 144 8 2
2007 SD 16 16 11−5 277 460 60,2 3 152 6,9 21 15 82,4 29 33 1,1 1 22 163 11 6
2008 SD 16 16 8−8 312 478 65,3 4 009 8,4 34 11 105,5 31 84 2,7 0 25 151 8 4
2009 SD 16 16 13−3 317 486 65,2 4 254 8,8 28 9 104,4 26 50 1,9 1 25 167 6 3
2010 SD 16 16 9−7 357 541 66,0 4 710 8,7 30 13 101,8 29 52 1,8 0 38 227 7 4
2011 SD 16 16 8−8 366 582 62,9 4 624 7,9 27 20 88,7 26 36 1,4 1 30 198 9 5
2012 SD 16 16 7−9 338 527 64,1 3 606 6,8 26 15 88,6 27 40 1,5 0 49 311 15 7
2013 SD 16 16 9−7 378 544 69,5 4 478 8,2 32 11 105,5 28 72 2,6 0 30 150 3 2
2014 SD 16 16 9−7 379 570 66,5 4 286 7,5 31 18 93,8 37 102 2,8 0 36 189 8 2
2015 SD 16 16 4−12 437 661 66,1 4 792 7,3 29 13 93,8 17 28 1,6 0 40 264 4 2
2016 SD 16 16 5−11 349 578 60,4 4 386 7,6 33 21 87,9 14 35 2,5 0 36 188 9 5
2017 LAC 16 16 9−7 360 575 62,6 4 515 7,9 28 10 96,0 18 -2 -0,1 0 18 120 8 1
2018 LAC 16 16 12−4 347 508 68,3 4 308 8,5 32 12 105,5 18 7 0,4 0 32 204 2 1
2019 LAC 16 16 5−11 390 591 66,0 4 615 7,8 23 20 88,5 12 29 2,4 0 34 222 8 3
2020 IND 16 16 11−5 369 543 68,0 4 169 7,7 24 11 97,0 18 -8 -0,4 0 19 118 2 1
Karriere 244 240 134−106 5 277 8 134 64,9 63 440 7,8 421 209 95,2 383 601 1,6 3 465 2 842 111 48

Sluttspill rediger

År Lag Kamper Pasningsspill Løp Sacks Fumbles
K KS Stilling Ful For Pst Yards Gj TD Int Rate For Yds Gj TD Sck SckY Fum Mistet
2006 SD 1 1 0−1 14 32 43,8 230 7,2 0 1 55,5 3 3 1,0 0 3 26 1 1
2007 SD 3 3 2−1 52 86 60,5 767 8,9 4 4 85,8 4 -2 -0,5 0 2 14 1 0
2008 SD 2 2 1−1 41 71 57,7 525 7,4 3 2 83,4 2 13 6,5 0 8 60 0 0
2009 SD 1 1 0−1 27 40 67,5 298 7,5 1 2 76,9 3 4 1,3 1 2 15 1 0
2013 SD 2 2 1−1 30 43 69,8 345 8,0 3 0 116,9 5 14 2,8 0 5 29 0 0
2018 LAC 2 2 1−1 47 83 56,6 491 5,9 3 1 80,9 3 15 5,0 0 3 21 0 0
2020 IND 1 1 0−1 27 46 58,7 309 6,7 2 0 93,5 1 -1 -1,0 0 0 0 0 0
Totalt 12 12 5−7 238 401 59,4 2 965 7,5 16 10 85,3 21 46 2,2 1 23 165 3 1

Nevneverdige prestasjoner rediger

 
Rivers med lagkamerater på USS «Ronald Reagan», i 2006

NFL-rekorder rediger

Lagrekorder med Chargers rediger

Karriere rediger

Sesong rediger

  • Prosentandel fullførte pasninger (16 kampstarter): 69,5 (2013)[189]
  • Passer rating (16 kampstarter): 105,5 (2008 og 2013)[189]

Kamp rediger

  • Fullførte pasninger: 43 (18. oktober 2015 mot Green Bay Packers)[121]
  • Pasningsforsøk: 65 (18. oktober 2015 mot Green Bay Packers)[121]
  • Prosentandel fullførte pasninger (min. 20 forsøk): 96,8% (28/29 25. november 2018 mot Arizona Cardinals)
  • Pasningsyards: 503 (18. oktober 2015 mot Green Bay Packers)[121]

Sluttspill rediger

  • Pasningsyards, karriere: 2 165
  • Fullførte pasninger, karriere: 164
  • Prosentandel fullførte pasninger, karriere (min. 50 forsøk): 60,3%
  • Quarterback rating, karriere (min. 50 forsøk): 85,2
  • Touchdownpasninger, kamp: 3 (8. januar 2008 mot Indianapolis Colts og 11. januar 2009 mot Pittsburgh Steelers, delt med Dan Fouts)
  • Prosentandel fullførte pasninger, kamp (min. 15 forsøk): 75% (12 av 16, 5. januar 2014 mot Cincinnati Bengals)
  • Quarterback rating, kamp (min. 25 forsøk): 115,8 (12. januar 2014 mot Denver Broncos)

Priser og utmerkelser rediger

Privatliv rediger

 
Rivers (høyre) i 2007.

Rivers, som er en troende katolikk, giftet seg med kjæresten fra high school Tiffany i 2001. Hun konverterte til katolisismen. De to har syv døtre, Halle, Caroline, Grace, Sarah, Rebecca, Clare og Anna; og tre sønner, Gunner, Peter og Andrew.[190][191]

Rivers er sosialkonservativ og støttet tidligere senator for Pennsylvania Rick Santorum under Det republikanske partis primærvalg for presidentkandidat i 2012.[192]

I 2011 var han en av tre finalsiter for Walter Payton NFL Man of the Year Award for sitt arbeid med Rivers of Hope Foundation, som han styrte med sin kone fra 2010 til 2012 for å hjelpe fosterbarn. Stiftelsen samlet inn over $1 million gjennom treningsleirer, et maraton og personlige donasjoner fra Rivers. Stiftelsen støttet San Pasqual Academy, en utdannelsesanstalt for fosterbarn.[193]

Rivers kom fra en atletisk familie. Han, faren Steve og lillebroren Stephen spilte alle college football. Steve spilte linebacker ved Mississippi State på 70-tallet.[194] Stephen spilte college football ved Louisiana State University (LSU) etter å ha gått på Austin High School og Athens High School.[195][196] Den 5. juni 2014 byttet han til Vanderbilt University hvor han kunne spille, men endte opp med å bytte skolen igjen, til Northwestern State, før 2015-sesongen.[197]

Rivers fikk en æresgrad, Doctor of Humane Letters, og talte for studente i 2014 under den 135. årlige uteksamineringsseremonien ved The Catholic University of America (CUA) 17. mai 2014.[198]

I 2014 deltok Rivers i en kampanje til inntekt for Ronald McDonald House i San Diego.[199]

Den 26. august 2021 vant Rivers sin første kamp som hovedtrener for et lag i high school da han ledet St. Michael Catholic Cardinals til en 49–0 seier.[200]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ «NFL Passer Rating Career Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  2. ^ Barnwell, Bill (7. november 2019). «Barnwell ranks the best QBs to never reach a Super Bowl: Could Philip Rivers be No. 1?». ESPN.com (engelsk). Besøkt 21. januar 2021. 
  3. ^ Scacco, Michael (12. november 2015). «Top 10 quarterbacks to never reach a Super Bowl». New York Daily News (engelsk). Besøkt 21. januar 2021. 
  4. ^ «Raising Rivers: The Making of a Chargers Icon». Chargers.com (engelsk). 16. juni 2017. Besøkt 16. mars 2020. 
  5. ^ Michaels, Jason (24. desember 2017). «Advent Calendar - Dec. 23 - Philip Rivers». Bolts From The Blue (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  6. ^ «Athens High School Golden Eagle Football». AthensHighFootball.org (engelsk). Arkivert fra originalen 20. august 2010. Besøkt 16. mars 2020. 
  7. ^ Edwards, Mark (13. juli 2008). «Athens’ hometown hero». Decatur Daily (engelsk). Arkivert fra originalen 31. juli 2019. Besøkt 16. mars 2020. 
  8. ^ Inabinett, Mark (23. september 2016). «Why didn't Philip Rivers play for Alabama or Auburn?». AL.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  9. ^ Crothers, Tim (2. oktober 2000). «Young Man Rivers Freshman quarterback Philip Rivers has kept North Carolina State rolling along with three last-gasp victories». SI.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  10. ^ «San Diego Chargers' Philip Rivers recalls days laboring under Chuck Amato». Akron Beacon Journal (engelsk). 2. oktober 2015. Besøkt 16. mars 2020. 
  11. ^ Peeler, Tim (19. juli 2003). «The Interview: Phillip Rivers/NC State quarterback». Greensboro News and Record (engelsk). Arkivert fra originalen 11. desember 2019. Besøkt 16. mars 2020. 
  12. ^ «2000 North Carolina State Wolfpack Stats». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  13. ^ «Arkansas State at North Carolina State Box Score, September 2, 2000». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  14. ^ Haynes, Tony (9. september 2000). «Wolfpack Comeback Stuns Hoosiers, 41-38». NC State Wolfpack (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  15. ^ «Duke at North Carolina State Box Score, November 11, 2000». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  16. ^ Barr, Josh (7. november 2002). «Old Man Rivers Is Head of the Pack». Washington Post (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  17. ^ «Philip Rivers 2001 Game Log». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  18. ^ «2001 Visit Florida Tangerine Bowl Recap». NC State Wolfpack (engelsk). 20. desember 2001. Besøkt 16. mars 2020. 
  19. ^ «2002 North Carolina State Wolfpack Schedule and Results». College Football at Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  20. ^ «Gator Bowl – Notre Dame vs North Carolina State Box Score, January 1, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  21. ^ «Philip Rivers 2003 Game Log». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  22. ^ «Tangerine Bowl II – North Carolina State vs Kansas Box Score, December 22, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  23. ^ «ACC Player of the Year Winners». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  24. ^ «2003 Heisman Candidates». NationalChamps.net (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  25. ^ Bell, Jarrett (13. desember 2010). «Philip Rivers on Brett Favre's streak: 'Unbelievable'». USA Today (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  26. ^ «Retired Football Jerseys». NC State University (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  27. ^ «Philip Rivers». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 16. mars 2020. 
  28. ^ «=Philip Rivers, North Carolina State, QB, 2004 NFL Draft Scout, NCAA College Football». DraftScout.com (engelsk). Besøkt 24. april 2021. 
  29. ^ «Philip Rivers Combine Results». NFLCombineResults.com (engelsk). Besøkt 24. april 2021. 
  30. ^ «2004 NFL Draft Listing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  31. ^ Banks, Dan (28. august 2009). «Best quarterback class ever? Trio from '04 makes its case over '83». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 16. mars 2020. 
  32. ^ «Rivers Agrees to Contract». Los Angeles Times (engelsk). 24. august 2004. ISSN 0458-3035. Besøkt 16. mars 2020. 
  33. ^ a b c d e Cooney, Frank (17. januar 2014). «Rivers, Jeffery receive PFWA honors». ChicagoTribune.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. januar 2014. Besøkt 24. mars 2020. 
  34. ^ «What a comeback: Brees runs away with award». ESPN.com (engelsk). 6. januar 2005. Besøkt 16. mars 2020. 
  35. ^ «Kansas City Chiefs at San Diego Chargers – January 2nd, 2005». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. mars 2020. 
  36. ^ «Philip Rivers 2004 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. mars 2020. 
  37. ^ Wilson, Bernie (30. september 2016). «Brees returns to the Q for 1st time since ’05 to face Bolts». Houma Today (engelsk). Arkivert fra originalen 21. oktober 2019. Besøkt 17. mars 2020. 
  38. ^ «Philip Rivers 2005 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. mars 2020. 
  39. ^ «Denver Broncos at San Diego Chargers – December 31st, 2005». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. mars 2020. 
  40. ^ «Ranking Top 10 Young QBs». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 5. november 2006. Besøkt 19. mars 2020. 
  41. ^ «Focus on Philip». StateFans Nation (engelsk). 28. september 2006. Besøkt 19. mars 2020. 
  42. ^ «San Diego Chargers at Oakland Raiders - September 11th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2020. 
  43. ^ «Pittsburgh Steelers at San Diego Chargers - October 8th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2020. 
  44. ^ «Consistency a goal for Chargers' Rivers». SportingNews.com (engelsk). 16. august 2007. Arkivert fra originalen 23. oktober 2007. Besøkt 19. mars 2020. 
  45. ^ «San Diego Chargers at Cincinnati Bengals - November 12th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2020. 
  46. ^ «San Diego Chargers at Denver Broncos - November 19th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2020. 
  47. ^ «2006 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2020. 
  48. ^ «2006 New England Patriots Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2020. 
  49. ^ «Divisional Round – New England Patriots at San Diego Chargers – January 14th, 2007». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2020. 
  50. ^ «Chargers head coach Schottenheimer fired». ESPN.com (engelsk). 13. februar 2007. Besøkt 19. mars 2020. 
  51. ^ Pasquarelli, Len (19. februar 2007). «Chargers hire Turner as coach». ESPN.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  52. ^ «Chicago Bears at San Diego Chargers – September 9th, 2007». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  53. ^ «2007 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  54. ^ «Chargers Stop Their Slide by Pounding the Broncos». The New York Times (engelsk). 8. oktober 2007. Besøkt 23. mars 2020. 
  55. ^ «Wild Card – Tennessee Titans at San Diego Chargers – January 6th, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  56. ^ «Divisional Round – San Diego Chargers at Indianapolis Colts – January 13th, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  57. ^ «AFC Championship – San Diego Chargers at New England Patriots – January 20th, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  58. ^ a b c «Top Ten Gutsiest Performances: Philip Rivers». NFL.com (engelsk). 3. juni 2009. Besøkt 23. mars 2020. 
  59. ^ «Rivers' ACL was 'totally gone' during game». NBC Sports (engelsk). 21. januar 2008. Arkivert fra originalen 19. november 2010. Besøkt 23. mars 2020. «Rivers, lauded by his teammates for his gutsy play, said he'd like to have surgery as soon as possible on the torn ACL. "I’ll be ready by training camp," he said.» 
  60. ^ a b c Stuart, Chase (9. november 2010). «As His Receivers Fall, Philip Rivers Stands Alone». The New York Times (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. «In 2008 and 2009, Philip Rivers led the league in yards per attempt and adjusted yards per attempt (which includes a 45-yard penalty for interceptions and a 20-yard bonus for touchdowns), making him arguably the best statistical quarterback in the league.» 
  61. ^ a b «Philip Rivers Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  62. ^ Bedinger, Sayre (14. september 2008). «Broncos win shootout versus Chargers 39-38; Cutler shines». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  63. ^ «Chargers complete Broncos’ collapse». The Mercury News (engelsk). 28. desember 2008. Besøkt 23. mars 2020. 
  64. ^ «Broncos-Chargers: A Sunday Night-Mare». Bleacher Report (engelsk). 29. desember 2008. Besøkt 23. mars 2020. 
  65. ^ Wilson, Bernie (4. januar 2009). «Chargers beat Colts 23-17 in OT». The Seattle Times (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  66. ^ «Steelers crush Chargers to reach AFC championship». Reuters (engelsk). 12. januar 2009. Besøkt 23. mars 2020. 
  67. ^ Pasquarelli, Len (24. august 2009). «Source: Rivers' extension worth $92M». ESPN.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  68. ^ «2009 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  69. ^ «Philip Rivers 2009 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  70. ^ «2009 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  71. ^ Hudson, Ryan (17. januar 2010). «Jets 17, Chargers 14: New York's Defense Stymies San Diego's Offense». SBNation.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  72. ^ «2010 NFL Passing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  73. ^ «2010 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  74. ^ Howard, Johnette (16. desember 2010). «Philip Rivers as Dan Marino». ESPN.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  75. ^ McIntyre, Brian (26. september 2010). «Seahawks Hang On For 27-20 Win». 247Sports (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  76. ^ Davis, Nate (27. september 2010). «CBS' Dan Fouts watches Philip Rivers break his Chargers single-game passing record». USA Today (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  77. ^ Kukura, Joe (10. oktober 2010). «Raiders’ Blocks Shock Chargers for 35-27 Win». NBC Bay Area (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  78. ^ Feeney, Darren (31. oktober 2010). «San Diego Chargers Have a Pulse, Defeat Titans 33-25». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  79. ^ Judge, Clark (1. november 2010). «Rivers' historic season obscured by Chargers' stormy start». CBSSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2011. Besøkt 23. mars 2020. 
  80. ^ «San Diego Chargers at Houston Texans – November 7th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  81. ^ «Rivers again carries load as Chargers end road skid». CBSSports.com (engelsk). 7. november 2010. Arkivert fra originalen 14. oktober 2012. Besøkt 23. mars 2020. 
  82. ^ «Oakland Raiders at San Diego Chargers - December 5th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  83. ^ «NFC reels in five picks to throttle AFC in Pro Bowl». ESPN.com (engelsk). 30. januar 2011. Besøkt 23. mars 2020. «Rivers, starting in place of injured Tom Brady, was picked off twice in the first quarter, the second by Hall.» 
  84. ^ a b Jenkins, Chris (28. desember 2010). «Gates, Dielman, Rivers voted to Pro Bowl». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 31. januar 2011. Besøkt 23. mars 2020. 
  85. ^ Graham, Tim (7. februar 2011). «NFL alumni pick Rivers over Brady». ESPN.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  86. ^ Canepa, Nick (2. august 2011). «Rivers tops Fouts as best Chargers QB; with poll». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  87. ^ Acee, Kevin (11. november 2012). «Acee: Rivers is awesome until he's awful». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  88. ^ Wilson, Bernie (12. september 2011). «Vikings lament blowing 10-point halftime lead». San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  89. ^ Battista, Judy (18. september 2011). «Brady and Patriots Make the Most of the Chargers’ Mistakes». The New York Times (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  90. ^ «Kansas City Chiefs at San Diego Chargers - September 25th, 2011». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  91. ^ Klis, Mike (9. oktober 2011). «Broncos rally behind Tim Tebow, but Chargers win 29-24». The Denver Post (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  92. ^ «NFL: Plaxico Burress has three TD receptions as New York Jets rally past San Diego Chargers». The Mercury News (engelsk). 23. oktober 2011. Besøkt 23. mars 2020. 
  93. ^ «Rivers fumble helps Chiefs to OT win over Chargers». Reuters (engelsk). 1. november 2011. Besøkt 23. mars 2020. 
  94. ^ Talty, John (1. november 2011). «Philip Rivers Blows Game Against Chiefs: Is He Hiding an Injury?». International Business Times (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  95. ^ Mehta, Manish (3. november 2011). «LaDainian Tomlinson says Philip Rivers appears 'distracted' this season». NYDailyNews.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  96. ^ «Chargers send Bills to sixth straight loss». Fox News (engelsk). 27. mars 2015. Besøkt 23. mars 2020. 
  97. ^ «Lions eliminate Chargers, clinch playoff spot». Orange County Register (engelsk). 25. desember 2011. Besøkt 23. mars 2020. 
  98. ^ Dubow, Chris (2. januar 2012). «Chargers end Raiders playoff hopes with 38-26 win». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. desember 2019. Besøkt 23. mars 2020. 
  99. ^ «2011 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  100. ^ Gehlken, Michael (30. september 2012). «Chargers in familiar spot after blowout win». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  101. ^ «Chargers zap turnover-prone Chiefs 37-20». USA TODAY (engelsk). 30. september 2012. Besøkt 23. mars 2020. 
  102. ^ «Kansas City Chiefs at San Diego Chargers - November 1st, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  103. ^ Gehlken, Michael (30. september 2012). «Ironman streak ends for Chargers veteran». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  104. ^ a b c Schefter, Adam (1. januar 2013). «Norv Turner, A.J. Smith fired». ESPN.com (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  105. ^ McLellan, Dan (4. januar 2013). «Chargers needs for 2013: A wall for Philip Rivers». CBSSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 11. januar 2013. Besøkt 23. mars 2020. 
  106. ^ a b Klis, Mike (9. januar 2014). «Philip Rivers is the emotional heart and soul of the Chargers». The Denver Post (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  107. ^ Calkins, Matt (29. desember 2013). «Rivers is the Bolts' Map, Compass, and GPS Philip Rivers». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  108. ^ a b c Gehlken, Michael (1. februar 2014). «Philip Rivers Comeback Player of Year». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  109. ^ Patra, Kevin (15. september 2013). «Philip Rivers steers San Diego Chargers past Eagles». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  110. ^ Lippman, Jeff (20. oktober 2013). «Philip Rivers goes over 30,000 career passing yards». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  111. ^ «2013 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  112. ^ «AFC wild card: Chargers rally for 27-10 win over Bengals». Deseret News (engelsk). 5. januar 2014. Besøkt 24. mars 2020. 
  113. ^ Cash, Rana (12. januar 2020). «NFL divisional playoff: Broncos move past Chargers, 24-17». Sporting News (engelsk). Arkivert fra originalen 10. desember 2019. Besøkt 24. mars 2020. 
  114. ^ a b «Chiefs eliminate rival Chargers from AFC playoffs». ESPN.com (engelsk). 28. desember 2014. Besøkt 24. mars 2020. 
  115. ^ Acee, Kevin (29. desember 2014). «Chargers, let Rivers throw or let him go». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  116. ^ a b Gehlken, Michael (23. desember 2014). «Eric Weddle selected to Pro Bowl again». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  117. ^ Gehlken, Michael (29. desember 2014). «Surgery not ruled out for Philip Rivers». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  118. ^ Jackson, Zac (15. august 2015). «Chargers, Rivers finalize four-year extension». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 24. mars 2020. 
  119. ^ «Lions allow 30 straight points in 33-28 loss to Chargers». USA TODAY (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  120. ^ Williams, Eric D. (20. september 2015). «Philip Rivers passes Dan Fouts on career TD list». ABC News (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  121. ^ a b c d Hanzus, Dan (19. oktober 2015). «Philip Rivers' monster day earns respect of Packers». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  122. ^ «Philip Rivers throws four TD passes to help Chargers end six-game skid». Los Angeles Times (engelsk). 29. november 2015. Besøkt 24. mars 2020. 
  123. ^ «2015 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  124. ^ Gehlken, Michael (28. desember 2015). «Chargers' opponents for 2016 finalized». San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  125. ^ «2015 NFL Passing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  126. ^ «San Diego/Los Angeles Chargers Single-Season Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  127. ^ Gantt, Darin (25. januar 2016). «Philip Rivers takes a pass on Pro Bowl invite». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 24. mars 2020. 
  128. ^ «'Top 100 Players of 2016': No. 46 Philip Rivers». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  129. ^ «Chiefs overcome 21-point deficit, beat Chargers 33-27 in OT». KFMB (engelsk). 11. september 2016. Archived from the original on 10. desember 2019. Besøkt 30. mars 2020. 
  130. ^ McDonald, Jerry (10. oktober 2016). «Raiders’ secondary survives Rivers’ aerial assault». The Mercury News (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  131. ^ Knoblauch, Austin (13. oktober 2016). «Rivers becomes Chargers' all-time passing leader». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  132. ^ Cunningham, Michael (23. oktober 2016). «Rivers confounds Falcons with short passes: ‘He picked us apart’». The Atlanta Journal-Constitution (engelsk). Arkivert fra originalen 10. desember 2019. Besøkt 24. mars 2020. 
  133. ^ «Philip Rivers 2016 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  134. ^ «2016 San Diego Chargers Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  135. ^ «'Top 100 Players of 2017': No. 73 Philip Rivers». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  136. ^ Newman, Kyle (12. september 2017). «Philip Rivers falls short in comeback at Denver Broncos: "This was as loud as I can remember this place"». The Denver Post (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  137. ^ «Dolphins head home with thrilling 19-17 win over Chargers». USA TODAY (engelsk). 18. september 2017. Besøkt 24. mars 2020. 
  138. ^ «Chargers' Philip Rivers: Multiple interceptions in loss». CBSSports.com (engelsk). 24. september 2017. Besøkt 24. mars 2020. 
  139. ^ Wang, Jack (1. oktober 2017). «Chargers fall to 0-4 with 26-24 home loss to Philadelphia Eagles». Daily Breeze (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  140. ^ «Chargers end nine-game losing streak, Giants remain winless». USA TODAY (engelsk). 8. oktober 2017. Besøkt 24. mars 2020. 
  141. ^ «Chargers get the field goal they need to beat the Raiders 17-16». Sun-Sentinel.com (engelsk). 15. oktober 2017. Arkivert fra originalen 10. desember 2019. Besøkt 24. mars 2020. 
  142. ^ «L.A. Chargers deal Denver Broncos first shutout loss in 25 years». USA TODAY (engelsk). 22. oktober 2017. Besøkt 24. mars 2020. 
  143. ^ «Patriots capitalize on Chargers' mistakes in 21-13 win». USA TODAY (engelsk). 29. oktober 2017. Besøkt 24. mars 2020. 
  144. ^ Hamilton, Nick; Duarte, Michael (12. november 2017). «Jaguars Claw Back to Beat the Chargers, 20-17 in Overtime». NBC Los Angeles (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  145. ^ Woike, Dan; DiGiovanna, Mike (20. november 2017). «Chargers quarterback Philip Rivers keeps streak alive with extra caution». Mcall.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. desember 2019. Besøkt 24. mars 2020. 
  146. ^ Williams, Eric D. (24. november 2017). «Philip Rivers throws for 434 yards as Chargers keep playoff hopes alive». ESPN.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  147. ^ Patra, Kevin (23. november 2017). «Philip Rivers carves up Cowboys for Chargers in win». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  148. ^ Shook, Nick (30. november 2017). «Philip Rivers, Phil Dawson lead Players of the Week». NFL.com. 
  149. ^ «Updated player rosters for 2018 Pro Bowl in Orlando». NFL.com (engelsk). 22. januar 2018. Besøkt 24. mars 2020. 
  150. ^ Paris, Jay (31. desember 2017). «Los Angeles Chargers beat Oakland Raiders, miss playoffs». UPI (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  151. ^ «Rivers, Byard, Godwin among NFL Players of the Week». NFL.com (engelsk). 3. januar 2018. Besøkt 24. mars 2020. 
  152. ^ Beacham, Greg (1. januar 2018). «Chargers rout Raiders 30-10, miss playoffs; Del Rio fired». AP NEWS (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  153. ^ «Philip Rivers 2017 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  154. ^ «2017 Los Angeles Chargers Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  155. ^ «2017 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  156. ^ «'Top 100 Players of 2018': Los Angeles Chargers QB Philip Rivers». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2020. 
  157. ^ Henne, Ricky (9. september 2018). «Why Philip Rivers Remains "Super Fired Up" Despite Loss». Chargers.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  158. ^ Inabinett, Mark (17. september 2018). «State NFL roundup: Philip Rivers overwhelms Bills». AL.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  159. ^ «Philip Rivers 2018 Game Log (Weeks 4–8)». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  160. ^ Bradham, Matthew (1. oktober 2018). «Philip Rivers Moves Into 8th Place All-Time in Career Passing Yards, Passes John Elway». Pack Insider (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  161. ^ Hayre, Chris (18. november 2018). «Recap: Broncos top Chargers 23–22». Chargers.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  162. ^ Middlehurst-Schwartz, Michael (14. desember 2019). «Chargers QB Philip Rivers breaks NFL records with 25 consecutive completions». USA Today (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  163. ^ «Philip Rivers, Amari Cooper among Players of the Week». NFL.com (engelsk). 28. november 2018. Arkivert fra originalen 31. desember 2019. Besøkt 26. mars 2020. 
  164. ^ Togerson, Derek (13. desember 2018). «Chargers Beat Chiefs, Secure Playoff Spot». NBC San Diego (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  165. ^ «Single seasons - Passing Yds >= 4000». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  166. ^ Teope, Herbie (11. januar 2019). «Tom Brady on Philip Rivers: 'He's kind of like me'». NFL.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  167. ^ «2018 Los Angeles Chargers Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  168. ^ «Chargers' Philip Rivers: Free of mistakes in wild-card win». CBSSports.com (engelsk). 6. januar 2019. Besøkt 26. mars 2020. 
  169. ^ Hightower, Kyle (13. januar 2019). «Patriots advance to AFC Championship with 41–28 win over Chargers». Boston.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  170. ^ «'Top 100 Players of 2019': Los Angeles Chargers quarterback Philip Rivers». NFL.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  171. ^ «Ekeler scores 3 TDs in Chargers 30-24 OT win over Colts». ESPN.com (engelsk). 8. september 2019. Besøkt 29. mars 2020. 
  172. ^ Wells, Mike (21. mars 2020). «Philip Rivers considered retiring, 'but I know I still can play at a high level'». ESPN.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  173. ^ Hisrchhorn, Jason B. (24. februar 2020). «2020 NFL Scouting Combine Preview: Chargers Can Win Now with Right Philip Rivers Replacement». SI.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  174. ^ «Philip Rivers to Enter Free Agency». Chargers.com (engelsk). 10. februar 2020. Besøkt 29. mars 2020. 
  175. ^ Walker, Andrew (21. mars 2020). «Colts Sign Eight-Time Pro Bowl Quarterback Philip Rivers». Colts.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  176. ^ «Indianapolis Colts at Jacksonville Jaguars - September 13th, 2020». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 18. september 2020. 
  177. ^ «Minnesota Vikings at Indianapolis Colts - September 20th, 2020». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 29. september 2020. 
  178. ^ «Indianapolis Colts at Tennessee Titans - November 12th, 2020». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 21. november 2020. 
  179. ^ «Green Bay Packers at Indianapolis Colts - November 22, 2020». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. desember 2020. 
  180. ^ Williams, Charean (6. desember 2020). «Philip Rivers on foot injury: I don’t feel any limitations». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 13. desember 2020. 
  181. ^ «Philip Rivers 2020 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. januar 2021. 
  182. ^ Dubin, Jared; Benjamin, Cody (9. januar 2021). «Bills vs. Colts score: Josh Allen shines, Buffalo 'D' preserves late lead as Bills advance to Divisional Round». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 10. januar 2021. 
  183. ^ Hickey, Kevin (20. januar 2021). «Colts' Philip Rivers retiring from NFL after 17 seasons». Colts Wire (engelsk). USA Today. Besøkt 21. januar 2021. 
  184. ^ Patra, Kevin (20. januar 2021). «Philip Rivers retiring from football after 17 seasons in NFL». NFL.com (engelsk). Besøkt 21. januar 2021. 
  185. ^ Williams, Eric D. (25. november 2018). «Rivers completes 25 straight passes to tie mark». ESPN.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  186. ^ Knoblauch, Austin (30. desember 2018). «Nick Foles ties NFL record for consecutive completions». NFL.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  187. ^ Elwood, Hayley (12. oktober 2014). «Another Game, More Milestones for Philip Rivers». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 15. oktober 2014. Besøkt 29. mars 2020. 
  188. ^ a b c d e f «San Diego/Los Angeles Chargers Career Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  189. ^ a b «San Diego/Los Angeles Chargers Single-Season Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  190. ^ Erickson, Joel A. (10. september 2020). «New Colts QB Philip Rivers opens up about his nine children». IndyStar.com (engelsk). Besøkt 5. april 2021. 
  191. ^ Thomas, Ben (3. november 2023). «Longtime NFL QB Philip Rivers, wife Tiffany welcome 10th child: ‘It’s awesome’». AL.com (engelsk). Besøkt 14. november 2023. 
  192. ^ McDevitt, Caitlin (8. mars 2012). «Philip Rivers endorses Rick Santorum». Politico.com (engelsk). Besøkt 12. november 2020. 
  193. ^ «Walter Payton NFL Man of the Year to be announced Feb. 4». NFL.com (engelsk). 22. januar 2012. Besøkt 30. mars 2020. 
  194. ^ «Steve Rivers». Alabama High School Football Historical Society (engelsk). Besøkt 30. mars 2020. 
  195. ^ Newberg, Jamie (11. august 2010). «Stephen Rivers goes his own way». ESPN.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2020. «Stephen plays at Athens (Ala.) High School, where Philip once played, but instead of following the family legacy to Raleigh, Stephen chose a different path and committed to LSU on Friday.» 
  196. ^ Milam, Brooke (9. august 2008). «Talent at Austin». The Decatur Daily (engelsk). Arkivert fra originalen 13. mars 2012. Besøkt 30. mars 2020. «Sophomore quarterback Stephen Rivers is expected to be the starting quarterback for Austin this fall.» 
  197. ^ Robertson, Steve (16. september 2015). «Rivers Returns». Scout.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2020. 
  198. ^ «Philip Rivers to Address 2014 Graduates at CUA's Commencement». Office of Public Affairs (engelsk). The Catholic University of America. 11. februar 2014. Besøkt 30. mars 2020. 
  199. ^ «Philip Rivers' Passing It On». PledgeIt.org (engelsk). Besøkt 30. mars 2020. 
  200. ^ «Retired NFL QB Philip Rivers wins high school coaching debut». ESPN.com (engelsk). 27. august 2021. Besøkt 27. august 2021. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Philip_Rivers&oldid=24144858»