Wikipedia

Eli Manning

Elisha Nelson Manning IV[2] (født 3. januar 1981 i New Orleans i Louisiana) er en tidligere amerikansk fotball quarterback som spilte for New York Giants i National Football League (NFL) i hele sin 16-årige karriere. Han spilte college football ved University of Mississippi fra 2000 til 2003. Han ble draftet først i NFL Draft 2004 av San Diego Chargers og ble umiddelbart byttet til Giants mot blant andre Philip Rivers. Manning er sønn av tidligere quarterback i NFL Archie Manning og lillebroren til tidligere quarterback i NFL Peyton Manning.

Eli Manning
Nr. 10
Posisjon: quarterback
Informasjon
Født: 3. januar 1981[1] (43 år)
Fødested: New Orleans
Høyde: 193 centimeter Vekt: 99 kg
Karriereinformasjon
High School: Isidore Newman School
(New Orleans, Louisiana)
College: Ole Miss
NFL Draft: 2004 / Runde: 1 / Pick 1
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     8 119
Fullførte pasninger     4 895
Pasningsprosent     60,3%
Pasningsyards     57 023
TD–INT     366–244
Passer rating     84,1
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Manning holder lagrekorder for Giants i kategoriene pasningsyards, touchdownpasninger og fullførte pasninger i en spillers karriere.[3] Manning startet 210 kamper på rad fra 2004 til 2017, tredje flest kampstarter på rad av en quarterback i NFLs historie, og gikk aldri glipp av en kamp på grunn av skade. Han er #8 noensinne i pasningsyards og #9 i touchdowns.[4] Selv om han ikke var like imponerende eller konsekvent som sin storebror er han kjent for to overraskende sluttspill i 2007 og 2011, hvor han begge ganger ledet Giants, som underdogs, hvor han ledet Giants til seier mot New England Patriots begge gangene.[5] Han ble utpekt til MVP i begge kampene, og ble en av kun fem til å vært Super Bowl MVP mer enn én gang.

Tidlig liv rediger

Manning ble født i New Orleans til Olivia (f. Williams) og NFL quarterback Elisha Archibald "Archie" Manning III, begge fra Mississippi.[6]

Manning gikk på Isidore Newman School hvor han spilte amerikansk fotball og basketball for Greenies.[7][8] I løpet av high school hadde Manning 7 389 pasningsyards og 89 touchdowns.[9] Den 7. februar 1999 valgte han å spille college football ved Ole Miss.[10]

College-karriere rediger

 
Manning som spiller ved University of Mississippi

Manning begynte på college med store sko å fylle, etter sin bror Peyton som var Indianapolis Colts' quarterback og faren som ble sett på som en folkehelt ved Ole Miss.[11] I sin tid med Old Miss Rebels ved University of Mississippi satte eller tangerte Manning 45 kamp-, sesong- og karriererekorder ved skolen. I løpet av sin karriere hadde han 10 119 pasningsyards (#5 i SEC), 81 touchdownpasninger (#3 i SEC) og en passer rating på 137,7 (delt sjette plass i SEC).[12]

2000-sesongen rediger

Som freshman konkurrerte Manning med veteranen Romaro Miller for stillingen som startende quarterback.[13] Manning fikk ikke videre mye spilletid i løpet av året.[14] Han spilte i seks kammper, og hadde totalt 170 yards og én interception.[15]

2001-sesongen rediger

Etter at Miller ble uteksaminert ble Manning Rebels' startende quarterback som sophomore. I sin første kamp, mot Murray State, fullførte han 20 av 23 pasninger for 271 yards og fem touchdownpasninger i en 49–14 seier.[16] Uken etter, da Rebels tapte 27–21 mot Auburn, hadde han 265 pasningsyards, én touchdownpasning og én interception.[11][17] Over de neste få kampene ledet Manning laget til seier over Kentucky, Alabama og LSU.[18][19][20] Den 3. november, i et 58–56 nederlag mot Arkansas, hadde Manning 312 pasningsyards og seks touchdownpasninger.[21] Totalt sett hadde Manning ett solid første år som startende quarterback for Rebels, med 2 948 pasningsyards, 31 touchdowns og kun ni interceptions.[22]

2002-sesongen rediger

Mannings juniorsesong startet lovende med en 31–3 seier over Louisiana-Monroe og en 38–16 seier over Memphis. I de to kampene hadde Manning totalt fire touchdownpasninger og én interception.[23][24] I den neste kampen, ett 42–28 tap mot Texas Tech hadde Manning 374 pasningsyards, tre touchdowns og én interception.[25] Rebels vant sine neste tre kamper, over Vanderbilt, #6 Florida og Arkansas State, som sikret Ole Miss en rangering som #21 i AP Poll.[26][27][28] I den samme perioden hadde Manning fem touchdowns og én interception. Rebels' hell skulle snu i andre halvdel av sesongen, da de tapte fem kamper på rad.[29] Inkludert i de fem nederlagene var et 48–28 tap mot Arkansas, hvor Manning fullførte 42 av 56 pasninger for 414 yards, to touchdowns og med to interceptions. Han hadde også en touchdown på løp.[30] Etter en 24–12 seier over rivalene Mississippi State var Rebels kvalifisert til Independence Bowl mot Nebraska. Manning hadde 313 pasningsyards med én touchdown i en 27–23 seier.[31][32] Ved sesongslutt hadde Manning rakket opp 3 401 pasningsyards, 21 touchdowns og 15 interceptions.[33]

2003-sesongen rediger

Manning startet seniorsesongen 2–2. Han presterte bra over de første fire kampene, med 1 329 pasningsyards, 11 touchdowns og fire interceptions med seier over Vanderbilt og Louisiana-Monroe, men tap mot Memphis og Texas Tech.[34][35][36][37] Rebels gikk så på en seierrekke på seks kamper, inkludert seier over #24 Florida,[38] Alabama,[39] #21 Arkansas,[40] South Carolina[41] og Auburn.[42][43] Manning hadde over 1 500 pasningsyards, 12 touchdowns og fire interceptions over de seks kampene. Totalt ledet han Rebels til et sesongresultat på 10–3 og en 31–28 seier i Cotton Bowl Classic over #21 Oklahoma State Cowboys, hvor han hadde 259 pasningsyards og to touchdowns.[44][45]

Manning vant flere priser etter sitt siste år, inkludert Maxweall Award som landets beste spiller, Johnny Unitas Golden Arm Award, National Football Foundation og College Football Hall of Fames Scholar-Athlete Award, Sporting News Radio Socrates Award og SEC Most Valuable Player Award. Han var også en kandidat for Heisman-troféet i 2003, men endte opp på tredje plass bak quarterback University of Oklahomas Jason White, som vant prisen, og University of Pittsburghs wide receiver Larry Fitzgerald.[46][47] Han var i likhet med faren medlem i Sigma Nu fraternity, og var utpekt til Sigma Nu Athlete of the Year i 2001 og 2003.[48]

Manning ble uteksaminert med en grad i markedsføring og en GPA på 3,44.[49][50]

Priser rediger

Statistikker rediger

Pasningsspill Løp
År Lag K Rtg For Ful Pst Yds TD Int For Yds Gj TD
2000 Ole Miss Rebels 6 117,4 53 28 52,8 337 3 2 7 4 0,6 0
2001 Ole Miss Rebels 11 144,8 408 259 63,5 2 948 31 9 31 9 0,3 0
2002 Ole Miss Rebels 13 125,6 481 279 58,0 3 401 21 15 39 −120 −3,0 2
2003 Ole Miss Rebels 13 148,1 441 275 62,4 3 600 29 10 48 −28 −0,6 3
Totaler[60] 43 138,1 1 383 841 60,8 10 286 84 36 125 −135 −1,1 5

Profesjonell karriere rediger

Målinger før draft
Høyde Vekt Armlengde Håndstørrelse 40-yard dash 10-yd split 20-yd split 20-ss 3-cone Vertikalt hopp Stille lengde Wonderlic
1,95 m 100 kg 77 cm 23 cm 39

San Diego Chargers holdt originalt rettighetene til første pick i NFL Draft 2004 etter å ha avsluttet 2003-sesongen 4–12, og ettersom at Manning var den mest ettertraktede spilleren i draftet var det forventet at de skulle plukke ham opp først. Manning og faren Archie uttrykte derimot at han kom til å nekte å spille for Chargers dersom han ble plukket opp av dem.[61] Før draftet spurte Archie Ryan Leafs far om hans sønns erfaringer med laget. Leaf fortalte ham at Chargers ikke hadde hjulpet quarterbacken med sine personlige problemer, og at dette spilte en rolle i hvorfor Eli nektet å spille for dem.[62]

Chargers valgte allikevel å plukke ham opp med første pick, ettersom at de hadde en avtale med New York Giants om å bytte Manning mot Philip Rivers og et pick i tredje runde i 2004, som ble brukt på Nate Kaeding; et pick i første runde i 2005 som ble valgt på Shawne Merriman; og eg pick i femte runde i 2005 som senere ble byttet bort.[63] Han signerte en 6-årig kontrakt verdt $45 millioner med New York Giants.[64]

Manning var en av fire quarterbacks som ble plukket opp i første runde av draftet i 2004, sammen med Ben Roethlisberger, Philip Rivers og J. P. Losman.[65] Manning, Roethlisberger, og Rivers har alle blitt utvalgt til Pro Bowl etter å ha blitt startere. Frem til 2013 hadde hverken Roethlisberger eller Manning spilt i en tapende sesong (selv om begge hadde en 8–8 sesong), og de har begge vunnet to Super Bowls.[66] De har blitt sammenlignet med quarterbackene som ble plukket opp i draftet i 1983, som inkluderte Hall of Famerne Dan Marino, John Elway og Jim Kelly.[67]

2004-sesongen: Nykommer rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2004

Manning fikk sin seriespilldebut i NFL i uke 1 mot Philadelphia Eagles. Han kom på banen mot slutten av fjerde kvarter for å erstatte Kurt Warner. Han avsluttet kampen, som endte i tap 31–17, med 3 av 9 pasninger for 66 yards.[68] Han fikk sin første kampstart mot Atlanta Falcons i Giants Stadium 21. november 2004. Han fikk også sin første touchdownpasning i kampen, en 6-yarder til Jeremy Shockey i tredje kvarter.[69] I sin fjerde start, mot Baltimore Ravens i M&T Bank Stadium 12. desember 2004 avsluttet han dagen med en passer rating på 0,0, og ble byttet ut i andr ehalvdel til fordel for Warner, men beholdt stillingen som kampstarter for Giants ut sesongen.[70] Hans første kamp med mer enn én touchdown kom i uke 15, da han scoret to touchdownpasninger mot Pittsburgh Steelers og nykommeren Ben Roethlisberger. Han hadde også 182 pasningsyards og én interception i kampen, som endte med tap, 33–30.[71] I finalen av seriespillet hadde Manning 144 pasningsyards, tre touchdowns og én interception i en 28–24 seier over Dallas Cowboys, hans første seier som kampstarter.[72] Giants avsluttet sesongen 6–10, og var 1–6 i kamper hvor Manning startet. Han avsluttet sesongen med 1 043 pasningsyards, seks touchdowns og ni interceptions.[73][74]

2005-sesong: NFC East-mestere rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2006

Warner forlot laget etter 2004-sesongen,[75] og Manning ble utpekt til starter for 2005-sesongen. Han ledet Giants til to seiere på rad mot Arizona Cardinals og New Orleans Saints,[76][77] før de skulle møte San Diego Chargers på vestkysten. Chargers' tilhengere hadde ikke glemt at Manning hadde nektet å signere for laget, og den 25. september 2005, da Manning møtte Chargers for første gang siden draftet ble han møtt med buing hver gang han hadde ballen.[78] San Diego slo Giants [79] 45–23, men Manning hadde allikevel trolig sin beste kamp til det punktet i sin karriere, med 24 av 41 pasninger for 352 yards og to touchdowns.[80]

Tilbake på hjemmebane kastet Manning for neste 300 yards og satte en personlig rekord med fire touchdownpasninger mot St. Louis Rams, da Giants vant 44–24.[81] To kamper senere sikret han en 24–23 seier med et touchdown drive i kampens siste minutter mot Denver Broncos, som endte i en 2-yard touchdownpasning til Amani Toomer med fem sekunder spilletid igjen.[82] To uker senere reddet Manning kampen etter en svak første halvdel mot San Francisco 49ers og sikret Giants' første borteseier i sesongen, 24–6.[83] Til tross for en svak kamp hjemme mot Minnesota Vikings, hvor han kastet fire interceptions, ledet han igjen laget i et comeback og utlignet i kampens siste minutter, før Vikings sikret seieren med et field goal.[84]

Manning avsluttet sesongen som en av ligaens fem beste quarterbacks i pasningsyards og touchdownpasninger, og ledet en angrepsrekke som var rangert som #3 i NFL med 422 poeng totalt.[85][86] Giants hadde ikke scoret så mange poeng i en sesong siden 1963.[87] Giants vant NFC East med et sesongresultat på 11–5[88] og gikk videre til sluttspillet som fjerde seed.[89] I Wild Card-runden, mot Carolina Panthers, fullførte Manning 10 av 18 pasningsforsøk for 113 yards og tre interceptions. Giants tapte kampen 23–0.[90]

2006-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2006

Mannings andre fulle sesong var på mange måter lik 2005-sesongen. Han startet sterkt og fullførte over 65% av sine pasningsforsøk i sesongens fire første kamper. I andre halvdel av sesongen møtte han derimot problemer, og hadde dalende statistikker mot slutten av seriespillet. Etter å ha tapt en hard kamp mot broren Peyton og Indianapolis Colts i åpningskampen,[91] kom Manning og Giants tilbake fra å ligge under 24–7 i fjerde kvarter til en 30–24 seier på overtid mot divisjonsrivalene Philadelphia Eagles i uke 2.[92] Manning satte en personlig rekord med 371 pasningsyards i kampen, og hadde tre touchdownpasninger, inkludert en kampvinnende pasning til Plaxico Burress på overtid, som sikret ham tittelen som NFC Offensive Player of the Week.[93][94] Etter en svak prestasjon mot Seattle uken etter[95] gikk Manning og Giants på en fem-kampers seierrekke som inkluderte seiere over Washington Redskins, Dallas Cowboys og Atlanta Falcons, for et sesongresultat på 6–2.[96]

Etter seierrekken ble Giants møtt med en rekke skadde spillere, inkludert wide receiver Amani Toomer, som resulterte i en svak andre halvdel av seriespillet.[97] Manning hadde en god start mot Chicago Bears, men etter at left tackle Luke Petitgout knakk foten gikk det dårligere for angrepsrekken.[98] Manning hadde bare 141 pasningsyards, med to interceptions. Tapet av Petitgout førte til en særs svekket angrepsrekke, og Manning klarte ikke å fortsette suksessen fra første halvdel.[99][100] Også uken etter, mot Jacksonville, slet Manning,[101] og en kostbar interception uken etter førte til en kollaps borte mot Tennessee Titans, hvor Giants tapte til tross for å ha ledet med 21 poeng i fjerde kvarter.[102] Manning forbedret seg uken etter, med 270 pasningsyards og to touchdowns mot Dallas Cowboys, men Giants tapte allikevel kampen 23–20.[103] I en bortekamp mot Carolina Panthers så det ut til at sesongen kunne snu seg for Giants og Manning, da han kastet tre touchdownpasninger og sikret seieren,[104] men hans prestasjoner i sesongens tre siste kamper var langt under forventninger. Han kastet to interceptions mot Eagles og hadde kun 73 pasningsyards mot New Orleans Saints.[105] Selv om Giants klarte å avslutte seriespillet 8–8 etter en borteseier mot Washington Redskins, fullførte Manning kun 12 av 26 pasninger for 101 yards og én touchdown i kampen.[106] Giants kvalifiserte seg til sluttspillet som sjette seed, og møtte Eagles i første runde.[107] Selv om han spilte mye bedre i denne kampen enn han gjorde mot Carolina Panthers i sluttspillet i 2005, med 16 av 27 pasninger for 161 yards og to touchdowns, tapte Giants i Wild Card-runden etter et field goal i kampens siste sekunder fra Eagles.[108]

I løpet av sesongen kastet Manning for 3 244 yards, 24 touchdowns og 18 interceptions.[109] Han fullførte 57,7% av sine pasningsforsøk, en forbedring på 5 poeng fra 2005, men hadde dårlige resultater i sesongens andre halvdel. Han avsluttet sesongen med en quarterback rating på 77,0 (#18 i ligaen) med 6,2 yards per forsøk.[110]

2007-sesongen: Super Bowl-vinnere rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2007
 
Manning i 2007

I forkant av starten på seriespillet i 2007 trente Manning sammen med offensive coordinator Kevin Gilbride og den nye quarterbacktreneren Chris Palmer i Meadowlands.[111] Det var første gang noensinne at Plaxico Burress[112] og Jeremy Shockey[113] trente med Manning i offseason, for å forbedre kjemien mellom spillerne, snarere enn å trene alene i Miami som de hadde gjort tidligere år.[114]

Seriespillet rediger

Manning startet 2007-sesongen med en formidabel kamp mot Dallas Cowboys, hvor han fullførte 28 av 41 pasninger for 312 yards, fire touchdowns og en interception,[115] men pådro seg også en strekk i skulderen[116] og ble tatt ut av kampen sent i andre halvdel. Selv om han spilte i kampen mot Green Bay Packers i uke 2, og sanket 211 pasningsyards og én touchdown,[117] spilte ikke Giants' forsvarsrekke bra nok, og Giants falt til 0–2 i sesongen etter at Green Bay vant 35–13.[117] I uke 3 ledet Manning Giants til en comebackseier, hvor forsvarsrekken ikke slapp inn noen poeng i andre halvdel mot Washington Redskins for en 24–17 seier.[118] Mot Philadelphia Eagles briljerte Giants' forsvarsrekke, da de tangerte en NFL-rekord med 12 sacks,[119] og slapp kun inn poeng på et field goal. Giants vant kampen 16–3.[120] Uken etter scoret Manning to touchdowns i andre halvdel etter en skuffende første halvdel[121] da Giants vant 35–24 mot rivalene New York Jets.[122]

Etter to hjemmeseiere på rad fant Manning Giants sin fjerde strake seier da de slo Atlanta Falcons 31–10 i Georgia Dome under Monday Night Football.[123] Manning spilte bra i kampen, med 27 av 39 pasninger for 303 yards og to touchdowns, samt to interceptions.[124] Med en dominerende forsvarsrekke fikk Giants sin femte seier i sesongen med en 33–15 seier over San Francisco 49ers.[125] Manning spilte igjen bra, med to touchdownpasninger i kampen. I uke 8 spilte Giants borte mot Miami Dolphins 28. oktober, i Londons Wembley Stadium.[126] I en regntung kamp kastet Manning kun for 59 yards, men scoret Giants' eneste touchdown i kampen med et 10-yard løp.[127] Dette var den første gangen en touchdown hadde blitt scoret utenfor Nord-Amerika i seriespillet. Giants slo Dolphins 13–10, og forbedret seg til 6–2 ved sesongens midtpunkt.[127] Etter å ha tapt mot divisjonsrivalene Dallas Cowboys i uke 9[128] stilte Giants' medeier John Mara spørsmål om Manning hadde evnen til å lede Giants i 2007 og fremover:[129]

 The only thing we evaluate is 'Can we win with this guy?' That's the one thing. When we talk about any player at the end of the season, the No.1 question is 'Will he help us win?' And to take it one step further, 'Can we win a championship with this guy?' 

John Mara

Etter en uke preget av kritikk i media og å ha blitt utklasset av Cowboys' quarterback Tony Romo fikk Manning en seier mot Detroit Lions, som da var en hovedkonkurrent for Wild Card-plassen i sluttspillet.[130] Manning kastet for 283 yards og én touchdown i den kritisk viktige bortekampen.[131][132]

Uken etter, i et 41–17 tap mot Minnesota Vikings, kastet Manning fire interceptions hvor tre av dem ble returnert for touchdowns.[133] Mannings problemer fortsatte frem til sesongfinalen, hvor de møtte New England Patriots, som var 15–0 i sesongen. Til tross for at Giants allerede hadde sikret sin plass i sluttspillet, valgte de å spille med sine vanlige kampstartere i et forsøk på å ødelegge New Englands perfekte sesong.[134] Giants tapte kampen 3835, og Manning fullførte 22 av 32 pasninger for 252 yards, fire touchdowns og én interception.[135]

Sluttspillet rediger

Se også: NFL-sluttspillet i 2007–08

Giants gikk in i sluttspillet som femte seed.[136] Den 6. januar 2008, i Wild Card-runden, fullførte Manning 20 av 27 pasningsforsøk for 185 yards i en bortekamp mot Tampa Bay Buccaneers. Til tross for å ha oddsen mot seg vant Giants 24–14, og Manning hadde to touchdownpasninger.[137]

Den 13. januar 2008, i divisjonsrunden, ledet Manning Giants til seier mot favorittene Dallas Cowboys, som kom inn i sluttspillet som første seed fra NFC.[138] Manning hadde sin tredje gode kamp på rad, og fullførte 12 av 18 pasninger for 163 yards og to touchdowns, uten interceptions.[138] Giants var det første laget til å slå ett lag som kom inn som første seed i NFC i divisjonsrunden siden 1990.[138] Seieren ledet Giants til NFC Championship-kampen mot Green Bay Packers søndag 20. januar 2008. Giants slo Packers på overtid, med et sluttresultat på 23–20.[139] Den dramatiske seieren sikret Manning og Giants en plass i Super Bowl XLII.[140] Dette var første gang Giants nådde mesterskapskampen siden Super Bowl XXXV i 2001,[141] og skulle bli deres første seier i et Super Bowl siden Super Bowl XXV.

Super Bowl XLII rediger

Utdypende artikkel: Super Bowl XLII

 
Manning med Vince Lombardi-troféet etter Giants' Super Bowl-seier, i Giants Stadium

Foran et rekordhøyt TV-publikum[142] og med et sterkt drive i fjerde kvarter vant Giants og Manning 17–14 over favorittene New England Patriots.

Med 2:42 igjen av kampen lå Giants under 14–10, før Manning ledet Giants på et 83-yard drive. I en third-and-5 på Giants' 44-yard linje unngikk Manning flere takling før han fullførte en pasning til David Tyree, som Helmet Catch tok imot ballen etter at den traff hjelmen hans. Fire plays senere tok Plaxico Burress imot en 13-yard touchdownpasning med 35 sekunder igjen av kampen, som sikret seieren.[143] Manning ble den andre quarterbacken i NFLs historie til å score to touchdowns for å ta ledelsen i fjerde kvarter i et Super Bowl (Joe Montana var først).[144] Manning ble også den første quarterbacken til å kaste en touchdownpasning til å sikre mesterskapskampen i kampens siste sekunder (inkludert før Super Bowl-æraen) når et field goal ikke ville holde for å sikre uavgjort.[145] Etter Giants' monumentale seier hadde Manning og trenerstallen en kort samtale med da president George W. Bush.[146]

Manning ble utpekt til Super Bowl XLIIs Most Valuable Player.[147] Han er, sammen med broren Peyton, det eneste søskenparet til å ha spilt quarterback i Super Bowl, og det eneste søskenparet til å ha blitt utpekt til Super Bowl MVP, som de gjorde hvert sitt år på rad.[148]

2008-sesongen: NFC East-vinnere rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2008
 
Manning (høyre) og hovedtrener Tom Coughlin (venstre) med President Bush 30. april 2008[149]

Manning og Giants åpnet 2008-sesongen med en seier over divisjonsrivalene Washington Redskins, 16–7.[150] "It was a great opening to the season", kommenterte Manning, som fullførte 19 av 35 pasninger for 216 yards, og hadde én touchdown på løp samt én interception. "There was a lot of emotion, a lot of excitement. You could feel it in the crowd."[150] Uken etter, mot St. Louis Rams, vant de igjen, 41–13.[151] Manning avsluttet kampen med 20 fullførte pasninger for 260 yards, og kastet tre touchdownpasninger til tre forskjellige mottakere.[151] Neste uke ledet Manning laget til en comeback i fjerde kvarter med en touchdownpasning til tight end Kevin Boss før han, på overtid, sendte en 31-yard pasning Amani Toomers vei for å sikre en 26–23 seier over Cincinnati Bengals.[151] I uke fire dominerte Giants Seattle Seahawks, med en scoring på sine først seks possessions for en 44–6 seier. Manning kastet to touchdownpasninger og fullførte 19 av 25 pasninger for 267, mens Giants' totale yards på angrep var 523, best i en kamp siden 2002.[152]

Med en seier mot Dallas Cowboys 35–14, hvor Manning kastet tre touchdownpasninger, lå Giants 7–1 halvveis inn i sesongen.[153] Manning hadde sin første kamp med 300 pasningsyards da Giants møtte Redskins for andre gang, med 21 av 34 pasninger for en 40-yard touchdown og en interception. Giants vant kampen 23–7.[154] I november ble Manning utpekt til NFC Offensive Player of the Month. I løpet av måneden hadde han sanket 1 036 pasningsyards og ti touchdowns, med en passer rating på 94,9 mens Gaints gikk ubeseiret, 5–0.[155]

Manning ble utvalgt til sitt første Pro Bowl 16. desember, og ble med det den første quarterbacken for Giants' til å bli utvalgt siden Phil Simms i 1993.[156][157]

Giants fikk en bye i første runde av sluttspillet etter å ha fått første seed i NFC med et resultat i seriespillet på 12–4, og hadde hjemmebane gjennom hele sluttspillet.[158] I divisjonsrunden møtte de erkerivalene Philadelphia Eagles i Giants Stadium, hvor de tapte 23–11. Manning fullførte 15 av 29 pasninger for 169 yards med null touchdowns og to interceptions.[159]

2009-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2009
 
Manning under oppvarming i 2009

Den 5. august 2009 signerte Manning en 6-årig kontraktforlengelse verdt $97,5 millioner.[160] Manning og Giants åpnets 2019-sesongen med en seier over divisjonsrivalene Washington Redskins 23–16.[161] Manning hadde en god kamp, hvor han fullførte 20 av 29 pasninger for 256 yards, én touchdown og én interception.

I uke fire presterte Manning bra i Giants' kamp mot Kansas City Chiefs, før han skadet hælen under et pasningsforsøk til Steve Smith. Han ble på banen for ett play til, hvor han fullførte en 54-yard touchdownpasning til Hakeem Nicks. Det ble senere funnet ut at Manning hadde plantar fasciitt, og det var usikkert om han kom til å stille til kamp mot Oakland Raiders i uke 5.[162] Manning kom allikevel til å spille mot Raiders, og fullførte 8 av 10 pasninger for to touchdowns i Giants' 44–7 seier. Dette var første gang i hans karriere at han hadde en perfekt passer rating.[163][164][165]

Etter en seierrekke på fem kamper skulle Giants tape de neste fire kampene, mot New Orleans Saints, Arizona Cardinals, Philadelphia Eagles og San Diego Chargers, før de endelig fikk en seier i uke 11, 34–31, over Atlanta Falcons på overtid. Manning satte en personlig rekord i kampen med 384 pasningsyards, samt tre touchdowns og én interception.[166]

Han satte en ny personlig rekord i uke 14 med 391 pasningsyards, da Giants møtte divisjonsrivalene Philadelphia Eagles, hvor de tapte 45–38. I kampen hadde han også tre touchdowns og ingen interceptions.[167] Giants dominerte Redskins i en 45–12 seier uken etter under Monday Night Football,[168] men avsluttet sesongen med et 41–9 tap mot Carolina Panthers i lagets siste kamp i Giants Stadium og et 44–7 nederlag mot Minnesota Vikings i sesongavslutninge borte.[169][170] Giants avsluttet sesongen 8–8, som ikke holdt til å nå sluttspillet.[171]

Manning avsluttet 2009-sesongen med personlige rekorder for 4 021 pasningsyards, 27 touchdownpasninger, 62,3% fullførte pasninger og en passer rating på 93,1.[172][173]

2010-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2010
 
Manning mot Houston Texans i oktober 2010

Under en sesongoppkjøringskamp mot New York Jets 16. august ble Manning taklet først av Brandon Jacobs, deretter av Calvin Pace som slo hjelmen av Manning, som så skallet Jim Leonhard i ansiktsmasken.[174] Dette resulterte i et stort kutt, og Manning måtte forlate kampen og sydde senere 12 sting.[175]

Manning startet sesongen med 263 pasningsyards, 3 touchdowns og 3 interceptions i en 31–18 seier over Carolina Panthers.[176] Manning hadde 386 pasningsyards, sin sesongs høyeste, mot Tennessee Titans i uke 3, men hadde også to interceptions i kampen, som Giants tapte 29–10.[177] Etter nederlaget vant Giants sine fem neste kamper, inkludert en 41–35 seier over Dallas Cowboys i uke 7 hvor Manning hadde 306 pasningsyards, fire touchdowns og tre interceptions.[178] I uke 16 satte Manning det som da var en personlig rekord med en 85-yard touchdownpasning til Mario Manningham i et 45–17 nederlag mot Green Bay Packers.[179] Han slo den rekorden uken etter med en 92-yard touchdownpasning til Manningham i en 17–14 seier over Washington Redskins.[180] Giants avsluttet sesongen med et seriespillresultat på 10–6.[181] Til tross for seieren mot Redskins nådde Giants ikke sluttspillet, etter at Green Bay Packers slo Chicago Bears 10–3.[182] Manning avsluttet sesongen med 4 002 pasningsyards, og satte personlige rekorder med 31 touchdowns og 25 interceptions, som var flest i NFL i sesongen, og en prosentandel fullførte pasninger på 62,5%.[183][184]

2011-sesongen: Andre Super Bowl-seier rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2011
 
Manning den 15. januar 2012

I august 2011 skapte Manning noe kontrovers i sportsmedia da han, under et radiointervju på The Michael Kay Show, svarte vertens Michael Kay spørsmål om han var en topp 10 eller topp 5 quarterback på Tom Bradys nivå med:

 I consider myself in that class. Tom Brady is a great quarterback... I think now he's grown up and gotten better every year and that's what I'm trying to do. I kind of hope these next seven years of my quarterback days are my best.[185] 

Kritikken Manning fikk fokuserte på at hans ustabile spillenivå, inkludert hans 25 interceptions i forrige sesong, og pekte på dette som bevis på at han ikke var på Bradys nivå.[186][187] Manning fikk også støtte, fra Giants' hovedtrener Tom Coughlin og sine lagkamerater, som wide receiver Hakeem Nicks.[188] Senere i sesongen kommenterte Dallas Cowboys' defensive coordinator Rob Ryan at han var enig med Manning, og at han definitivt var blant ligaens beste quarterbacks.[189]

Seriespillet rediger

Giants åpnet 2011-sesongen sakte, med et 14–28 nederlag mot Washington Redskins.[190] Manning fullførte 18 av 32 pasninger for 268, men kastet også en kostbar interception i tredje kvarter til linebacker Ryan Kerrigan, som returnerte den for en touchdown.[191] Giants kom seg og vant de neste tre kampene, inkludert mot erkerivalene Philadelphia Eagles, hvor Manning hadde 254 pasningsyards og fire touchdowns, som vant ham tittelen som NFC Offensive Player of the Week.[192][193] Over de tre kampene sikret Manning åtte touchdowns, og bare én interception.[194]

Etter å ha startet 6–2, inkludert en 24–20 comebackseier over New England Patriots i en kamp som ble sammenlignet med Super Bowl XLII,[195] gikk Giants en tung terminliste i møte, med kamper mot San Francisco 49ers, New Orleans Saints og Green Bay Packers, som alle eventuelt vant sine divisjoner. Giants tapte alle tre møtene, samt mot Eagles på hjemmebane, som igjen førte til usikkerhet om hvorvidt de kom til å nå sluttspillet. I motsetning til i sine tre siste sesonger skulle Giants derimot ha en sterk avslutning på sesongen, med tre seiere i fire kamper. Dette inkluderte en viktig seier over rivalene New York Jets, hvor Manning tangert en NFL-rekord med en 99-yard touchdownpasning til Victor Cruz,[196] samt en seier over divisjonsrivalene Dallas Cowboys. I sesongavslutningen mot Cowboys kastet Manning for 346 yards og tre touchdowns, som sikret Giants seieren, divisjonstittelen i NFC East, og en tur til sluttspillet for første gang på tre år.[194] Han ble utvalgt til Pro Bowl for sine prestasjoner i 2011-sesongen.[197] Han kastet for minst 400 yards i tre kamper, og satte med det en ny lagrekord.[198]

Sluttspillet rediger

Se også: NFL-sluttspillet i 2011–12
 
Manning under en sluttspillkamp mot Green Bay Packers

Giants gikk inn i sluttspillet som underdogs, med det dårligste sesongresultatet av alle de kvalifiserte lagene fra NFC.[199] Manning og Giants skulle derimot igjen vise utholdenhet og varighet sent på året. De startet sluttspillet med en 24–2 seier over Atlanta Falcons i Wild Card-runden og overrasket så med en seier over de regjerende mestrene og første seed Green Bay Packers i divisjonsrunden for å sikre en plass i NFC Championship-kampen.[200] I seieren fullførte Manning 21 av 33 pasninger for tre touchdowns og én interception.[201] Uken etter fikk Giants hevn mot San Francisco 49ers med en dramatisk 20–17 seier på overtid i NFC Championship-kampen.[202] Manning satte en sluttspillrekord for Giants i kampen med 32 av 52 pasninger for 316 yards og to touchdowns, til tross for at han også tangerte lagrekorden med 6 sacks.[203] Med seieren fikk Giants sin andre tur til Super Bowl på fem år, og en omkamp fra Super Bowl XLII mot Tom Brady og New England Patriots. Giants var også historiske i å bli det første laget i Super Bowl noensinne til å ha en negativ poengforskjell i seriespillet (394 poeng for, 400 poeng mot).[204]

Super Bowl XLVI rediger

Utdypende artikkel: Super Bowl XLVI

I det mest sette TV-programmet i USAs historie[205] ledet Manning igjen Giants til en overraskende seier over storfavorittene Patriots, 21–17, og sikret sin andre Super Bowl-seier og lagets fjerde.[206]

 I was yelling to [Bradshaw], "Don't score, don't score", Manning said. "He tried to stop, but he fell into the end zone." 

Patriots ledet 17–15 i kampens siste spilleminutter, før Manning ledet Giants på et 88-yard drive for en touchdown som mange beskrev som "et uhell".[207][208] Med like over ett minutt igjen av kampen kjørte Giants et løp hvor Manning gav ballen til Ahmad Bradshaw med et håp om å bli stoppet like før målsonen og tvinge Patriots til å bruke sin siste timeout, som ville la Giants bruke opp resten av spilletiden. Patriots valgte å ikke takle Bradshaw, som falt inn i målsonen selv om han prøvde å stanse. Patriots' quarterback Tom Brady klarte derimot ikke å lede et comeback i den gjenværende tiden, og Giants holdt ledelsen ut kampen. Manning ble igjen utpekt til Most Valuable Player for Super Bowl XLVI, og ble den tredje quarterbacken på rad til å vinne tittelen.[209] Giants ble også det første laget noensinne til å ha under ti seiere i det 16 kamper lange seriespillet til å vinne et Super Bowl.[210] Manning ble også den første quarterbacken i NFLs historie til å kaste for 4 900 yards og vinne en Super Bowl i samme sesong. Giants var det første laget til å ha et løpsspill rangert som #32 og et forsvar rangert som #27 til å vinne et Super Bowl.

For seieren fikk Manning og Giants en seiersparade i Manhattan og fikk symbolske nøkler til byen fra New Yorks ordfører Michael Bloomberg.[211] Han ble rangert som #31 på NFL Top 100 Players of 2012.[212]

2012-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2012
 
Manning under Pro Bowl 2013

Giants hadde en skuffende sesong etter Super Bowl-seieren i 2011.[213] Manning ledet Giants til en 6–2 start på sesongen, inkludert en personlig rekord på 510 yards i uke 2 da Giants slo Tampa Bay Buccaneers 41–34 (like bak Phil Simms' lagrekord på 513 fra 1985[214]), til tross for tre interceptions og en fumble.[215][216] Mellom uke 8 og 15 hadde Manning derimot 204 yards per kamp og en passer rating på 74,3, inkludert sin laveste rating på fem år (38,9) i et 34–0 nederlag mot Atlanta Falcons i uke 15.[217] Han avsluttet 2012-sesongen positivt da han satte en personlig rekord med fem touchdownpasninger for delt på 13 fullførte pasninger av 21 forsøk, 208 pasningsyards og ingen interceptions da Giants vant 42–7 mot Philadelphia Eagles.[218] Ved sesongslutt hadde han 26 touchdownpasninger, 15 interceptions og 3 948 pasningsyards.[219] Selv om Giants ikke kvalifiserte seg til sluttspillet med et sesongresultat på 9–7 ble Manning utvalgt til Pro Bowl 2013 som andre reserve.[220][221]

2013-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2013

Manning startet 2013-sesongen med 450 pasningsyards, fire touchdowns og tre interceptions i et 36–31 tap mot Dallas Cowboys.[222] Manning satte en lagrekord for flest pasningsyards i en sesongåpningskamp og slo Phil Simms gamle rekord på 409, satt i 1984.[223] Giants skulle starte sesongen 0–6, for første gang siden 1976.[224] Han kastet 12 interceptions i sine fem første kamper, inkludert et 41–23 nederlag mot storebroren Peyton og Denver Broncos hvor han kastet 28 av 39 pasninger for 362 yards, men hadde fire interceptions.[225] Hans fire interceptions tangerte hans personlige høyeste, og var fjerde gang han kastet fire interceptions i en kamp. Dette skulle også bli den siste gangen de to brødrene møttes i kamp. I uke 15 kastet Manning 156 yards og fem interceptions, flest i sin karriere, i et 23–0 nederlag mot Seattle Seahawks.[226] Manning avsluttet sesongen med 27 interceptions, flest i sin karriere og flest av en quarterback i én sesong siden Brett Favre hadde 29 i 2005.[227][228] Giants avsluttet sesongen 7–9, deres første tapende sesong siden Manning var nykommer i 2004.[229]

Manning forbigikk Phil Simms som lagets leder i pasningsyards. Simms, som var med Giants i 14 sesonger, avsluttet sin karriere med 33 462 yards gjennom luften.[230][231] Han ble rangert som #43 på NFL Top 100 Players of 2014.[232]

2014-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2014
 
Manning under Pro Bowl 2016

Etter å ha startet sesongen 0–2 vant Giants tre strake før de igjen gikk på en tapsrekke, denne gangen på syv kamper, som inkluderte et 16–10 tap mot San Francisco 49ers hvor Manning kastet fem interceptions.[233][234] Giants vant tre av sine fire siste kamper og avsluttet sesongen 6–10.[235] Et av høydepunktene i sesongen for Manning kom i uke 17, hvor han kastet for 429 yards, en touchdown og en interception da Giants tapte 34–26 mot Philadelphia Eagles.[236] Manning avsluttet sesongen med 30 touchdownpasninger, 14 interceptions og 4 410 pasningsyards.[237]

2015-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2015

Et par dager før sesongåpningen mot Dallas Cowboys signerte Manning en 4-årig kontraktforlengelse verdt $84 millioner.[238] I uke 5 satte han en lagrekord med 41 fullførte pasninger for 441 yards, tre touchdowns og én interception da Giants vant 30–27 over San Francisco 49ers, som vant ham tittelen som NFC Offensive Player of the Week.[239][240] Over seks kamper ledet han Giants til 3–3, og delt førsteplasee i NFC East. I uke 8 satte han en personlig rekord med åtte touchdownpasninger og 350 yards, men Giants tapte 52–49 mot New Orleans Saints.[241][242] Han ble den første quarterbacken i NFLs historie til å kaste seks touchdownpasninger og ingen interceptions i en kamp, og allikevel tape.[243] I et 27–26 tap mot New England Patriots i uke 10 hadde Manning 361 pasningsyards og to touchdowns, hvor en var en 87-yard pasning til Odell Beckham Jr. i første kvarter.[244][245] I uke 14, en 31–24 seier over Miami Dolphins, fullførte han 27 av 31 pasninger for 337 yards og fire touchdowns og fikk sin andre NFC Offensive Player of the Week-tittel.[246][247] Etter å ha startet sesongen 5–5 gikk Giants 1–6 resten av sesongen for et sesongresultat på 6–10 for andre år på rad.[248] Hovedtrener Tom Coughlin la opp etter sesongslutt.[249]

Manning avsluttet sesongen med personlige rekorder i touchdownpasninger (35), fullførte pasninger (387), pasningsforsøk (618) og passer rating (93,6).[250] Med 35 touchdownpasninger var han én fra å tangere Y.A. Tittles lagrekord for flest i en sesong, og han var rangert som nummer to blant quarterbacks i sesongen.[251] Manning kastet også 4 432 yards i 2015, nest flest i sin karriere. Den 22. januar 2016 ble Manning utvalgt til sitt fjerde Pro Bowl, hvor han erstattet Ben Roethlisberger.[252] Dette tangerte Fran Tarkenton rekord for flest ganger valgt til Pro Boel av en quarterback for New York Giants.[253] Han ble rangert som #47 på NFL Top 100 Players of 2016.[254]

2016-sesongen: Tilbake til sluttspillet rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2016
 
Manning under Giants' treningsleir i 2016

I 2016 spilte Manning under den nye hovedtreneren Ben McAdoo.[255] I sesongåpningen mot divisjonsrivalene Dallas Cowboys 11. september kastet Manning tre touchdownpasninger og én interception samt 207 yards, da Giants vant 20–19.[256] Den 16. oktober, i en seier over Baltimore Ravens, kastet Manning for 3 touchdownpasninger for en karrieretotal på 302, og forbigikk John Elway som #7 noensinne.[257]

Etter bye-uken og to seiere på rad over Ravens og Los Angeles Rams, kastet Manning fire touchdowns da Giants stanset Philadelphia Eagles på kampens siste drive for å sikre seieren 28–23.[258] I et tap mot Eagles i uke 16, 22. desember, satte Manning en personlig rekord med 63 pasningsforsøk, mens han kastet én touchdown og tre interceptions, som også forbigikk Peyton Mannings rekord på 21 kamper med minst tre interceptions med sin 22.[259] Til tross for nederlaget fikk Giants sin første tur til sluttspillet siden 2011 etter at Tampa Bay Buccaneers tapte 31–24 mot New Orleans Saints senere samme uke.[260]

I Wild Card-runden av sluttspillet møtte Manning og Giants Green Bay Packers i Lambeau Field. I kampen fullførte Manning 23 av 44 pasnigner for 299 yards og én touchdown.[261] Til tross for god treffsikkerhet hadde Giants problemer med at mottakerne ikke klarte å holde fast i ballen, og Packers vant eventuelt kampen 38–13.[262][263] Manning avsluttet sesongen med 4 027 pasningsyards, 26 touchdowns, 16 interceptions og en passer rating på 86,0.[264]

Den 4. februar 2017 ble Manning og Cardinals' wide receiver Larry Fitzgerald tildelt Walter Payton NFL Man of the Year Award, den første gangen siden 2006 at to spillere har delt prisen (Drew Brees og LaDainian Tomlinson).[265][266]

2017-sesongen rediger

Se også: New York Giants i NFL-sesongen 2017

Manning startet 2017-sesongen med et 19–3 nederlag mot Dallas Cowboys under NBC Sunday Night Football. I kampen hadde han 220 pasningsyards, men Giants' angrepsrekke slet.[267] Til tross for solide kamper fra Mannings side tapte Giants også de neste fire kampene for en sesongstart på 0–5, hvor de tapte de tre siste med kombinert 10 poeng.[268][269][270] Giants avsluttet tapsrekken sin med en 23–10 seier over Denver Broncos.[271] Suksessen var derimot kortlevd da Giants tapte sin neste kamp mot Seattle Seahawks, 24–7.[272] I uke 9 mot Los Angeles Rams avsluttet Manning kampen med 220 pasningsyards, to touchdowns og én interceptions, da GIants tapte 51–17. Under kampen ble han den syvende quarterbacken noensinne til å nå 50 000 pasningsyards.[273][274] Etter å ha startet sesongen 2–9 ble det den 28. november annonsert at Manning kom til å bli erstattet med Geno Smith for kampen mot Oakland Raiders i uke 13, som betydde slutten på Mannings rekke på 210 kampstarter på rad, som var den nest lengste rekken bak Brett Favres 297.[275] Hovedtrener Ben McAdoo gav Manning muligheten til å starte kampen for å fortsette kamprekken, men Manning takket nei og sa at "My feeling is that if you are going to play the other guys, play them. Starting just to keep the streak going and knowing you won't finish the game and have a chance to win it is pointless to me, and it tarnishes the streak."[276] Avgjørelsen ble møtt med kritikk fra tidligere spillere og trenere for Giants.[277] Den 5. desember, to dager etter kampen i uke 13, ble Manning igjen utpekt til starter av midlertidig hovedtrener Steve Spagnuolo etter at McAdoo fikk sparken.[278][279] I uke 15 mot Philadelphia Eagles hadde Manning 434 pasningsyards, tre touchdowns og én interception. Giants tapte kampen 34–29, som sikret Eagles en bye i første runde av sluttspillet.[280] Den 24. desember, i en kamp mot Arizona Cardinals, forbigikk Manning John Elway til sjette plass på topplisten for pasningsyards. Manning startet i sesongfinalen mot Washington Redskins, og hadde 132 pasningsyards, én touchdown og én interception mens Giants vant kampen 18–10, for et sesongresultat på 3–13.[281][282]

2018-sesongen rediger

 
Manning i 2018 i Fedex Field

Etter spekulasjoner om at Manning kom til å bli frigitt, avkreftet hovedtrener Pat Shurmur ryktene da han sa "I think what's important is we have a guy (Manning) here who has helped this organization win Super Bowls. He's an outstanding player and I'm really looking forward to working with him."[283]

Etter nederlag mot Jacksonville Jaguars og Dallas Cowboys i begynnelsen av sesongen fant Manning og Giants sin første seier mot Houston Texans, 27–22. Manning var effektiv i kampen, da han fullførte 25 av 29 pasninger for 297 yards og to touchdowns.[284] Giants tapte sine neste fem kamper, og Manning ledet ligaen i sacks i mesteparten av perioden til tross for en sterk runner i nykommeren Saquon Barkley. Manning hadde 399 pasningsyards i det fjerde av nederlagene (kamp 7 mot Atlanta Falcons), men hadde syv sacks og to interceptions i den åttende kampen.[285] Manning kom seg med tre touchdowns og ingen interception i seieren over San Francisco 49ers uken etter, og 17 fullførte av 18 pasningsforsøk for to touchdowns uken derpå mot Tampa Bay Buccaneers.[286][287] I sesongens åtte siste kamper gikk Giants 4–4 og avsluttet sesongen 5–11, sist i NFC East.[288] Manning hadde 4 299 pasningsyards, 21 touchdowns og 11 interceptions i løpet av 2018-sesongen.[289]

2019-sesongen rediger

Manning var starter i Giants to første kamper i sesongen, og hadde 306 pasningsyards og en touchdown i et 35–17 tap mot Dallas Cowboys og 250 yards, én touchdown og to interceptions i et 28–14 tap mot Buffalo Bills.[290][291] Den 17. september 2019 annonserte Giants at Manning ikke kom til å stille til start i uke 3 mot Tampa Bay Buccaneers, og at de heller skulle ta i bruk Daniel Jones, som ble draftet i første runde i 2019.[292]

Manning ble igjen utpekt til starter i forkant av kampen mot Philadelphia Eagles i uke 14 under Monday Night Football etter at Jones pådro seg en skade. I kampen kastet Manning for 203 yards og to touchdowns til nykommer-wide receiver Darius Slayton, mens kampen endte med et tap, 23–17, på overtid.[293] Uken etter, på hjemmebane mot Miami Dolphins, kastet Manning for 283 yards, 2 touchdowns og 3 interceptions, og ledet laget til en 36–20 seier.[294] Da Manning gikk av banen etter kampen fikk han stående applaus etter det som mange trodde kom til å være Elis siste hjemmekamp som startende quarterback.[295] Da Jones returnerte i uke 16 var Mannings sesong over, med 1 042 pasningsyards, seks touchdowns og fem interceptions over fire kamper.[296]

Pensjonering rediger

Den 22. januar 2020 annonserte New York Giants at Manning skulle pensjonere seg, og annonserte en pressekonferanse for 24. januar.[297][298][299] Under pressekonferansen sa John Mara at Manning skulle innlemmes i Giants Right of Honor i 2020, og at hans trøyenummer #10 skulle pensjoneres.[300]

Manning ble igjen en del av organisasjonen i 2021, ifølge laget som del av forretningssiden av laget. Pensjoneringen av trøyen og innlemmelsen i Giants' Ring of Honor fant sted 26. september 2021 under en kamp mot Atlanta Falcons i Metlife Stadium.[301][302] I 2025 blir han en gyldig kandidat for Pro Football Hall of Fame.[303]

Etter spillerkarrieren rediger

Manning tok en stilling som ekspertkommentator for ESPN i 2021 og dekket ni kamper i løpet av sesongen.[304] Han er også vert for serien «Eli's Places» på ESPN+ hvor han reiser til noen av de best kjente og historisk viktige universitetene i amerikansk fotball og møter noen av legendene fra college football for å bedre forstå hvordan idretten på universitetsnivå har vokst til å bli en stor nasjonal sensasjon.[305]

Karrierestatistikker i NFL rediger

Nøkkel
Ledet ligaen
NFL-rekord
Vant Super Bowl
Fet skrift Personlig rekord

Seriespill rediger

År Lag Kamper Pasningsspill Løp Sacks Fumbles
K KS For Ful Pst Yds Gj. Leng TD Int Rtg For Yds Gj. TD Sack Yds Fum Tapt
2004 NYG 9 7 197 95 48,2 1 043 5,3 52 6 9 55,4 6 35 5,8 0 13 83 3 1
2005 NYG 16 16 557 294 52,8 3 762 6,8 78 24 17 75,9 29 80 2,8 1 28 184 9 2
2006 NYG 16 16 522 301 57,7 3 244 6,2 55 24 18 77,0 25 21 0,8 0 25 186 9 2
2007 NYG 16 16 529 297 56,1 3 336 6,3 60 23 20 73,9 29 69 2,4 1 27 217 13 7
2008 NYG 16 16 479 289 60,3 3 238 6,8 48 21 10 86,4 20 10 0,5 1 27 174 5 2
2009 NYG 16 16 509 317 62,3 4 021 7,9 74 27 14 93,1 17 65 3,8 0 30 216 13 8
2010 NYG 16 16 539 339 62,9 4 002 7,4 92 31 25 85,3 32 70 2,2 0 16 117 7 5
2011 NYG 16 16 589 359 61,0 4 933 8,4 99 29 16 92,9 35 15 0,4 1 28 199 8 4
2012 NYG 16 16 536 321 59,9 3 948 7,4 80 26 15 87,2 20 30 1,5 0 19 136 4 1
2013 NYG 16 16 551 317 57,5 3 818 6,9 70 18 27 69,4 18 36 2,0 0 39 281 7 2
2014 NYG 16 16 601 379 63,1 4 410 7,3 80 30 14 92,1 12 31 2,6 1 28 187 7 4
2015 NYG 16 16 618 387 62,6 4 432 7,2 87 35 14 93,6 20 61 3,1 0 27 157 11 4
2016 NYG 16 16 598 377 63,0 4 027 6,7 75 26 16 86,0 21 −9 −0,4 0 21 142 7 4
2017 NYG 15 15 571 352 61,6 3 468 6,1 77 19 13 80,4 12 26 2,2 1 31 189 11 5
2018 NYG 16 16 576 380 66,0 4 299 7,5 58 21 11 92,4 15 20 1,3 1 47 358 7 4
2019 NYG 4 4 147 91 61,9 1 042 7,1 55 6 5 82,6 4 7 1,8 0 5 44 3 1
Totalt 236 234 8 119 4 895 60,3 57 023 7,0 99 366 244 84,1 315 567 1,8 7 411 2 870 125 56

Sluttspill rediger

År Lag Kamper Pasningsspill Løp Sacks Fumbles
K KS For Ful Pst Yds Gj. Leng TD Int Rtg For Yds Gj. TD Sack Yds Fum Tapt
2005 NYG 1 1 18 10 55,6 113 6,3 25 0 3 35,0 0 0 0,0 0 4 22 1 1
2006 NYG 1 1 27 16 59,3 161 6,0 29 2 1 85,6 2 4 2,0 0 1 7 0 0
2007 NYG 4 4 119 72 61,3 854 7,2 52 6 1 95,7 8 10 1,3 0 9 47 2 0
2008 NYG 1 1 29 15 51,7 169 5,8 34 0 2 40,7 1 0 0,0 0 0 0 0 0
2011 NYG 4 4 163 106 65,0 1 219 7,5 72 9 1 103,3 8 20 2,5 0 11 75 1 0
2016 NYG 1 1 44 23 52,3 299 6,8 51 1 1 72,1 1 11 11,0 0 2 4 1 1
Totalt 12 12 400 242 60,5 2 815 7,0 72 18 9 87,4 20 45 2,3 0 27 155 5 2

Priser og utmerkelser rediger

 
Manning under et pasningsspill 15. januar 2012.

Rekorder rediger

NFL rediger

  • Tangert NFL-rekord for lengste fullførte pasning og touchdown: 99 yards (2011)[311][312][313]
  • Flest pasningsyards i ett sluttspill: 1 219 yards (2011)[314][315]
  • Flest fullførte pasninger og pasningsforsøk i ett sluttspill: 103 fullførte og 163 forsøk (2011)[316][317]
  • Flest fumbles mistet (karriere): 56[318]

Giants rediger

  • Flest pasningsforsøk (karriere): 8 119
  • Flest pasningsforsøk (sesong): 618 (2015)[319]
  • Flest pasningsforsøk (kamp): 63 (22. desember 2016 mot Philadelphia Eagles)[320]
  • Flest pasningsforsøk (sluttspill, karriere): 400[321]
  • Flest pasningsforsøk (sluttspill, sesong): 163 (2011)[322]
  • Flest pasningsforsøk (sluttspill, kamp): 58 (22. januar 2012 mot San Francisco 49ers)[323]
  • Flest fullførte pasninger (karriere): 4 895
  • Flest fullførte pasninger (sesong): 387 (2015)[319]
  • Flest fullførte pasninger (kamp): 41 (11. oktober 2015 mot San Francisco 49ers)[324]
  • Flest fullførte pasninger (sluttspill, karriere). 242[325]
  • Flest fullførte pasninger (sluttspill, sesong): 106 (2011)[326]
  • Flest fullførte pasninger (sluttspill, kamp): 32 (22. januar 2012 mot San Francisco 49ers)[327]
  • Flest pasningsyards (karriere): 57 023
  • Flest pasningsyards (sesong): 4 933 (2011)[319]
  • Flest pasningsyards (sluttspill, karriere): 2 815[328]
  • Flest pasningsyards (sluttspill, sesong): 1 219 (2011)[329]
  • Flest touchdownpasninger (karriere): 339[330]
  • Flest touchdownpasninger (sluttspill, karriere): 18[331]
  • Flest touchdownpasninger (sluttspill, sesong): 9 (2011)[332]
  • Flest interceptions (karriere): 244[330]
  • Flest interceptions (sesong): 27 (2013)[333]
  • Flest sacks (sluttspill, karriere): 27[334]
  • Flest sacks (sluttspill, sesong): 11 (2011)[335]
  • Flest sacks (sluttspill, kamp): 6 (22. januar 2012 mot San Francisco 49ers; delt med Phil Simms)[336]
  • Lengste fullførte pasning: 99 yards (2011)[337]
  • Flest touchdownpasninger i fjerde kvarter (sesong): 15[338]
  • Flest kampstarter på rad for en quarterback: 222 (210 i seriespill, 11 i sluttspill)[339]

Andre prosjekter rediger

Eli deltok i reklamer for NFLShop.com og Oreo sammen med Peyton.[340]

Han er talsperson for Citizen Watch Co.,[340][341] Toyota i New Jersey, og Reebok.[340] Han skal ha fått flere andre tilbud etter å ha nådd Super Bowl XLII.[342]

Den 5. mai 2012 var Eli gjestevert for NBCs Saturday Night Live, med Rihanna som musikkgjest. Broren Peyton var vert fem år tidligere.[340][343]

Personlig liv rediger

I 2007 fridde han til Abby McGrew fra Nashville, Tennessee.[344] McGrew studerte mote i New York by,[345] og har vært sammen med Manning siden de gikk på University of Mississippi.[6] Paret holdt en privat seremoni i San José del Cabo i Mexico 19. april 2008.[346][347] Manning og Abby har tre døtre og én sønn.[348][348][349][350][351] De bor i Summit, New Jersey.[352]

Eli og Peyton Manning var frivillige etter orkanen Katrina. Brødrene hjalp til med forsyning av 30 000 pund (14 000 kg) vann, Gatorade, morsmelkerstatning, pimpstein og puter til New Orleans.[353] Etter å ha besøkt University of Mississippi Medical Center Blair E. Batson Hospital for Children startet Eli en 5-årig kampanje i 2007 for å samle inn $2,5 millioner for byggingen av "The Eli Manning Children's Clinics" ved barnesykehuset. I 2007 sa Manning, "I am humbled by the work they do and am honored to make this five-year commitment to help raise funds to build this state-of-the-art clinic that will serve Mississippi families for years to come." Faren hans, Archie Manning samlet også inn penger til støtte for gjenoppbyggingen etter Katrina.[354]

I 2009 skrev Eli, Peyton og Archie Manning en barnebok, Family Huddle, som beskrev med bilder hvordan de tre Manningbrødrene spilte fotball som barn.[355] I 2010 hjalp Manning å samle inn penger for å spre informasjon om Deepwater Horizon-utblåsningen.[356]

Siden 2008 har Manning vært vert for Guiding Eyes for the Blinds Golf Classic, den eldste og største golfturneringen for veldedighet i Westchester County. Guiding Eyes er en veldedig organisasjon som trener førerhunder for blinde og svaksynte i hele verden, samt for barn med autisme. Han har også vært medlem av President's Council on Sports, Fitness, and Nutrition.[357]

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Eli-Manning, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stewart, Mark (2009). Eli Manning. Gareth Stevens. s. 6. ISBN 9781433919664. 
  3. ^ «New York Giants Career Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  4. ^ «NFL Career Passing Touchdowns Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  5. ^ Silver, Nate (12. januar 2015). «The Most Clutch Postseason Quarterback Of All Time Is Eli Manning» (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  6. ^ a b «Eli Manning engaged to Abby McGrew» (engelsk). TransWorldNews. 28. oktober 2007. Arkivert fra originalen 19. januar 2008. Besøkt 2. desember 2019. 
  7. ^ Jordan, Jason (26. desember 2013). «A Look Back at Eli Manning». USA TODAY High School Sports (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  8. ^ O'Connor, Ian (5. februar 2012). «H.S. coach: Eli was always a Manning». ESPN.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  9. ^ «JockBio: Eli Manning Biography». JockBio.com (engelsk). Arkivert fra originalen 11. februar 2019. Besøkt 14. november 2019. 
  10. ^ «Eli Manning, New York Giants, Pro-Style Quarterback». 247Sports (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  11. ^ a b Drape, Joe (19. oktober 2001). «Eli Manning Inherits the Reins at Ole Miss». The New York Times (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  12. ^ «Southeastern Conference Passing Stats». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  13. ^ «2000 Ole Miss Rebels Stats». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  14. ^ Dufresne, Chris (29. august 2001). «Can't (Ole) Miss». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  15. ^ «Eli Manning 2000 Game Log». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  16. ^ Russo, Ralph D. (1. september 2001). «Masterful Manning Leads Rebels In 49-14 Win Over Murray State». Ole Miss Athletics (engelsk). Besøkt 20. mars 2020. 
  17. ^ «Ole Miss at Auburn Box Score, September 8, 2001». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  18. ^ «Ole Miss at Kentucky Box Score, September 29, 2001». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  19. ^ «Alabama at Ole Miss Box Score, October 13, 2001». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  20. ^ «Ole Miss at LSU Box Score, October 27, 2001». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  21. ^ «Arkansas at Ole Miss Box Score, November 3, 2001». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  22. ^ «Eli Manning 2001 Game Log». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  23. ^ «Louisiana-Monroe at Ole Miss Box Score, August 31, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  24. ^ «Memphis at Ole Miss Box Score, September 7, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  25. ^ «Ole Miss at Texas Tech Box Score, September 14, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  26. ^ «Vanderbilt at Ole Miss Box Score, September 21, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  27. ^ «Florida at Ole Miss Box Score, October 5, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  28. ^ «Arkansas State at Ole Miss Box Score, October 12, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  29. ^ «2002 Ole Miss Rebels Schedule and Results». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  30. ^ «Ole Miss at Arkansas Box Score, October 26, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  31. ^ «Mississippi State at Ole Miss Box Score, November 28, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  32. ^ «Independence Bowl – Nebraska vs Ole Miss Box Score, December 27, 2002». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. november 2019. 
  33. ^ «Eli Manning 2002 Game Log». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  34. ^ «Ole Miss at Vanderbilt Box Score, August 30, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  35. ^ «Ole Miss at Memphis Box Score, September 6, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  36. ^ «Louisiana-Monroe at Ole Miss Box Score, September 13, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  37. ^ «Texas Tech at Ole Miss Box Score, September 27, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  38. ^ «Ole Miss at Florida Box Score, October 4, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  39. ^ «Alabama at Ole Miss Box Score, October 18, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  40. ^ «Arkansas at Ole Miss Box Score, October 25, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  41. ^ «South Carolina at Ole Miss Box Score, November 1, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  42. ^ «Ole Miss at Auburn Box Score, November 8, 2003». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  43. ^ «2003 Ole Miss Rebels Schedule and Results». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  44. ^ «GAME NOTES: Rebels Face OSU In Cotton Bowl Return». Ole Miss Athletics (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  45. ^ «Cotton Bowl – Oklahoma State vs Mississippi Box Score, January 2, 2004». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  46. ^ James, Matt (14. desember 2003). «Heisman Won By A QB For 4th Straight Year». CollegeFootballPoll.com (engelsk). Arkivert fra originalen 26. januar 2008. Besøkt 16. november 2019. 
  47. ^ «2003 Heisman Trophy Voting». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  48. ^ «Famous Sigma Nus». EKU Sigma Nu (engelsk). Arkivert fra originalen 31. august 2009. Besøkt 2. desember 2019. 
  49. ^ «Eli Manning Bio». SI.com (engelsk). 21. januar 2007. Arkivert fra originalen 26. april 2004. Besøkt 16. november 2019. 
  50. ^ a b «Eli Manning» (engelsk). NFL Players Association. Arkivert fra originalen 22. mai 2006. Besøkt 16. november 2019. 
  51. ^ a b Collins, David. «Eli Manning's College Statistics & Records» (engelsk). University of Mississippi. Arkivert fra originalen 25. februar 2021. Besøkt 16. november 2019. 
  52. ^ a b «LSU At Mississippi This Saturday». FootballFoundation.com (engelsk). 20. november 2003. Arkivert fra originalen 16. juni 2004. Besøkt 16. november 2019. 
  53. ^ «Independence Bowl». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  54. ^ «Sproles and Buhl named All-Americans by AP». KansasState.Rivals.com (engelsk). 16. desember 2003. Arkivert fra originalen 19. mars 2020. Besøkt 20. mars 2020. 
  55. ^ a b c d «Eli Manning Bio». Sports Illustrated. 21. januar 2007. Arkivert fra originalen 26. april 2004. 
  56. ^ a b c d e f g «House Concurrent Resolution no. 124» (PDF) (engelsk). Mississippi Legislature. Besøkt 16. november 2019. 
  57. ^ «2003 National Scholar-Athlete Class Announced». FootballFoundation.com (engelsk). 21. januar 2008. Arkivert fra originalen 28. august 2005. Besøkt 16. november 2019. 
  58. ^ «Eli Manning bio». JockBio.com (engelsk). Arkivert fra originalen 31. oktober 2007. Besøkt 16. november 2019. 
  59. ^ «Socrates Award». Sporting News Radio (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  60. ^ «Rivals.com» (engelsk). Arkivert fra originalen 20. januar 2004. Besøkt 20. november 2019. 
  61. ^ Breech, John (27. juni 2016). «Archie Manning gives details on why Eli refused to play for the Chargers». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 20. mars 2020. 
  62. ^ Smith, Michael David (7. mars 2020). «Ryan Leaf: My dad warned Archie Manning the Chargers wouldn't support Eli». ProFootballTalk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 10. mars 2020. 
  63. ^ «Chargers take Manning, then deal him to Giants». ESPN.com (engelsk). 24. april 2004. Besøkt 20. mars 2020. 
  64. ^ Zinser, Lynn (29. juli 2004). «Giants and Manning Agree to a $45 Million Contract». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 20. mars 2020. 
  65. ^ «2004 NFL Draft Listing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 21. november 2019. 
  66. ^ «Super Bowl winning quarterbacks». Newsday (engelsk). Arkivert fra originalen 25. desember 2019. Besøkt 20. november 2019. 
  67. ^ Banks, Don (28. august 2009). «Best quarterback class ever? Trio from '04 makes its case over '83». SI.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  68. ^ Traina, Patricia (22. desember 2019). «Eli Manning's Ten Most Memorable Games». SI.com (engelsk). Besøkt 28. februar 2020. 
  69. ^ «Atlanta Falcons at New York Giants – November 21st, 2004». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  70. ^ «New York Giants at Baltimore Ravens – December 12th, 2004». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  71. ^ «Steelers beat stubborn Giants, 33-30». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). 18. desember 2004. Besøkt 20. november 2019. 
  72. ^ «Dallas Cowboys at New York Giants - January 2nd, 2005». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  73. ^ «2004 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  74. ^ «Eli Manning 2004 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  75. ^ «Warner won't be Eli's backup for next year». ESPN.com (engelsk). 30. desember 2004. Besøkt 20. november 2019. 
  76. ^ Magee, Jerry (21. september 2005). «Nothing personal, San Diego; Eli Manning just didn't want to be a Charger» (engelsk). Union-Tribune. Arkivert fra originalen 3. oktober 2005. Besøkt 20. november 2019. 
  77. ^ Edelson, Stephen (20. september 2005). «At 2–0, Giants taking baby steps toward bigger things». USA Today (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  78. ^ Schwartz, Paul (26. september 2005). «No defense for big boo». New York Post (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  79. ^ «Giants Fall to Chargers, 45–23». Giants.com (engelsk). 25. september 2005. Arkivert fra originalen 18. oktober 2005. Besøkt 20. november 2019. 
  80. ^ Eisen, Michael (25. september 2005). «Chargers 45, Giants 23: Inside the Numbers!». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2008. Besøkt 20. november 2019. 
  81. ^ «Pass-happy Manning sends Giants past Rams». ESPN.com (engelsk). 3. oktober 2005. Besøkt 20. november 2019. 
  82. ^ «Manning steers comeback to snap Broncos' win streak». ESPN.com (engelsk). 24. oktober 2005. Besøkt 2. desember 2019. 
  83. ^ «New York Giants at San Francisco 49ers - November 6th, 2005». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  84. ^ «Minnesota Vikings at New York Giants – November 13th, 2005». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  85. ^ «NFL Stats 2005 Season». NFL.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  86. ^ «NFL Stats: by Player Position 2005 Season». NFL.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  87. ^ «Top 10 Tuesday: Highest Scoring Teams». Giants.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  88. ^ «2005 NFC East Final Standings». TeamGiants.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  89. ^ «2005 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  90. ^ «Wild Card – Carolina Panthers at New York Giants – January 8th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  91. ^ Porter, David (8. september 2006). «Hype aside, Colts game should offer gauge of Eli Manning's progress». SignOnSanDiego.com (engelsk). Arkivert fra originalen 6. desember 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  92. ^ Pedulla, Tom (18. september 2006). «Manning, Giants rally to stun Eagles with overtime road victory». USA Today (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  93. ^ Maaddi, Rob (17. september 2006). «NY Giants 30, Philadelphia 24, OT» (engelsk). Yahoo! Sports. Arkivert fra originalen 11. november 2006. Besøkt 22. november 2019. 
  94. ^ «2006 NFL Week 2 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  95. ^ «Seattle 42, New York Giants 30» (engelsk). Yahoo! Sports. 26. september 2006. Arkivert fra originalen 29. oktober 2020. Besøkt 22. november 2019. 
  96. ^ Pascale, Joe (12. november 2006). «Today's big game: Bears (7–1) at Giants (6–2)». SignOnSanDiego.com (engelsk). Arkivert fra originalen 6. desember 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  97. ^ Canavan, Tom (8. november 2006). «Giants receiver Amani Toomer out for year with knee injury». USA Today (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  98. ^ «Depleted Giants lose Petitgout to fractured left leg» (engelsk). ESPN. 14. november 2006. Besøkt 22. november 2019. 
  99. ^ Amore, Dom (13. november 2006). «Petitgout Injury Leaves Hole». Courant.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. august 2019. Besøkt 22. november 2019. 
  100. ^ Smith, Michael David (7. desember 2006). «Without Petitgout, Giants Find Ways To Keep Manning Upright». The New York Sun (engelsk). Arkivert fra originalen 30. august 2019. Besøkt 22. november 2019. 
  101. ^ Roberts, Selena (21. november 2006). «Under Pressure, Manning Stumbles and Team Follows». The New York Times (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  102. ^ Branch, John (28. november 2006). «Day After Debacle, the Giants Close Ranks». The New York Times (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  103. ^ «Dallas Cowboys at New York Giants - December 3rd, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  104. ^ «Giants right ship after sinking Weinke (423 yards), Panthers». ESPN.com (engelsk). 11. desember 2006. Besøkt 22. november 2019. 
  105. ^ «New Orleans Saints at New York Giants – December 24th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  106. ^ «New York Giants at Washington Redskins – December 30th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  107. ^ «2006 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  108. ^ «Westbrook, Garcia keep streaking Eagles' train rolling». ESPN.com (engelsk). 8. januar 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  109. ^ «Eli Manning Stats». ESPN.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  110. ^ «2006 NFL Passing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  111. ^ Eisen, Michael (29. januar 2007). «Giants Name Chris Palmer Quarterbacks Coach». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  112. ^ Schwartz, Paul (9. mai 2007). «Plax Arrives to Work Out» (engelsk). New York Post. Arkivert fra originalen 11. mai 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  113. ^ Serby, Steve (23. mai 2007). «Shockey Sure It'll Work Out» (engelsk). New York Post. Besøkt 22. november 2019. 
  114. ^ Vacchiano, Ralph (21. mars 2007). «Shockey, Burress no-shows at Giants camp» (engelsk). New York Daily News. Besøkt 22. november 2019. 
  115. ^ «Dallas 45, New York Giants 35» (engelsk). Yahoo! Sports. 12. september 2007. Arkivert fra originalen 27. oktober 2020. Besøkt 22. november 2019. 
  116. ^ «Manning (shoulder) in doubt for Giants». Fox Sports (engelsk). MSN. 11. september 2007. Arkivert fra originalen 13. september 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  117. ^ a b «Favre now winningest QB in NFL history after Packers' win» (engelsk). ESPN. 16. september 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  118. ^ «Giants stun Redskins with late rally, goal-line stand». Sportsline.com (engelsk). 23. september 2007. Arkivert fra originalen 15. oktober 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  119. ^ Johnson, Chuck (1. oktober 2007). «Umenyiora, Giants sack Eagles in record fashion». USA Today (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  120. ^ «Umenyiora, Giants sack Eagles 16–3» (engelsk). 1. oktober 2007. Arkivert fra originalen 16. november 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  121. ^ «Giants – Jets». TeamGiants.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  122. ^ «Giants Rally to Defeat Jets 35–24». Boxxet.com (engelsk). Arkivert fra originalen 20. januar 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  123. ^ Branch, John (16. oktober 2007). «Giants Coast to Their Fourth Straight Victory». The New York Times (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  124. ^ Eisen, Michael (15. oktober 2007). «Giants defeat Falcons, 31–10». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 22. februar 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  125. ^ Smith, Michael David (22. oktober 2007). «Giants Dominate Niners on Both Sides of Ball» (engelsk). The New York Sun. Arkivert fra originalen 8. mars 2021. Besøkt 22. november 2019. 
  126. ^ Palladino, Ernie (22. oktober 2007). «Giants look for normalcy as they prepare for London». USA Today (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  127. ^ a b «Giants outlast Dolphins in London fog, mud» (engelsk). 28. oktober 2007. Arkivert fra originalen 29. oktober 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  128. ^ «Cowboys Hogtie Giants in Battle For NFC» (engelsk). New York Daily News. 11. november 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  129. ^ Vacchiano, Ralph (14. november 2007). «John Mara and the Giants Sticking with Eli Manning» (engelsk). New York Daily News. Besøkt 22. november 2019. 
  130. ^ «Giants Defense Comes Up Big in 16 to ten Victory» (engelsk). New York Daily News. 18. november 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  131. ^ Lage, Larry (18. november 2007). «NY Giants 16, Detroit 10» (engelsk). Arkivert fra originalen 25. oktober 2012. Besøkt 22. november 2019. 
  132. ^ Youngmiusk, Ohm (19. november 2007). «Eli Manning Quietly Passes A Big Test» (engelsk). New York Daily News. Besøkt 22. november 2019. 
  133. ^ «Vikings intercept Manning four times, return three for TDs». NFL.com (engelsk). 25. november 2007. Besøkt 22. november 2019. [død lenke]
  134. ^ «Patriots complete their perfect regular season, beat Giants». NFL.com (englesk). 29. desember 2007. Besøkt 22. november 2019. 
  135. ^ «New England Patriots at New York Giants – December 29th, 2007». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  136. ^ «2007 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. november 2019. 
  137. ^ «Giants march on after beating host Buccaneers». Patriots.com (engelsk). 6. januar 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  138. ^ a b c «Cowboys fall short on last effort as Giants move on to face Packers» (engelsk). 13. januar 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  139. ^ «Third Tynes a charm: Kicker boots Giants into Super Bowl». Patriots.com (engelsk). 20. januar 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  140. ^ Vacchiano, Ralph (21. januar 2008). «Giants beat Packers in overtime, will battle Patriots in Super Bowl XLII» (engelsk). New York Daily News. Besøkt 22. november 2019. 
  141. ^ Eisen, Michael (21. januar 2008). «Giants Advance to Super Bowl XXLI». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 22. januar 2008. Besøkt 22. november 2019. 
  142. ^ Bauder, David (4. februar 2008). «Record 97.5 million watched Super Bowl». Los Angeles Daily News (engelsk). Besøkt 23. november 2019. 
  143. ^ «Patriots nearly perfect, but the Giants are Super Bowl champions». NFL.com (engelsk). 7. februar 2008. Arkivert fra originalen 9. mars 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  144. ^ «Elias Says...». Elias Sports Bureau, Inc. (engelsk). ESPN. 3. februar 2008. Arkivert fra originalen 13. februar 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  145. ^ Byrne, Kerry J. (26. februar 2008). «Eli stands alone» (engelsk). Cold, Hard Football Facts. Arkivert fra originalen 7. januar 2010. Besøkt 24. november 2019. 
  146. ^ «President Bush calls NY Giants to offer Super Bowl congratulations». NJ.com (engelsk). 4. februar 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  147. ^ Lapointe, Joe (4. februar 2008). «Manning Keeps Cool, and Keeps a Drive Alive». The New York Times (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  148. ^ «Facts about Super Bowl XLII». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 2. februar 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  149. ^ «President Bush Welcomes Super Bowl XLII Champion New York Giants to White House». Office of the Press Secretary (engelsk). The White House. 30. april 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  150. ^ a b «Super start for Giants, then a battle for victory». NBC Sports (engelsk). 4. september 2008. Arkivert fra originalen 5. september 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  151. ^ a b c «Manning tosses three TDs; defense sacks Bulger six times in win». ESPN.com (engelsk). 14. september 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  152. ^ «Giants score on their first six possessions in blowout win over Seahawks». NFL.com (engelsk). 5. oktober 2008. Arkivert fra originalen 6. oktober 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  153. ^ «Dallas Cowboys at New York Giants – November 2nd, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  154. ^ «New York Giants at Washington Redskins – November 30th, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  155. ^ Vacchiano, Ralph (3. desember 2008). «Eli Manning: NFC Offensive Player of the Month». NYDailyNews.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. desember 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  156. ^ a b Eisen, Michael (16. desember 2008). «Six Giants named to Pro Bowl». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. desember 2008. Besøkt 24. november 2019. 
  157. ^ «2008 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (engels). Besøkt 24. november 2019. 
  158. ^ «2008 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  159. ^ «Eagles win, will face Cards in NFC title game». ESPN.com (engelsk). 11. januar 2009. Besøkt 24. november 2019. 
  160. ^ «Eli Manning». Spotrac.com. Besøkt 8. februar 2017. 
  161. ^ «2009 NFL Schedule». ESPN.com (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  162. ^ Zinser, Lynn (5. oktober 2009). «Manning Has Plantar Fasciitis». The New York Times (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  163. ^ «Oakland Raiders at New York Giants – October 11th, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  164. ^ Kennedy, Eric (11. oktober 2009). «New York Giants 44 - Oakland Raiders 7». Big Blue Interactive (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  165. ^ «Eli Manning Career Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  166. ^ «Giants halt losing streak, but defense still a concern». ESPN.com (engelsk). 23. november 2009. Besøkt 24. november 2019. 
  167. ^ «Philadelphia Eagles at New York Giants – December 13th, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  168. ^ Reid, Jason (22. desember 2009). «Giants embarrass Redskins, 45–12». Washington Post (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  169. ^ «Carolina Panthers at New York Giants – December 27th, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  170. ^ «New York Giants at Minnesota Vikings – January 3rd, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  171. ^ «2009 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  172. ^ «Eli Manning: Career Stats». NFL.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  173. ^ «Eli Manning». ESPN.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  174. ^ «Giants QB Manning exits with gash on forehead». ESPN.com (engelsk). 17. august 2010. Besøkt 25. november 2019. 
  175. ^ Viera, Mark (16. august 2010). «Giants’ Manning Needs 12 Stitches After Collision». The New York Times (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  176. ^ «Carolina Panthers at New York Giants - September 12th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  177. ^ «Tennessee Titans at New York Giants - September 26th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  178. ^ «New York Giants at Dallas Cowboys - October 25th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  179. ^ Rock, Tom (28. desember 2010). «Manning, Rodgers make history». Newsday (engelsk). Arkivert fra originalen 29. september 2019. Besøkt 25. november 2019. 
  180. ^ Shiferaw, Daniel (2. januar 2011). «Redskins Vs. Giants: Mario Manningham Catches 92 Yard Bomb To Give GMen 17-7 Lead». SB Nation DC (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  181. ^ «2010 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  182. ^ «2010 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  183. ^ «2010 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  184. ^ «NFL Passes Intercepted Year-by-Year Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  185. ^ Ehalt, Matt (18. august 2011). «Eli Manning: I'm in class with Tom Brady». ESPN.com (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  186. ^ Florio, Mike (17. august 2011). «Eli makes his case for elite status» (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  187. ^ Sandler, Ariel (17. august 2011). «Eli Manning Has Classified Himself As An Elite Quarterback» (engelsk). Arkivert fra originalen 28. juli 2021. Besøkt 25. november 2019. 
  188. ^ Vacchiano, Ralph (17. august 2011). «Giants quarterback Eli Manning says he belongs in the same class as Patriots signal-caller Tom Brady». New York Daily News (engelsk). Besøkt 25. november 2019. 
  189. ^ Smith, Michael David (9. desember 2011). «Rob Ryan: Eli Manning an elite quarterback "for sure"». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 25. november 2019. 
  190. ^ «Rex Grossman shines as Redskins defeat Giants». ESPN.com (engelsk). 11. september 2011. Besøkt 1. desember 2019. 
  191. ^ «New York Giants at Washington Redskins – September 11th, 2011». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  192. ^ «New York Giants at Philadelphia Eagles – September 25th, 2011». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  193. ^ «2011 NFL Week 3 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  194. ^ a b «Eli Manning Game Logs». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  195. ^ «Giants shock Patriots in final seconds as Eli Manning one-ups Tom Brady». ESPN.com (engelsk). 6. november 2011. Besøkt 1. desember 2019. 
  196. ^ Benton, Dan (24. desember 2016). «On this date: Victor Cruz gifts Giants with 99-yard Christmas Eve touchdown». Giants Wire (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  197. ^ «2011 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  198. ^ «Most games with at least 400 passing yards, single season, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. mai 2020. 
  199. ^ «2011 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  200. ^ «Wild Card – Atlanta Falcons at New York Giants – January 8th, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  201. ^ «Eli Manning brilliant as Giants oust top-seeded Packers to book spot in title game». ESPN.com (engelsk). 15. januar 2012. Besøkt 1. desember 2019. 
  202. ^ «Giants stun 49ers with OT field goal to set up Super rematch with Patriots». ESPN.com (engelsk). 22. januar 2012. Besøkt 1. desember 2019. 
  203. ^ «Giants Passing Records, Playoffs». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  204. ^ «Mind-blowing stats for the New York Giants». NFL.com (engelsk). 30. juni 2015. Arkivert fra originalen 26. august 2019. Besøkt 1. desember 2019. 
  205. ^ Bauder, David (6. februar 2012). «Super Bowl Ratings Record: Giants-Patriots Game Is Highest-Rated TV Show In US History». Huffington Post (engelsk). Arkivert fra originalen 7. februar 2012. Besøkt 1. desember 2019. 
  206. ^ Hack, Damon (13. februar 2012). «One Giant Leap For Manningkind». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  207. ^ Hubbuch, Bart (6. februar 2012). «Bradshaw's accidental TD works out fine for Giants». New York Post (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  208. ^ «Super Bowl XLVI: Ahmad Bradshaw scores Super Bowl winning touchdown – by accident». The Telegraph (engelsk). 6. februar 2012. Arkivert fra originalen 11. mars 2012. Besøkt 1. desember 2019. 
  209. ^ «Eli Manning wins 2nd Super Bowl MVP award». The Wall Street Journal (engelsk). 5. februar 2012. Arkivert fra originalen 7. januar 2016. Besøkt 1. desember 2019. 
  210. ^ Bondy, Filip (17. januar 2012). «If NY Giants beat San Francisco 49ers and go on to win Super Bowl XLVI against Ravens or Patriots, they would be the worst champion ever, record-wise». New York Daily News (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  211. ^ Donik, Verena (7. februar 2012). «New York Giants Parade: Super Bowl Champs Celebrated At City Hall». The Huffington Post (engelsk). Arkivert fra originalen 10. februar 2012. Besøkt 1. desember 2019. 
  212. ^ «'The Top 100: Players of 2012': Eli Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  213. ^ Flemming, Kieran (12. januar 2013). «A Giant Flop: The New York Giants' 7 Biggest Disappointments in 2012». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  214. ^ «Giants Passing Franchise Records». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  215. ^ «Tampa Bay Buccaneers at New York Giants – September 16th, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  216. ^ «Eli throws for 510 yards; Giants squeak by Bucs». CBS News (engelsk). 17. september 2012. Besøkt 1. desember 2019. 
  217. ^ «New York Giants at Atlanta Falcons – December 16th, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  218. ^ «Philadelphia Eagles at New York Giants – December 30th, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  219. ^ «Eli Manning 2012 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  220. ^ «2012 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  221. ^ Eisen, Michael (16. januar 2013). «QB Eli Manning added to 2013 Pro Bowl». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2017. Besøkt 1. desember 2019. 
  222. ^ Dixon, Schuyler (9. september 2013). «Dallas Cowboys Top Giants, 36-31». NBC New York (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  223. ^ «Most passing yards in a regular season opener, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. mai 2020. 
  224. ^ Hubbuch, Bart (13. oktober 2013). «How the Giants plummeted from contenders to 0-6». New York Post (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  225. ^ «Denver Broncos at New York Giants – September 15th, 2013». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  226. ^ «Seattle Seahawks at New York Giants – December 15th, 2013». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  227. ^ «NFL Passes Intercepted Single-Season Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  228. ^ «Eli Manning 2013 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  229. ^ «New York Giants Team Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  230. ^ Mazzeo, Mike (27. oktober 2013). «Eli becomes Giants' all-time passing leader». ESPN.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  231. ^ «Eli Manning becomes New York Giants' all-time passing leader». NFL.com (engelsk). 27. oktober 2013. Besøkt 1. desember 2019. 
  232. ^ «'Top 100 Players of 2013': Eli Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  233. ^ «San Francisco 49ers at New York Giants – November 16th, 2014». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  234. ^ Orr, Conor. «Eli Manning's five INTs doom Giants in loss to 49ers». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  235. ^ «2014 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  236. ^ «Philadelphia Eagles at New York Giants - December 28th, 2014». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. mai 2020. 
  237. ^ «Eli Manning 2014 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  238. ^ Hanzus, Dan (11. september 2015). «Eli Manning, Giants agree on 4-year, $84M extension». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  239. ^ «San Francisco 49ers at New York Giants – October 11th, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  240. ^ «2015 NFL Week 5 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  241. ^ Samuel, Ebenezer (2. november 2015). «Six touchdown passes from Eli Manning isn't enough, Drew Brees throws seven as Saints beat Giants 52-49». New York Daily News (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  242. ^ «New York Giants at New Orleans Saints – November 1st, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  243. ^ Khan, Eduardo (2. november 2015). «Eli Manning becomes first QB in NFL history to lose a game with this stat line». FOX Sports (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  244. ^ «New England Patriots at New York Giants - November 15th, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  245. ^ Peters, Micah (15. november 2015). «Odell Beckham Jr. burns the Patriots on longest pass play of the Bill Belichick era». For The Win (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  246. ^ «New York Giants at Miami Dolphins – December 14th, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  247. ^ «2015 NFL Week 14 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  248. ^ «2015 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  249. ^ Weitzman, Yaron (4. januar 2016). «Coughlin steps down as Giants coach». SBNation.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  250. ^ «Eli Manning 2015 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  251. ^ «Eli Manning Advanced Stats and Metrics Profile: Touchdowns». PlayerProfiler.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  252. ^ Alper, Josh (22. januar 2016). «Eli Manning replaces Ben Roethlisberger in Pro Bowl». Pro Football Talk (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  253. ^ «Most Pro Bowl selections, New York Giants». Pro-Football-Reference.com. 2. juni 2016. Arkivert fra originalen 2. juni 2016. 
  254. ^ «'Top 100 Players of 2016': No. 47 Eli Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  255. ^ Hanzus, Dan (14. januar 2016). «New York Giants hire Ben McAdoo as head coach». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  256. ^ «New York Giants at Dallas Cowboys – September 11th, 2016». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  257. ^ «Baltimore Ravens at New York Giants – October 16th, 2016». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  258. ^ «Philadelphia Eagles at New York Giants – November 6th, 2016». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  259. ^ «New York Giants at Philadelphia Eagles – December 22nd, 2016». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  260. ^ «2016 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  261. ^ «2016 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  262. ^ Breitenbach, John (8. januar 2017). «NYG-GB grades: Passing game leads Packers to victory». Pro Football Focus (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  263. ^ «Wild Card – New York Giants at Green Bay Packers – January 8th, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  264. ^ «Eli Manning 2016 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  265. ^ Smith, Michael David (4. februar 2017). «Eli Manning, Larry Fitzgerald share Man of the Year Award». NBC Sports (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  266. ^ «Walter Payton Man of the Year Winners». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  267. ^ «New York Giants at Dallas Cowboys – September 10th, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  268. ^ «New York Giants at Philadelphia Eagles – September 24th, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  269. ^ «New York Giants at Tampa Bay Buccaneers – October 1st, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  270. ^ «Los Angeles Chargers at New York Giants – October 8th, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  271. ^ «New York Giants at Denver Broncos – October 15th, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  272. ^ «Seattle Seahawks at New York Giants – October 22nd, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  273. ^ Stites, Adam (5. november 2017). «Eli Manning is 7th quarterback to eclipse 50,000 career passing yards» (engelsk). SB Nation. Besøkt 1. desember 2019. 
  274. ^ Bergman, Jeremy (6. november 2017). «McAdoo won't rule out benching Eli during season» (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. desember 2019. 
  275. ^ Raanan, Jordan (28. november 2017). «Manning streak to end as Giants go with Smith». ESPN.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  276. ^ Eisen, Michael (28. november 2017). «Geno Smith to start at quarterback on Sunday». Giants.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  277. ^ «Former Giants react to Eli Manning's benching». Newsday (engelsk). 28. november 2017. Arkivert fra originalen 1. desember 2017. Besøkt 1. desember 2019. 
  278. ^ Rowan, Jason (6. desember 2017). «Steve Spagnuolo officially names Eli Manning starter against Cowboys». Sportress of Blogitude (engelsk). Arkivert fra originalen 30. september 2019. Besøkt 1. desember 2019. 
  279. ^ Patra, Kevin (5. desember 2017). «Eli Manning to replace Geno Smith as Giants' starter». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  280. ^ «Philadelphia Eagles at New York Giants – December 17th, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  281. ^ «Washington Redskins at New York Giants – December 31st, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  282. ^ «2017 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  283. ^ Shook, Nick (26. januar 2018). «Pat Shurmur ready to start Giants run with Eli Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  284. ^ «Manning throws 2 TDs as Giants beat Texans 27–22 for 1st win». Boston Herald (engelsk). Arkivert fra originalen 24. september 2018. Besøkt 1. desember 2019. 
  285. ^ Rock, Tom (23. oktober 2018). «Giants lose to Falcons, drop to 1–6». Newsday (engelsk). Arkivert fra originalen 14. desember 2018. Besøkt 1. desember 2019. 
  286. ^ «Manning's late TD pass leads Giants past 49ers 27–23». USA TODAY (engelsk). 12. november 2018. Besøkt 1. desember 2019. 
  287. ^ Canavan, Tom (18. november 2018). «Barkley scores 3 TDs, Manning throws 2, Giants win again». Courant.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  288. ^ «2018 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  289. ^ Zucker, Joseph (30. desember 2018). «Pat Shurmur After Giants' Loss to Cowboys: 'I Believe in Eli Manning'». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  290. ^ «New York Giants at Dallas Cowboys - September 8th, 2019». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  291. ^ «Buffalo Bills at New York Giants - September 15th, 2019». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  292. ^ Raanan, Jordan (16. september 2019). «Giants bench Eli, elevate Jones to starting QB». ESPN.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  293. ^ «Eagles rally past Manning, Giants 23-17 in OT». ESPN.com (engelsk). 9. desember 2019. Besøkt 11. desember 2019. 
  294. ^ «Manning throws 2 TDs, Barkley scores 2, Giants end long skid». ESPN.com (engelsk). 15. desember 2019. Besøkt 20. desember 2019. 
  295. ^ Bergman, Jeremy (15. desember 2019). «Eli Manning celebrated after likely Giants home finale» (engelsk). Besøkt 20. desember 2019. 
  296. ^ «Eli Manning 2019 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. januar 2020. 
  297. ^ Eisen, Michael (22. januar 2020). «Eli Manning announces retirement». Giants.com (engelsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  298. ^ Bergman, Jeremy (22. januar 2020). «End of an era: Eli Manning retiring after 16 seasons». NFL.com (engelsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  299. ^ Freiman, Jordan (22. januar 2020). «Eli Manning, Giants quarterback and two-time Super Bowl-winner, retiring after 16 seasons». CBS News (engelsk). Besøkt 23. januar 2020. 
  300. ^ Benton, Dan (24. januar 2020). «Giants will retire Eli Manning's No. 10 jersey». Giants Wire (engelsk). Besøkt 25. januar 2020. 
  301. ^ Eisen, Michael (21. juni 2021). «Eli Manning rejoins Giants organization; date set for jersey retirement & Ring of Honor induction». Giants.com (engelsk). Besøkt 22. juni 2021. 
  302. ^ Pfulm, Chris (26. september 2021). «Eli Manning jersey retirement ceremony». Big Blue View (engelsk). SB Nation. Besøkt 27. september 2021. 
  303. ^ Teets, Samuel (28. februar 2021). «Predicting the next five Pro Football Hall of Fame classes». The Grueling Truth (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  304. ^ «Manning brothers' Monday Night Football broadcast viewership jumps 138% from debut». ESPN.com (engelsk). 22. september 2021. Besøkt 17. november 2021. 
  305. ^ Lopez, Isabelle (1. september 2021). «Eli’s Places Debuts Today, Exclusively on ESPN+». ESPNPressRoom.com (engelsk). Besøkt 17. november 2021. 
  306. ^ Carrucci, Vic (4. februar 2008). «Manning's coronation is complete with stunning victory». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. februar 2008. Besøkt 2. desember 2019. 
  307. ^ «Eli Manning wins 2nd Super Bowl MVP award». SI.com (engelsk). 5. februar 2012. Arkivert fra originalen 17. juni 2013. Besøkt 2. desember 2019. 
  308. ^ «2015 NFL Passing Season Leaders Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  309. ^ «Records set in Super Bowl XLVI». Pro Football Weekly. 6. februar 2012. Arkivert fra originalen 14. februar 2012. 
  310. ^ Allen, Scott (28. november 2017). «Giants end Eli Manning's 13-year streak, will start Geno Smith». Washington Post (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  311. ^ «NFL Longest Pass Single Game Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  312. ^ Miller, Kerry (30. juli 2019). «The NFL's Longest Touchdowns of All Time». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  313. ^ Glauber, Bob (30. september 2015). «Cruz's 99-yard TD still haunts Rex». Newsday (engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2017. Besøkt 2. desember 2019. 
  314. ^ «NFL Passing Yards Single-Season Playoffs Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  315. ^ Higgins, Ron (4. juli 2014). «Eli Manning is No. 41 on Louisiana's all-time top 51 athletes list». NOLA.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  316. ^ «NFL Passes Completed Single-Season Playoffs Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 9. juli 2021. 
  317. ^ «NFL Pass Attempts Single-Season Playoff Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 9. juli 2021. [død lenke]
  318. ^ «Who Has The Most Career Fumbles Lost». StatMuse (engelsk). Besøkt 6. februar 2024. 
  319. ^ a b c «New York Giants Single-Season Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  320. ^ «Most passing attempts, single game, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  321. ^ «Most pass attempts, playoff career, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  322. ^ «Most pass attempts, playoff season, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  323. ^ «Most pass attempts, playoff game, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  324. ^ «Most passes completed, single game, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  325. ^ «Most passes completed, playoff career, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  326. ^ «Most passes completed, playoff season, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  327. ^ «Most completed passes, playoff game, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  328. ^ «Most passing yards, playoff career, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  329. ^ «Most passing yards, playoff season, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  330. ^ a b «Eli Manning Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. august 2020. 
  331. ^ «Most passing touchdowns, playoff career, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  332. ^ «Most passing touchdowns, playoff season, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  333. ^ «Most passes intercepted, single season, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  334. ^ «Most times sacked, playoff career, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  335. ^ «Most times sacked, playoff season, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  336. ^ «Most times sacked, playoff game, New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  337. ^ Ehatt, Matt (24. desember 2011). «Cruz changes game with 99-yard touchdown». ESPN.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  338. ^ «Mind-blowing stats for the New York Giants». NFL.com (engelsk). 2. juli 2015. Arkivert fra originalen 23. oktober 2017. Besøkt 2. desember 2019. 
  339. ^ Duggan, Dan (13. november 2018). «As vintage Eli Manning comeback conjures memories of better days, the harsh reality of the Giants’ present remains». The Athletic (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  340. ^ a b c d McCarthy, Michael (30. januar 2008). «Eli's rise could bring lots of zeroes through endorsements». USA Today (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  341. ^ Winkenwerder, Heide (1. juni 2007). «Citizen Watch Signs New York Giants Quarterback Eli Manning To Headline 'Unstoppable' Ad Campaign» (engelsk). Fashion Window. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007. Besøkt 2. desember 2019. 
  342. ^ Furman, Phyllis; Melago, Carrie (20. januar 2008). «Eli Manning piling up endorsements». New York Daily News (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  343. ^ «SNL: Eli Manning». NBC.com (engelsk). 5. mai 2012. Besøkt 16. oktober 2020. 
  344. ^ Silverman, Stephen M. (22. mars 2007). «NY Giants' Eli Manning, Girlfriend Engaged». People (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  345. ^ «Eli Manning is Engaged». Celebspin.com (engelsk). Arkivert fra originalen 1. februar 2008. Besøkt 2. desember 2019. 
  346. ^ Piazza, Jo (19. april 2008). «Giants' Eli Manning married in Mexico» (engelsk). New York Daily News. Besøkt 2. desember 2019. 
  347. ^ Boehm, Kristin (20. april 2008). «Eli Manning & Abby McGrew Wed on the Beach». People.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  348. ^ a b Maresca, Rachel (4. juli 2013). «Eli Manning's wife, Abby, gives birth to baby girl». New York Daily News (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  349. ^ Giants (4. juli 2013). «We welcome another Manning to the @Giants Family» (Tweet). 
  350. ^ Leon, Anya. «Eli Manning Welcomes Daughter Caroline Olivia». People (engelsk). Arkivert fra originalen 9. april 2015. Besøkt 2. desember 2019. 
  351. ^ Dunleavy, Ryan (5. februar 2019). «Future Giants QB? Eli Manning and Abby Manning welcome first son after 3 daughters». NJ.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  352. ^ Hyman, Vicki (16. juni 2016). «Be Eli Manning's neighbor: Largest estate in Summit for sale for $7.7M». NJ.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  353. ^ Walton, Marsha (5. september 2005). «Manning brothers team up for Katrina relief» (engelsk). CNN. Besøkt 2. desember 2019. 
  354. ^ «Friends of Children's Hospital: An Evening with the Mannings 2008». FOCH.org (engelsk). Arkivert fra originalen 10. februar 2008. Besøkt 2. desember 2019. 
  355. ^ «Family Huddle by Eli Manning, Archie Manning, Peyton Manning, and Jim Madsen». Scholastic.com (engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  356. ^ Dane, Carrie (29. desember 2016). «Eli Manning: Just How Well-Educated is the Giants' Star?». EDU In Review (engelsk). Arkivert fra originalen 30. september 2019. Besøkt 2. desember 2019. 
  357. ^ «About the Council: Council Members Biographies». President's Council on Physical Fitness and Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 22. oktober 2004. Besøkt 2. desember 2019. 

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: Eli Manning – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eli_Manning&oldid=24304918»