Judasevangeliet

Judasevangeliet er tittelen på et koptisk papyrusmanuskript fra 200-tallet eller 300-tallet som ble funnet i 1978 i en hule ved Nilen, i nærheten av Minya i Egypt. Manuskriptet setter Judas Iskariot i et annet lys enn de synoptiske evangelier ved å hevde at Judas var den eneste som forstod Jesus, og derfor hjalp Jesus til å frelse menneskeheten ved å forråde ham til myndighetene.

Første side av Judasevangeliet, som er side 33 av Kodeks Tchacos.

Funn og restaurering

Etter å ha blitt funnet, ble manuskriptet solgt til en kjøpmann på svartebørsen. Deretter ble det angivelig stjålet og fraktet til Europa. Eieren skal likevel ha fått det tilbake og solgt det i Sveits i 1983. Derfra ble det fraktet til USA og lagt i en bankboks. Først i 2001 ble restaureringen påbegynt, igjen i Sveits. Det hevdes at manuskriptet var blitt mer ødelagt av årene i bankboksen enn av de 1.700 årene det lå gjemt i den egyptiske ørkenen. I 2001 var interessentene forferdet over å oppdage hvor ødelagt det var blitt siden 1983 – pagineringen manglet og var kanskje fjernet for å ordne sidene på en annen måte, og skape inntrykk av at manuskriptet var mer innholdsrikt. I 2001 utgjorde Judasevangeliet 26 sider og omkring tusen fragmenter. Bortimot 90% kunne restaureres og oversettes. Det ble ikke offentliggjort i 1983, da det ble lagt ut for salg første gangen, men selgeren forlangte en enorm sum, og lot ikke interesserte få studere manuskriptet nærmere. Judasevangeliet var det tredje av fire tekster til salgs, og alle vestlige museer er tilbakeholdne med å kjøpe oldfunn av ukjent opprinnelse. Offentliggjøringen kunne blitt forsinket ytterligere om man ikke, som med Jung-kodeksen, besluttet å skjelne mellom rett til offentliggjøring og det fysiske dokumentet. Teksten er lagt ut på Internet, og får ikke gjengis derfra uten tillatelse. Salget av rettighetene dekket kjøpernes kostnader, og den egyptiske staten ble garantert å få dokumentet tilbake i utbedret tilstand.

Kodeksen med Judasevangeliet ligner både av innhold og utseende mye på skriftene fra Nag Hammadi som trolig ble skjult i ørkenen for å unngå ødeleggelse. Kodeksen består av i alt fire tekster, hvorav tre er nokså komplette, mens én bare er et fragment. Språket er koptisk, som ble avledet av gammelegyptisk, men skrevet med det greske alfabetet. Den foreliggende, koptiske kopien av Judasevangeliet kan med karbondatering tidfestes til mellom 220 og 340. Noen formuleringer tolkes dithen at manuskriptet er en koptisk oversettelse av en gresk original. Biskop Ireneus av Lyon kunne gresk, som vant utbredelse som følge av Aleksander den stores erobringer, og på Ireneus’ tid var kirkespråk. (Latin begynte først å bli kirkespråk i løpet av 200-tallet.) Men av den greske originalen er det aldri blitt funnet så mye som et fragment. Også Thomasevangeliet foreligger kun i koptisk oversettelse, men der finnes det lengre fragmenter av den greske originalen. Av Judasevangeliet finnes det ikke en gang senere fragmenter på koptisk. Dette er helt uvanlig, men kan forklares med at kirken har gjort seg særlig umak med å finne og ødelegge alle eksemplarer av teksten.

Geistlige og kirkeledere har ment at Judasevangeliet ikke er troverdig, men forskere har akseptert at det er ekte. Tester utført på fem separate prøver av papyrusen og lær-innbindingen ved universitetet i Arizona, tidfester teksten til mellom 220 og 340. Blekket virker som en gammel oppskrift. Koptiske lærde hevder at avslørende vendinger i språket tyder på at det er oversatt fra gresk, språket som de fleste av de eldste kristne tekstene opprinnelig ble skrevet på.

Fordømt av kirkefedrene

Allerede omkring år 180 ble Judasevangeliet fordømt av Ireneus (ca 140-200). Han skrev om en gruppe kalt kainitter som han utpekte som kjettere: «Og de hevder at forræderen Judas visste noe, at bare han og ikke de andre kjente sannheten, og at han derfor tok på seg forræderiets hemmelighet. De sier at alle ting i himmelen og på jorden dermed ble oppløst. Som belegg for denne teorien anfører de en beretning som de kaller Judasevangeliet.»

Epifanios (ca 315-403) skrev om kainittene: «De bekrefter at Judas altså visste alt om disse ting. De anfører også at han var i slekt med ham’’ [Jesus]. (..) ‘’De går så langt at de i hans navn har utgitt et makkverk med navnet Judasevangeliet.» Ireneus og Epifanios var altså enige om at det fantes et Judasevangelium, og at Jesus i dette evangeliet hadde spesiell tillit til Judas. Epifanios mente også at Jesus og Judas var slektninger.

Judasevangeliet er også omtalt av Theodoret av Kyros, men han skriver: «De fremlegger også et evangelium de selv har satt sammen. De sier han fikk et rep i belønning.» Av dette fremgår det at Theodoret ikke kan ha lest Judasevangeliet. Det er Matteusevangeliet som hevder at Judas hengte seg, mens Judasevangeliet slutter der Judas tar imot betaling for sviket sitt. Trolig skyldes Theodorets uvitenhet at Judasevangeliet ikke lenger var i omløp.

Innhold

Judaskysset. Ukjent kunstner fra 1100-tallet. Uffiziene i Firenze.

Teksten har sitt opphav i en gnostisk sekt i Egypt, men allerede den tidlige kristne kirke anså gnostiske strømninger som heretiske (kjetterske). Teksten dekker 13 papyrusark, som sannsynligvis er en oversettelse av en eldre tekst. Ifølge magasinet National Geographic i Washington, som publiserte en komplett oversettelse til engelsk, samt bilder av de falmede arkene 6. april 2006, gjengir teksten samtaler mellom Judas Iskariot og Jesus, og redegjør for Jesu siste dager. I stedet for den bibelske versjonen der Judas tar sitt liv, beskriver Judasevangeliet hvordan Judas forsvinner i en skinnende sky. Folk på bakken hører en stemme fra skyen, men hva den sier, blir kanskje aldri kjent, på grunn av en sprekk i papyrusen her. I Judasevangeliets åpningsscene ler Jesus av disiplene fordi de ber til «guden deres», det vil si den katastrofale guden som skapte verden. Jesus sammenligner disiplene med en prest i tempelet, som planter «trær uten frukt, i mitt navn, på en skammelig måte». Han utfordrer disiplene til å se på ham og forstå hva han virkelig er, men de snur seg vekk. I nøkkelscenen sier han til Judas: «Du skal ofre den mannen som innhyller meg.» Han ber videre Judas om å se skyen, lyset inni den og stjernene rundt: «Den stjernen som viser vei, det er din stjerne.»

Noen forskere anser at dette dokumentet i likhet med mange andre gnostiske evangelier er skrevet på 100-tallet e.Kr. Rodolphe Kasser og andre har datert Judasevangeliet til å være fra mellom år 90-100 (da Apostlenes gjerninger også ble skrevet) og år 180, da biskop Ireneus stemplet den som kjettersk. Den eldste grensen er satt ut fra en antakelse om at en opplysning er hentet fra Apostlenes gjerninger. Har opplysningen en eldre felles kilde, kan Judasevangeliet vise seg å være eldre enn først antatt.

Litteratur

• Rodolphe Kasser, Marvin Meyer og Gregor Wurst (red) (2007): Judasevangeliet fra Codex Tchacos, Forlaget Lille Måne AS.

Eksterne lenker

• Andrew Cockburn, «The Judas Gospel», National Geographic april 2006
• «Judas var ingen judas likevel», Dagbladet – Magasinet
• «Judas og Jesus var bestevenner», Dagbladet – Magasinet
• «Nytt ljus på Judas», Dagens Nyheter