Judas Iskariot

Judas Iskariot (gresk: Ἰούδας (ὁ) Ἰσκαριώτης – Ioúdas (ho) Iskariṓtēs eller Ἰούδας Ἰσκαριώθ – Ioúdas Iskariṓth; død april ca. 33 e.Kr.) var ifølge Det nye testamentet i Bibelen en av de tolv opprinnelige disiplene til Jesus, og den som til slutt forrådte ham.

«Judaskysset»er en tradisjonell avbildning av Judas malt av Giotto di Bondone ca. 1306 som freske i Scrovegni-kapellet i Padova i Italia. Jesus har hellig glorie, Judas kappe i gult, symbolfarge for forræderi og falskhet. Seinere ble Judas ofte også framstilt med rødt hår, «judasfarge», og tydeligere kroknese.

For andre betydninger se Judas

Forræderen

Judas Iskariot har i tidenes løp stimulert fantasien og vært opphavet til diktning, billedkunst og mange folkelige fortellinger. Mange forfattere har søkt å finne motivasjonen for hans handling. I billedkunsten avbildes Judas ofte kledd i gult – fargen som i noen kulturer symboliserer feighet og forræderi.

Historien

Relieff fra Cathédrale Saint-Lazare d'Autun, en burgundisk katedral i romansk stil i Autun i Frankrike, som viser den hengte Judas omgitt av djevler.

Judas Iskariot spilte en sentral rolle under det store påskedramaet. Han huskes som den som forrådte Jesus til fariseerne og de skriftlærde, slik at romerne kom og arresterte ham. I alle de fire evangeliene omtales Judas som «han som forrådte ham». Når det gjelder motivet for Judas' forræderi, skriver evangelisten Johannes at pengene var motivet. Judas var disippelflokkens kasserer, og ifølge Johannes hadde han begynt å stjele av kassen (se Joh. 12,5-6). Forræderiet av Jesus ble belønnet med 30 sølvpenger, visstnok den vanlige prisen for en slave. Da han så hvor det bar hen, angret Judas, og ville levere pengene tilbake. Men fariseerne og de skriftlærde avviste ham. Judas gikk i fortvilelse og hengte seg, ifølge Matteus-evangeliet. Ifølge Apostelgjerningene derimot kjøpte Judas en åker, hvorpå han falt så buken revnet og alle innvollene rant ut. Biskop Papias av Hierapolis etterlot seg en tredje versjon, der ugudeligheten fikk Judas' kropp til å svelle opp til han døde på sin egen åker som ble liggende øde på grunn av stanken fra det som rant ut av ham.

Etymologi

Navnet Judas er en gresk variant av det hebraiske Juda, et navn med røtter til patriarken Jakobs sønn. Iskariot kan bety «mannen fra Kenijjot» (en by i Judea) eller det kan være en forvansking av det latinske sicarius i betydningen «knivstikker» – sikariene var en jødisk motstandsbevegelse som forsøkte å drive romerne ut av Judea. Denne tolkningen er vanskelig da sikariene synes først å ha bli dannet på 40- eller 50-tallet e.Kr.

Antisemittisk symbol

«Judaskysset» (1866) av Gustave Doré.

Noen lærde har antydet at Det nye testamentet har gitt forræderen navnet Judas som et angrep på judeere eller på judeiske religiøse myndigheter ved at de ble holdt ansvarlig for henrettelsen av Jesus. Ordet jøde, såvel som det det engelske Jew er avledet fra latin Judaeus, som igjen er avledet av det greske Ιουδαιος (Ioudaios), som også kan bety judeer. I Johannesevangeliet har den opprinnelige forfatter muligens forsøkt å dra en parallell mellom Judea og judeere (eller jøder).

Det er liten tvil om at likhetene mellom navnet Judas og ordene for jøde i de ulike europeiske språkene har bidratt mye til antisemittisme. I Tyskland er de samme ordene Judas – Judäa – Juden; i Spania Judas – Judea – judíos; og i Frankrike Judas – Judée – juifs. En 1500-talls krønike ville ha det til at jyder og Jylland kommer av «Juda», motsatt andre dansker som angivelig kom fra «Dans stamme».

Over tid har Judas blitt sett på som den typiske jøde. Han hadde etter sigende rødt hår, noe som ble kalt for «judasfarge», og den gamle stereotypen at jøder hadde rødt hår blir speilet i William Shakespeares Kjøpmannen i Venedig (1597) der pantelåneren Shylock etter sigende ble portrettert med rødt hår på den elisabethanske teaterscenen. Judas' forræderi av Jesus for penger ble også sett på som typisk for jødisk griskhet og gjerrighet. Disse blodpengene har senere fått betegnelsen «judaspenger».».

Mens Judas i europeiske malerier og i annen kunst og kultur i middelalderen og renessansen ble utstyrt med typisk jødiske stereotype og nedsettende karaktertrekk, ble de øvrige disiplene gitt sterke og høyreiste, nordeuropeiske trekk.

På samme måte som Judas ble arketypen for den onde jøde ble han også arketypen for en forræder, tilsvarende det quisling er blitt i våre dager. I Dantes Den guddommelige komedie er Judas fordømt til det desidert nederste stedet i helvete hvor han er en av tre syndere hvis ondskap er av en slik art at de for all evighet må lide i kjeftene på en trehodet Satan. De to andre er Brutus og Cassius som konspirerte mot og drepte Julius Cæsar. Dette bildet av Judas som forræder har gjort at navnet hans er blitt brukt i betydningen «en judas», det vil si «en forræder». Funnet av Judasevangeliet (se nedenfor) har imidlertid nyansert hans rolle og forhold til Jesus, slik at denne bruken ikke lenger kan rettferdiggjøres.

Judasevangeliet

Judas Iskariot, avbildet til høyre, symbolsk rødhåret, som trekker seg tilbake fra det siste måltid. maleri av Carl Bloch, slutten av 1800-tallet.

I løpet av 1970-tallet ble en koptisk papyrusrull oppdaget i nærheten av Beni Masah i Egypt, men har siden vandret rundt i lyssky miljøer før det endelig ble tatt vare på av forskere på slutten av 1990-tallet. Judasevangeliet i den eneste eksisterende utgave i koptisk oversettelse av en original som ble skrevet av tidlige kristne på gresk en gang rundt år 150-180 e.Kr. Analyser av materialene i den skinninnbundne, koptiske papyrusrullen anslår at den er nedskrevet rundt år 300, eller en gang mellom år 220 og 340 e.Kr.

Den siste linjen i det 66 siders lange manuskriptet lyder Ευαγγέλιον του Ιούδα (euangelion tou Iouda) hvilket betyr «Judasevangeliet». Dette evangeliet forteller en annen historie enn den som de fire evangeliene i Det nye testamentet forteller. Judasevangeliet er en åpenbaring om Jesu død sett fra Judas’ synsvinkel og hvor Judas tildeles en helt spesiell rolle i frelsen av menneskene.

Teksten avslører en gnostisk opptegnelse av et møte mellom Jesus og Judas, som i denne teksten er gnostiske, opplyste vesener. I motsetningen til de øvrige disiplene er Judas en innvidd. Han er den som forstår Kristi egentlige budskap. Jesus ber Judas om at han skal angi ham til romerne slik at Jesus skal kunne fullbyrde sin oppgave gitt til ham av Gud. Ved å angi Jesus gjør han det Jesus har bedt ham om å gjøre. Judas er klar over den skjebnen han pådrar seg, men Jesus advarer ham: «Du vil bli forbannet.»

Professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen forteller at manuskriptets ekthet er hevet over en enhver tvil. Judasevangeliet var i bruk av en tidlig kristen sekt, senere definert som kjettere. Det finnes spor etter Judasbevegelsen i antikken, der verket Mot alle kjetterne av kirkefaderen Ireneus fra 180 har en referanse til sekten, som het kainittene, navngitt etter Kain, Abels bror.

Judasevangeliets forvirrete vandring etter at det ble gjenoppdaget etter å ha vært glemt 1700 år kom til en slutt da det ble kjøpt av antikvitetshandler Frieda Nussberger-Tchacos i 2000. Det ble gitt videre til Maecenas Foundation for Ancient Arts i februar 2001 for restaurering og oversettelse. Codex Tchacos, som er blitt håndskriftets navn, skal leveres til Det koptiske museet i Kairo.

Se også

• Judasevangeliet
• Judaskyss
• Judaspenger
• Judastre

Eksterne lenker

• (en) Judas Iscariot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Judas Iscariot – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Bibelen
• Dagbladet: Judas var ingen Judas likevel
• National Geographic: Lost Gospel Revealed; Says Jesus Asked Judas to Betray Him
• National Geographic: The Lost Gospel