Industrialiseringen i Norge
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Industrialiseringen i Norge omfatter tiden fra omtrent 1850 og fram til 1900 i en periode der det norske samfunn forandret seg drastisk innen urbanisering, utvandring, industrialisering, utvikling innen jordbruk og en rekke sosiale felter. Perioden er gjerne assosiert med dikteren Inge Krokanns begrep «det store hamskiftet», i tiden som gjerne plasseres rundt 1850.
Den store utviklingen i Norge kom omtrent ti år etter at Grunnloven var på plass. Norge hadde da gjennomgått en tøff økonomisk periode med devaluering, stor gjeld og nederlag i en smuglersak som medførte at staten måtte betale store omkostninger takket være svak utenrikspolitisk dekning fra Sverige. Etter hvert ble økonomien stabilisert, Norge gikk med overskudd og handelen med utlandet gikk bedre.
Fra 1850 av skjedde også en rekke teknologiske utviklinger, deriblant utvikling av jernbanen. Jernbanen fikk påvirkning på samfunnet fordi avstander ble markant kuttet ned og landet ble mindre isolert. Veinettet ble også bedret, slik at transport og spesielt tungtransport gikk enklere. Med transporten beveget også ideer seg, og disse fikk en stor påvirkning på norsk kultur og ideologi. Andre viktige teknologiske nyvinninger i denne epoken er landbruksteknologi, damp- og senere motorskip i skipsfarten, fremvekst av fabrikker og mekaniske verksteder. Det var også stor befolkningsøkning og økonomisk vekst.
Bakgrunn rediger
Folk og samfunn 1800 til 1850 rediger
Perioden fra 1800 til 1850 var en markant endring. Befolkningen vokste med omtrent 50 % fra 880 000 til 1,38 millioner, mye på grunn av reduksjon i barnedødelighet. Rundt 1820 var levealderen 45 år for menn og 48 for kvinner. Den relativt høye dødeligheten skyldtes flere årsaker, fra død på havet til dårlige levevilkår, dårlig hygiene og hyppige epidemier.[1] Dette igjen kan ha vært etterlevninger av Kanonbåtkrigen, der engelske skip gjennomførte en blokade av norskekysten som utsultet mange nordmenn. I tillegg var det mangel på både leger og «kloke koner», og sykehus ofte manglet nødvendigheter som vakthavende leger og bad. Spedalske fikk imidlertid god behandling, men dette var også delvis for å isolere dem fra befolkningen.[2]
Jordbruk – fra stendersamfunn til modernisering rediger
På inngangen til 1800-tallet var Norge i en form for mellomting mellom et stendersamfunn og et klassesamfunn. Det eksisterte knapt noen adel, og bare tre adelsgods; grevskapene Laurvig og Jarlsberg og baroniet Rosendal. Mesteparten av jorden ble eid av bønder. Omtrent 80 % av befolkningen drev med jordbruk, men dette er som oftest en samlebetegnelse. Gårdbrukere kunne ofte være husbyggere, jegere, fiskere med mer.[3]
Om man grovdeler bondesamfunnet, kan man se på fem hovedgrupper: Proprietærer – som eide flere bruk og ofte bodde i toetasjershus, selvstendige gårdbrukere – som eide eller leide jorden de jobbet på, husmenn – som jobbet på en jordlapp eid av jordeier og måte gjennomføre pliktarbeid, tjenestefolk og daglønnere – som gjorde jobber som trengtes på forskjellige gårder. De tre siste gruppene, husmenn, tjenestefolk og daglønnere, var politisk umyndige, og hadde ikke stemmerett. De var underlagt jordeierne, som oftest proprietærer eller byfolk, og gjerne omtalt som husbonder.[4] Husmenn var i flertall i forhold til selvstendige gårdbrukere, men det var stor variasjon innen husmenn også. På Østlandet kunne husmannsplassen være stor nok til at husmannen hadde plass til flere kyr og hest, og noen av disse husmannsplassene var større enn selvstendige gårdsbruk på Vestlandet. Til gjengjeld hadde husmennene på Vestlandet nesten ikke pliktarbeid. Den typiske norske husmann hadde langt større friheter enn en leilending eller livegen i form av frihet utenom pliktarbeidet – på Vestlandet stort sett hele tiden. Tjenestefolk var langt mer ufrie, og så lenge de var i tjenesten, var de underlagt husbondens disiplin, og fysisk avstraffelse var innenfor husbondens rettigheter.[5]
Økonomisk hadde bøndene som regel en blanding mellom selvforsyningshushold og pengehushold der selvforsyning var overraskende godt utbredt med tanke på hvor avansert samfunnet var. Handelen gikk oftest i å selge overskudd av egne varer og å kjøpe kaffe, tobakk, bomullsplagg, suppleringsvarer som kjøtt, korn og mel og i noen grad også luksusvarer. For bøndene var det likevel et prinsipp å bruke så lite som mulig av penger. Denne nøysomheten var ikke bare noe som tilhørte bondestanden, også i det offentlige var sparepolitikk normen, delvis etter en inflasjonspolitikk fra rundt 1814.[3][6]
Liberalisering av yrker rediger
De mektigste mennene i Norge tilhørte handelsmenn og embetsmenn. Samtidig hadde en rekke grupper fordeler. Byborgerne hadde enerett på å drive handel, laugene hadde langt på vei monopol på håndverk og verks- og brukseiere hadde flere privilegier knyttet til gruvedrift, jernverk, sagbruk og liknende. Bøndene på sin side hadde odelsretten som sikret at jorden gikk i arv. Stemmeretten per 1814 var begrenset til menn over 25 år som var embetsmenn, tidligere embetsmenn, jordeiere eller jordleiere for mer enn fem år, folk med borgerskap i kjøps- eller ladested eller folk som eide jord eller grunn av en viss verdi i kjøps- eller ladestedene.[7]
Rettighetene begynte å forvitre. Allerede i 1816 forsvant byenes enerett til å produsere brennevin, og bøndene fikk lovfestet rett til egenbrenning. Ny bergverkslov og handelslov var i teorien friere, men den første fikk liten praktisk betydning, og den andre byttet geografisk enerett med krav om utdannelse og startkapital, noe som var en alvorlig hindring for flere. På 1830-tallet skjedde store forandringer. I 1837 ble formannskapsloven innført, og den åpnet for mer lokalt selvstyre. I 1839 kom håndverksloven, som medførte at laugene skulle oppløses. Laugene hadde allerede begynt å tape terreng, så det ble en lov som passet med utviklingen. I 1842 kom handelsloven som gjorde det lettere å drive handel, spesielt innenlands.[8]
Kunst, litteratur og utdannelse rediger
I 1811 ble Det kongelige Frederiks universitet dannet. Dette ble starten på en stor bølge av norske vitenskapsmenn, akademikere og andre forskere. Ivar Aasen studerte folkespråkets grammatikk ute i bygdene. Christopher Hansteen var en ledende norsk astronom og geofysiker. Niels Henrik Abel var en banebrytende matematiker på et internasjonalt plan. Peder Andreas Munch og Rudolf Keyser var ledende historikere som så på norsk fortid.[9] Universitetet var imidlertid også i stor grad tenkt på som produsent av embetsmenn.[10]
Folkevekst og flytting rediger
Norge hadde fra 1814 til 1880 den raskeste, relative veksten i folketallet blant landene i Europa, tross stor emigrasjon til USA. Mellom 1815 og 1865, altså i løpet av kun femti år, økte befolkningen fra 885 000 til 1 702 000 innbyggere.[11] Giftemålsalderen var fortsatt høy (26-27 år) men barnedødeligheten sank drastisk. Sannsynligvis hadde dette sammenheng med bedre tilgang på mat, både innenlandsprodusert og import, som førte til mindre hungersnød og bedre immunforsvar. Økt kunnskap om hygiene hadde også betydning. Vaksine mot kopper[12] og et mildere epidemisk klima trekkes også frem som årsaker til befolkningsveksten.
Befolkningsveksten førte til overskudd av arbeidskraft i bygdene, økning i antall husmenn og tjenestefolk samt jordmangel. Det store flertallet bodde på landsbygda; hele 76 % i 1875. De fleste som hadde sitt virke innenfor landbruket levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg der det var mulig. Arbeidet var tungt og først og fremst manuelt, det var få tekniske hjelpemidler, og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterkt og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som førte til forandringer.[13]
Byene rediger
Som følge av både befolkningsvekst og industrialisering, vokste også byene i omfang. Kun hovedstaden Christiania kunne på midten av 1800-tallet kalles for en storby, men flere mindre byer opplevde også økning. Byene var enten kjøpsteder eller ladesteder. I 1800 fantes det 34 kjøp- eller ladesteder med byrettigheter i 1800, og i 1870 hadde antallet økt til 60. De fleste byene lå ved kysten. Kongsberg var den første innlandsbyen som fikk bystatus i 1802, og i løpet av århundret fulgte Lillehammer, Hamar, Kongsvinger, Hønefoss og Gjøvik.[14] Byene ved kysten, spesielt på Sørlandet, hadde mange sjøfolk, som matroser og skipsloser. Herfra foregikk det også ulovlig virksomhet som kaperfart og smugling. Mot 1900-tallet gikk havnebyene inn i en periode med dårligere økonomi, og mange utvandret til USA.[15]
Bergen var landets største by med sine rundt 20 000 innbyggere frem til rundt 1830, da Christiania passerte i antall innbyggere. Rundt 1900 hadde Christiania 250 000 innbyggere, Bergen 79 000, Trondheim 39 000, Stavanger 32 000 og Fredrikstad 30 000, alle med forsteder.[14]
Noen byer var først og fremst handels- og administrasjonssentra; som Christiania, Bergen, Trondheim, Hamar og Tromsø. De største industribyene var Fredrikstad, Sarpsborg, Skien og Stavanger. Byer som Haugesund og Tønsberg satset på skipsfart. Også tettsteder uten bystatus vokste raskt, som Lillestrøm og Mjøndalen.
I bygdene stagnerte veksten fra 1860-årene. Alle byer hadde fødselsoverskudd, men den sterke veksten skyldtes først og fremst tilflytting fra bygdene. I mange byer utgjorde innflyttere over halvparten av befolkningen rundt 1900.[16]
Næringsliv og økonomi rediger
Storbritannia var det klart førende industrilandet gjennom mesteparten av 1800-tallet. Belgia fulgte etter på 1820-tallet, siden Frankrike og fra 1850-tallet også Tyskland og USA. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. De første dampdrevne tekstilfabrikkene ble opprettet rundt 1850. I perioden 1840-1870 ble teknologi til tekstilindustrien hentet fra Storbritannia både i form av maskiner og fagfolk, noen av fagfolkene ble værende og sto for driften samt opplæring av norske arbeidere. Også i verkstedindustrien var det betydelig innflytelse fra Storbritannia. Fra rundt 1870 begynte norske tekstilfabrikker å importere maskiner fra tyske produsenter, særlig i Chemnitz. På slutten av 1800-tallet ble norske handelsmøller sterkt modernisert særlig med maskiner fra Tyskland. Dampsagbruk og høvlerier kom på 1860-tallet, tremasse-industrien på 1870-tallet, cellulose- og papirindustrien fra 1880-tallet og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien begynte rundt 1900. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 kunne Norge kalles et industrisamfunn. Industrialiseringen var sterkest i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold. Etterhvert ble det også skapt lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal.[17][18]
Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var tallene henholdsvis 735 og 765 dollar. Den «andre industrielle revolusjon» på slutten av 1800-tallet var særlig viktig for Norge og Tyskland ble fra rundt 1900 (til andre verdenskrig) den viktigste kilden til teknologi i Norge; kjemi, elektrisitet og etterhvert forbrenningsmotoren spilte viktige roller i denne perioden.[18]
I løpet av 1800-tallet gikk retten til å drive med handel og håndverk fra å være et privilegium til en rettighet. Med Grunnloven i 1814 ble næringsfrihet grunnlovsfestet i § 101. I tillegg kom handelsloven av 1842 og håndverksloven av 1866, som åpnet for at alle, også kvinner, kunne drive handel og håndverk.[19] Fra rundt 1850 til 1875 hadde antall sysselsatte i industrien steget fra 12 000 til 45 000. Dampsager og –høvlerier var viktige elementer i industrialiseringen. Tekstilfabrikker var viktige og ble bygd opp fra rundt 1850. Disse stod for en stor del av sysselsettingen av kvinner. Enda viktigere var de mekaniske verkstedene rundtom i landet. Teknologi og maskiner ble importert fra Storbritannia og nordmenn ble sendt til utlandet for å skaffe seg kunnskap og utdannelse om industrielle maskiner og teknikker.[20]
Også den norske eksporten økte. I årene 1865-1875 var den norske eksporten fordelt slik:[21]
- 44 % – skipsfart
- 21 % – fiske og fangst
- 21 % – tømmer og treforedling
- 9 % – industri og bergverk
- 5 % – annet
De viktigste importvarene var korn og mel, sukker, salt, kaffe, tobakk og bomull, men også kull, koks, jern og stål.[21]
Jordbruk rediger
Den økende befolkningen fant i første omgang arbeid i jordbruket som var basert på manuelt arbeid, noe som økte nyryddingen og antallet bruk. Produktiviteten i jordbruket steg, først på grunn av gjødsling og at poteten var en mer hardfør og stabil vekst, men senere kom teknologien til å spille en større rolle.[21]
Jordbruket stod foran en stor omlegging og modernisering. Lavere transportkostnader førte til økt konkurranse fra utlandet, og Norge og Europa ble fra 1870-årene oversvømt av billig korn fra USA. Dette førte til en omlegging av jordbruket hvor melkeproduksjon, med kjøtt som biprodukt, ble et nytt hovedområde. Hest og hesteredskaper erstattet i stadig større grad menneskelig arbeidskraft og ny teknologi som slåmaskin, ploger, harver, hesterive, potetopptaker og hesjetråd av jern betød en teknologisk revolusjon i jordbruket.
Trelast rediger
Etter Napoleonskrigene i Europa ble trelastnæringen hardt rammet av toll og andre handelshindringer. Dette bedret seg etterhvert og eksporten av trelast kom til å skyte fart etter 1840-årene. I 1870 sto trelastnæringen for godt og vel halvparten av eksportinntektene til Norge.
Sjøfart rediger
Skipsfartsnæringen var avhengig av eksportvolumet og opplevde en kortvarig krise etter nedgangen i trelasteksporten etter Napoleonskrigene. Fisket veiet noe opp for dette, men fra 1820-tallet startet en lengre vekstperiode og i 1878 hadde Norge verdens tredje største flåte. Ekspansjonen skjøt fart fra 1830 som en følge av økt trelastindustri i Sverige og norsk frakt av denne, men veksten ble spesielt stor fra 1850, drevet av større skip som hadde lengre «sjøtid». Storbritannia og andre land fjernet også sine restriksjoner mot utenlandsk sjøtransport, noe som åpnet nye markeder for norske skip. Frakt over atlanteren betød etterhvert mye, og i 1878 kom 45 % av bruttofrakten fra denne farten. I 1870 hadde Norge den tredje største tonnasjen i verden, langt etter Storbritannia, men rett etter USA.[21]
På 1880-tallet kom dampskipene for alvor til å true fraktvirksomheten til den norske flåten som i hovedsak bestod av seilskip. Investering i dampskip måtte til. Rundt 1915 utgjorde dampskipene halvparten av handelsflåten. Omleggingen førte til en markante forskyvninger i næringen, og skipseiere på sørlandet så ikke endringene som kom raskt nok, og mange ble sittende med seilskip da de ikke rakk å investere i nye skip før kapitalen var oppbrukt. Men nesten en tredjedel av dampskipene ble bygget innenlands, noe som førte til en liten renessanse for skipsverftene.
Fiske rediger
Fiskeriene fikk en blomstringstid etter krigene i Europa. Mesteparten gikk til eksport, og saltsild, tran og tørrfisk var hovedproduktene, men etterhvert økte også klippfiskandelen. Selv om garn og line ble brukt i stadig større utstrekning, var økt deltakelse og mer fisk de viktigste grunnene til at fiskeeksporten økte. På havet kunne dessuten en eiendomsløs person fra bygdene komme til ettersom havet var fritt for alle og kapitalbehovet lite. Heltidsfiskere fantes, men de fleste drev også jordbruk ved siden av. Torskefisket var stort i Trøndelag og i Nord-Norge, og sildefisket på Vestlandet.[13]
Fiskedamperen var riktignok et tungvint fartøy og motoriseringen tok aldri helt av før bensin- og dieselmotoren kom etter århundreskiftet. En liten revolusjon skjedde i løpet av 15 år, og mange fiskere fikk installert motor på sine seilbåter. Dette førte til et bedre og mer effektivt fiske.
Eksporten av frosset sild økte sterkt etter at kuldeteknologien gjorde dette mulig. Andre fiskeforedlingsteknologier som fiskemel, sildeolje og sild som hermetikk gjorde sitt til at eksporten økte. I løpet av 10 år rundt århundreskiftet var eksporten 14 ganger større. Sildeindustrien ga store ringvirkninger i samfunnet.
Økonomi rediger
Det er mange grunner til at økonomien vokste så mye som den gjorde på 1800-tallet. I tillegg til eksportvekst endret også rammebetingelsene for å etablere seg. Her hadde staten stor innvirkning. Først og fremst på grunn av etableringen av Norges Bank og dens oppgave om å begrense inflasjonen slik at pengene ble konvertible. Etterhvert økte også pengemengden, noe som gjorde pengene lettere tilgjengelig, og at det dermed var lettere å ekspandere økonomisk. Etableringen av sparebanker på begynnelsen av 1820- tallet bidro til at folk kunne ta opp lån og etablere forretningsmessig virksomhet. I nedgangstider tok staten opp lån fra utlandet og formidlet dette videre til næringslivet. Skattesystemet var næringsvennlig.
Norge sluttet seg til sølvstandarden i 1842 og gullstandarden i 1875. Samme år gikk man over fra spesidaler til kroner.[22]
Hvordan de sosiale levekårene utviklet seg er vanskelig å si ettersom kildene blir dårligere lenger tilbake. Fra 1850 til 1870 vet man at det var en kraftig vekst i Norges bruttonasjonalprodukt. Perioden før er vanskelig å si noe om, men nedgangstidene etter Napoleonskrigen var utvilsomt harde, og sannsynligvis kom ikke økonomien, hvertfall pr. hode, tilbake til det nivået den var rundt århundreskiftet før rundt 1850. Frem til 1850 var det stort sett jordbruk og fiske som økte i forhold til førkrigsnivå. Mens trelastnæringen og skipsfarten fikk større betydning etterhvert. Norsk økonomi rundt 1870 var ikke spesielt langt bak andre land i Europa. Den var omtrent jevnstor med Danmark og noe foran Sverige i BNP per innbygger. BNP ble omtrent tre ganger større i perioden, og mer enn fordoblet regnet per innbygger.[21]
Levestandarden til den enkelte er vanskelig å finne entydige data for. Alt i alt var forskjellene store, og husmenn og dagarbeidere var nok de som hadde det trangest. Blant husmennene var forskjellene store og de ved kysten, som hadde tilgang på fiske, hadde det nok romsligere enn husmenn på Østlandet hvor det var trangt om plassen. Det norske samfunnet var mer egalitært enn i andre europeiske land, selv om det også var store forskjeller mellom folk. Adelsskapet ble opphevet i 1821, og de fleste bøndene eide selv jorden de dyrket. Embetsmenn og handelsdrivende borgere utgjorde den sosiale og økonomiske eliten.[23] Forventet levealder var under 50 år, og mange bodde dårlig, spesielt i byene. En betydelig andel levde på stønad fra fattigvesenet. De fleste selveiende bønder hadde utsikter til et stabilt liv med et noenlunde sikkert utkomme, mens husmenn, tjenestefolk og andre arbeidere måtte ofte flytte på seg for å få arbeid. Det var «flyttedag» 14. april og 14. oktober, da nye arbeidskontrakter kunne inngås.[24]
Infrastruktur rediger
Infrastrukturen med veier, linjenett (1855–70) og jernbane fremmet handelsmulighetene, vekst og markedsintegrasjon, hvor jernbanen symboliserte den nye tiden aller best. Første jernbane åpnet i 1854 (Christiania-Eidsvoll) og innen 1883 var 1000 km bane utbygd. Rutebåter ble også opprettet, og allerede i 1841 gikk det rutebåt fra Christiania til Hammerfest. Telegrafen ble åpnet i 1855, og Finnmark ble koblet på i 1870.[22] I tillegg ble postverket kraftig utbygget. I 1848 ble det sendt omkring én million brev i Norge, i 1900 var antallet økt til 44 millioner.[25]
Politikk og administrasjon rediger
Sivil inndeling rediger
Norge var på 1800-tallet inndelt i 20 amt (tilsvarer dagens fylker). Amtene var inndelt i 55 fogderier (en administrativ enhet mellom amt og kommune) med alt fra ett til fem fogderier i hvert amt. Det var også rundt 500 kommuner (486 i 1866, 533 i 1900), delt inn i herreder (landkommuner) og bykommuner. Formannskapet, og dermed det kommunale selvstyret, ble opprettet i 1838.[26]
Kirkelig inndeling rediger
Landet var delt inn i seks stift (nå bispedømmer) – Christiania, Hamar, Christiansand, Bergen, Trondhjem og Tromsø – og 77 prostier. Disse var igjen inndelt i 416 prestegjeld som stort sett tilsvarte kommunegrensene. Prestegjeldene var igjen inndelt i mellom ett og fem forskjellige sogn.[26]
Rettslig inndeling rediger
Landet var inndelt i fem lagdømmer (områdene for de ulike lagmannsrettene). Rettssystemets øverste organ, Høyesterett, ble opprettet i 1815. Bygdene var oppdelt i 77 sorenskriverier og 377 tinglag, mens byene hadde egne ting.[26]
Referanser rediger
- ^ Side 27, Sverre Steen: Drømmen om frihet, Cappelen, Oslo, 1973
- ^ Side 27-28, Steen: Drømmen om frihet
- ^ a b Side 28-29, Steen: Drømmen om frihet
- ^ Side 31-33, Steen: Drømmen om frihet
- ^ Side 34-35, Steen, Drømmen om frihet
- ^ Side 32, «Den vanskelige frihet» (bind 10) av Francis Sejersted i Norges Historie av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978
- ^ Side 19-20, Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo, 1993
- ^ Side 20-21, Pryser
- ^ Side 35-36, Steen: Drømmen om frihet
- ^ Side 278, Sejersted
- ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Befolkningsøkningen». Hentet 21. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Øivind Larsen: «Koppevaksinasjon – vellykket forebyggende medisin». Hentet 21. des. 2016.
- ^ a b Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Et bonde- og fiskersamfunn». Hentet 21. des. 2016.
- ^ a b Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Byvekst og bygdemiljø». Hentet 21. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Dag Hundstad: «Uthavnssamfunnenes glanstid». Hentet 21. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Byene vokser». Hentet 22. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Norge blir et industriland». Hentet 21. des. 2016.
- ^ a b Simensen, Jarle (1999). Tyskland – Norge: den lange historien. Oslo: Tano Aschehoug. ISBN 8251838576.
- ^ Norgeshistorie.no, Eirinn Larsen: «Næringsfrihet som likestilling». Hentet 21. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Edgeir Benum: «Moderniseringen av Norge krevde fagkunnskap og fagfolk». Hentet 21. des. 2016.
- ^ a b c d e Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «En norsk økonomisk «take-off». Hentet 21. des. 2016.
- ^ a b Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre, «Landet bindes sammen». Hentet 21. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Et egalitært samfunn?». Hentet 21. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Levekår og dagligliv». Hentet 21. des. 2016.
- ^ Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen: «Postverkets store tid – 1850–1920». Hentet 21. des. 2016.
- ^ a b c Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Norges inndeling på 1800-tallet». Hentet 21. des. 2016.
Litteratur rediger
- Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle, Hovland: Grunntrekk i norsk historie – fra viktingtid til våre dager, Universitetsforlaget 1991