Fransk litteratur
Fransk litteratur omfatter generelt litteratur skrevet på fransk, spesielt av franske borgere, men begrepet kan også henvise til litteratur skrevet av forfattere som bor i Frankrike, men taler andre språk enn fransk. For litteratur skrevet på fransk av forfattere fra andre land (slik som Belgia, Sveits, Canada, Senegal, Algerie og Marokko), se frankofon litteratur.
For å dekke et så vidtfavnende emne, er denne artikkelen inndelt i en serie separate historiske artikler:
«Lingua franca» rediger
Fransk litteratur er en romansk dialekt avledet fra vulgærlatin og tungt påvirket av keltiske språk og det germanske språket til frankerne. Den litteraturen som oppsto i middelalderens Frankrike på begynnelsen av 1000-tallet var et av de eldste litteraturen på morsmålet, og ikke på latin, i det vestlige Europa og ble en nøkkelkilde til litterære temaer i middelalderen over hele det europeiske kontinentet.
Selv om den europeiske framspringet av fransk litteratur ble forbigått og delvis overskygget av morsmålslitteraturen i Italia på 1300-tallet gikk litteraturen i Frankrike gjennom en revolusjon på 1500-tallet, og gjennom det politiske og kunstneriske programmet til Ancien Régime kom fransk litteratur til dominere europeiske brev på 1600-tallet.
På 1700-tallet ble Frankrike det litterære «lingua franca» og diplomatspråket i Vest-Europa, og til en viss grad også i Amerika, og franske brev hadde en gjennomgående innvirkning på alle europeiske og amerikanske litterære tradisjoner mens det på samme tid ble selv tungt påvirket av andre nasjonale tradisjoner, eksempelvis den britiske og tyske romantikken på 1800-tallet. Den franske litterære utviklingen på 1800-tallet og 1900-tallet hadde en spesiell sterk effekt på den moderne verdenslitteraturen, blant annet på symbolismen, naturalismen, «roman-fleuves» til Honoré de Balzac, Émile Zola og Marcel Proust, surrealismen, eksistensialismen og «det absurde teater».
Fransk imperialisme og kolonialisme i Amerika, Afrika og det fjerne Østen hadde brakt fransk språk til ikke-europeiske kulturer som omformer og bidrar til den franske litterære erfaringen av i dag.
Under de aristokratiske idealene til ancien régime («honnête homme») ble den nasjonale ånd av det postrevolusjonære Frankrike og masseutdanningsidealene til Den tredje republikken og det moderne Frankrike. Franskmennene har fått en gjennomgående kulturell tyngde til deres litterære arv. I dag legger franske skoler vekt på studiet av romaner, teater og poesi (ofte lært utenat). De litterære kunstarter er tungt støttet av staten og litterære priser er nyheter i media. Académie française og Institut de France er viktige lingvistiske og kunstneriske institusjoner i Frankrike, og fransk fjernsyn viser programmer i beste sendetid om og med forfattere og poeter. Det mest sette programmet i Frankrike gjennom tidene var Apostrophes, et ukentlig talkshow om litteratur og kunst. Litteratur har stor betydning for det franske folk og spiller en viktig rolle i deres følelse av identitet.
Franske nobelprisvinnere i litteratur rediger
De følgende franske eller franskspråklige forfatterne har vunnet Nobelprisen i litteratur:
- 1901 – Sully Prudhomme (den første Nobelprisen i litteratur)
- 1904 – Frédéric Mistral (skrev på oksitansk)
- 1911 – Maurice Maeterlinck (belgier)
- 1915 – Romain Rolland
- 1921 – Anatole France
- 1927 – Henri Bergson
- 1937 – Roger Martin du Gard
- 1947 – André Gide
- 1952 – François Mauriac
- 1957 – Albert Camus
- 1960 – Saint-John Perse
- 1964 – Jean-Paul Sartre (avslo prisen)
- 1969 – Samuel Beckett (ire, skrev på fransk og engelsk)
- 1985 – Claude Simon
- 2000 – Gao Xingjian (skriver på kinesisk)