Wikipedia

Eurovision Song Contest 1989

34. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1989 var den 34. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den sveitsiske kringkasteren SRG SSR lørdag 6. mai 1989. Finalen fant sted i Palais de Beaulieu i Lausanne i Sveits etter at Céline Dion hadde vunnet for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dette var første gang siden 1956 at finalen ble avholdt i Sveits, og det var første gang Sveit arrangerte som følge av en seier året før. Programledere var Jacques Deshenaux og Lolita Morena.

Eurovision Song Contest 1989
Datoer
Finale: 6. mai 1989
Vertskap
Sted: Sveits’ flagg Palais de Beaulieu, Lausanne, Sveits
Programledere: Jacques Deshenaux
Lolita Morena
Sjefdirigent: Benoit Kaufman
Regi: Alain Bloch
Produsent: Raymond Zumsteg
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Société suisse de radiodiffusion et télévision (SRG SSR)
Deltakelse
Deltakere: 22
Vinner: Jugoslavias flagg Jugoslavia
«Rock Me»
Riva
Tilbake: Kypros’ flagg Kypros
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1988        1990 ►

Kypros var tilbake etter fraværet året før, og 22 land deltok. Dette var en tangering av rekorden fra to år tidligere.

Jugoslavia vant sin første og eneste seier i konkurransen, med rockegruppen Riva og sangen «Rock Me». Storbritannia ble nummer to for tolvte gang, mens Danmark ble nummer tre og Sverige nummer fire. Femteplassen gikk til Østerrike, landets beste plassering på 13 år. Norge var representert av Britt-Synnøve Johansen og sangen «Venners nærhet». Det norske bidraget ble nummer 17 av 22 med 30 poeng.

Bakgrunn rediger

 
Palais de Beaulieu i Lausanne.

Etter seieren året før var det Sveits som sto vertskap for konkurransen. Dette var andre gang Sveits arrangerte Eurovision Song Contest; første gang var den aller første utgaven av konkurransen, i 1956. Den sveitsiske allmennkringkasteren SRG SSR la finalen til byen Lausanne og kongressenteret Palais de Beaulieu.

Kypros kom tilbake etter å ha stått over konkurransen året før, og deltakerantallet steg fra 21 i 1988 til 22 dette året. Dermed tangerte en deltakerrekorden fra 1987.

Etter konkurransen dette året innførte EBU 16-års aldersgrense for artistene. To av deltakerne i 1989, franske Nathalie Pâque og israelske Gili Natanael, var henholdsvis 11 og 12 år gamle da de deltok i Lausanne. Tre år tidligere hadde også 13 år gamle Sandra Kim vunnet konkurransen for Belgia. Det økende antallet barn blant deltakerne, førte til diskusjon innad i EBU, som til slutt innførte en 16-års aldergrense, gjeldende fra 1990.[1][2]

Sendingen rediger

Finalen ble arrangert lørdag 6. mai, og sendingen åpnet med en kort videofilm med bilder fra ulike steder i Sveits. Deretter kom fjorårets vinner, Céline Dion, på scenen i Palais de Beaulieu og fremførte «Ne partez pas sans moi», som hun vant med året før. Deretter mimet hun til sangen «Where Does My Heart Beat Now», en sang som senere skulle komme inn på topp ti i USA og bidra til å lansere Dions internasjonale artistkarriere.[1]

Startrekkefølgen blant de 22 deltakerne var avgjort med loddtrekning. Italia startet, mens Jugoslavia avsluttet – slik de også hadde gjort året før. Norge ble trukket til startnummer åtte. Ingen av dette årets deltakere hadde ingen deltatt i konkurransen tidligere. Dette var første gang siden 1970 at det ikke var noen tilbakevendende artister i konkurransen. Både Tyskland og Østerrikes låter var skrevet av Dieter Bohlen fra Modern Talking. Det sveitsiske bidraget «Viver senza tei» ble sunget på retoromansk, det minste av de fire offisielle språkene i Sveits. Dette var første og hittil eneste gang Sveits har sunget på retoromansk.

Pausenummeret ble utført av bueskytteren Guy Tell som fremførte et stuntnummer der han skulle treffe gjenstander som blomsterstilker, ballonger og epler med piler fra en armbrøst. Artisten og showet var inspirert av den berømte legenden om Wilhelm Tell. Nummeret begynte imidlertid dårlig, da Guy Tell ikke traff blomsterstilken på første forsøk. Heller ikke avslutningen ble særlig vellykket, da skytteren skulle utføre et spektakulært stunt «for første gang». Tell sto inntil en scenevegg med et eple på hodet. Derfra skjøt han en pil mot en innretning som igjen avfyrte nye piler. Den siste pilen i innretningen skulle treffe eplet på Tells hode, men pilen bommet med én tomme – heldigvis vannrett, og ikke loddrett. Tv-produsentene hadde imidlertid helgardert seg, og viste deretter et klipp fra generalprøven i sakte film. I dette klippet traff pilen eplet på Tells hode.

Konkurransen ble overraskende vunnet av bandet Riva fra Jugoslavia. Sangen deres, «Rock Me», fikk 137 poeng i avstemningen. Dette var den eneste gang Jugoslavia vant konkurransen. Etter oppløsningen har Serbia vunnet konkurransen én gang – i 2007. Storbritannia kom på andreplass for andre år på rad. Den britiske vokalisten Ray Caruana i Live Report uttrykte misnøye over manglende interesse fra britisk presse, og for å ha tapt for det han anså for å være en «dårligere sang».[3][4]

Norges bidrag rediger

Norge var representert av 18 år gamle Britt-Synnøve Johansen og balladen «Venners nærhet», skrevet av Inge Enoksen og Leiv Grøtte. Sangen var en rundt 30 som ulike plateselskaper sendte inn til NRKs Melodi Grand Prix 1989. Sangen var én av ni som ble plukket ut til finalen i Stavanger Forum lørdag 11. mars 1989. «Venners nærhet» vant til slutt den norske finalen, i konkurranse med blant andre Tor Endresen, Kari Gjærum og forhåndsfavoritten Jahn Teigen med «Optimist».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1989

I Lausanne var «Venners nærhet» det åttende bidraget på scenen. På scenen var også Kari Iveland, Elisabeth Moberg, Jon Dagsland og Geir Rebbestad med som korister.[5] Pete Knutsen dirigerte det sveitsiske orkesteret under den norske opptredenen. John Andreassen kommenterte finalen for NRK Fjernsynet og NRK P2, mens Sverre Christophersen leste de norske stemmene over telefon fra NRK Marienlyst. Det norske bidraget fikk 30 poeng i avstemningen og endte som nummer 17 av 22 – det dårligste norske resultatet siden Dollie De Luxe ble nr. 17 av 19 i 1984.

Avstemning rediger

Hvert land hadde en jury med 16 lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene fra jurymedlemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.

I 1987 innførte EBU som prøveordning nye regler dersom to eller flere land skulle ende på førsteplass med like mange poeng. Vinneren var landet med flest 12-poengere. Dersom landene hadde fått like mange tolvere, talte man i stedet tierne, og eventuelt åtterne og så videre ned til man kunne skille landene fra hverandre.[6] Etter den tette avstemnningen i 1988, der Sveit vant med ett poeng foran Storbritannia, innførte EBU ordningen permanent fra 1989.[1]

I begynnelsen av avstemningen tok Jugoslavia raskt ledelsen, med Danmark like bak. Etter hvert dro imidlertid Jugoslavia fra og holdt ledelsen hele veien inn til slutt. Den jugoslaviske seieren kom overraskende på kommentatorer og presse, og var landets første og eneste seier.[4][7] Noen få år senere var landet oppløst.

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[8] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Italia Anna Oxa og Fausto Leali «Avrei voluto» Italiensk Jeg ville ha ønsket 9 56
02   Israel Gili og Galit «Derekh hamelekh» (דרך המלך) Hebraisk Kongeveien 12 50
03   Irland Kiev Connolly og The Missing Passengers «The Real Me» Engelsk Den virkelige meg 18 21
04   Nederland Justine Pelmelay «Blijf zoals je bent» Nederlandsk Forbli som du er 15 45
05   Tyrkia Pan «Bana Bana» Tyrkisk Mot meg, mot meg 21 5
06   Belgia Ingeborg Sergeant «Door de wind» Nederlandsk Gjennom vinden 19 13
07   Storbritannia Live Report «Why Do I Always Get it Wrong?» Engelsk Hvorfor roter jeg det alltid til? 2 130
08   Norge Britt-Synnøve Johansen «Venners nærhet» Norsk – 17 30
09   Portugal da Vinci «Conquistador» Portugisisk Erobrer 16 39
10   Sverige Tommy Nilsson «En dag» Svensk – 4 110
11   Luxembourg Park Café «Monsieur» Fransk Herremann 20 8
12   Danmark Birthe Kjær «Vi maler byen rød» Dansk – 3 111
13   Østerrike Thomas Forstner «Nur ein Lied» Tysk Bare en sang 5 97
14   Finland Anneli Saaristo «La dolce vita» Finsk Det søte liv 7 76
15   Frankrike Nathalie Pâque «J'ai volé la vie» Fransk Jeg stjal livet 8 60
16   Spania Nina «Nacida para amar» Spansk Født til å elske 6 88
17   Kypros Jánnis Savidákis og Faní Polyméri «Apópse as vrethúme» (Απόψε ας βρεθούμε) Gresk La oss møtes i kveld 11 51
18   Sveits Furbaz «Viver senza tei» Retoromansk Å leve uten deg 13 47
19   Hellas Mariánna Evstratíou «To dikó sou astéri» (Το δικό σου αστέρι) Gresk Din egen stjerne 9 56
20   Island Daníel Ágúst «Það sem enginn sér» Islandsk Det som ingen ser 22 0
21   Tyskland Nino de Angelo «Flieger» Tysk Flyvere 14 46
22   Jugoslavia Riva «Rock Me» Kroatisk Rock meg 1 137

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Søren Bundgaard (støttevokalist)   Danmark 1984, 1985, 1988 Som del av gruppen Hot Eyes
Marianna Efstratiou   Hellas 1987 Som støttevokalist for Bang

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                           
  Italia 7 10 12 6 2 4 7 8 56 9
  Israel 1 7 3 2 5 5 5 7 5 3 7 50 12
  Irland 7 3 3 2 4 2 21 18
  Nederland 10 3 3 1 4 4 7 6 1 6 45 15
  Tyrkia 1 4 5 21
  Belgia 5 5 2 1 13 19
  Storbritannia 6 7 4 7 1 12 12 10 12 1 8 6 12 10 2 2 12 6 130 2
  Norge 2 2 5 8 2 6 4 1 30 17
  Portugal 4 2 1 3 7 6 2 8 6 39 16
  Sverige 6 6 4 8 8 6 12 12 2 5 8 3 8 2 8 12 110 4
  Luxembourg 5 3 8 20
  Danmark 5 1 10 12 6 4 10 10 2 12 3 7 12 6 10 1 111 3
  Østerrike 12 8 3 12 7 4 1 2 10 8 12 8 5 5 97 5
  Finland 10 8 6 10 1 4 4 3 10 7 3 10 76 7
  Frankrike 3 5 6 4 5 1 8 3 5 3 7 5 2 3 60 8
  Spania 8 2 7 7 4 10 8 8 4 10 10 10 88 6
  Kypros 2 3 1 6 6 8 2 4 7 12 51 11
  Sveits 4 4 10 8 8 3 2 1 7 47 13
  Hellas 1 1 5 6 10 1 4 12 12 4 56 9
  Island 0 22
  Tyskland 7 2 5 1 5 6 7 1 6 3 3 46 14
  Jugoslavia 12 12 8 12 10 12 7 4 8 5 10 10 7 3 5 5 6 1 137 1

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5   Storbritannia Frankrike, Luxembourg, Norge, Portugal, Tyskland
4   Jugoslavia Irland, Israel, Storbritannia, Tyrkia
3   Østerrike Belgia, Hellas, Italia
  Danmark Finland, Nederland, Sverige
  Sverige Danmark, Jugoslavia, Østerrike
2   Hellas Kypros, Sveits
1   Kypros Island
  Italia Spania

Dirigenter rediger

Mens Benoit Kaufman var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent eller ingen dirigent i det hele tatt. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[10]

Land Dirigent
  Italia Mario Natale
  Israel Shaike Paikov
  Irland Noel Kelehan
  Nederland Harry van Hoof
  Tyrkia Timur Selçuk
  Belgia Freddy Sunder
  Storbritannia Ronnie Hazlehurst
  Norge Pete Knutsen
  Portugal Luís Duarte
  Sverige Anders Berglund
  Luxembourg Benoît Kaufman
  Danmark Henrik Krogsgård og Benoît Kaufman
  Østerrike Ingen dirigent
  Finland Ossi Runne
  Frankrike Guy Matteoni
  Spania Juan Carlos Calderón
  Kypros Kharis Andreadis
  Sveits Benoît Kaufman
  Hellas Jorgos Niarkhos
  Island Ingen dirigent
  Tyskland Ingen dirigent
  Jugoslavia Nikica Kalogjera

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[11] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Italia – Peppi Franzelin
  2.   Israel – Yitzhak Shim'oni[12]
  3.   Irland – Eileen Dunne
  4.   Nederland – Joop van Os
  5.   Tyrkia – Canan Kumbasar
  6.   Belgia – An Ploegaerts
  7.   Storbritannia – Colin Berry[13]
  8.   Norge – Sverre Christophersen
  9.   Portugal – Margarida Mercês de Melo
  10.   Sverige – Agneta Bolme Börjefors[14]
  11.   Luxembourg – Jean-Luc Bertrand
  12.   Danmark – Bent Henius
  13.   Østerrike – Tilia Herold
  14.   Finland – Solveig Herlin[15]
  15.   Frankrike – Marie-Ange Nardi[16]
  16.   Spania – Matilde Jarrín
  17.   Kypros – Anna Partelidou
  18.   Sveits – Michel Stocker[17]
  19.   Hellas – Fotini Giannoulatou[18]
  20.   Island – Erla Björk Skúladóttir[19]
  21.   Tyskland – Sandra Maischberger
  22.   Jugoslavia – Dijana Čulić

Kommentatorer og sendinger rediger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1989:[20]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia BRTN BRT TV1 Luc Appermont[21][22]
BRT Radio 2 Ann Lepère[21]
RTBF RTBF1 Jacques Mercier[21][23]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[24]
DR P3 Kurt Helge Andersen[24]
  Finland Yle Yle TV1, Yle TV2 Heikki Harma[25][26]
  Frankrike France Télévision Antenne 2 Lionel Cassan[27][28]
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[29][30]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Ronan Collins og Michelle Rocca[31]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[32][33]
  Island RÚV Sjónvarpið Arthúr Björgvin Bollason[34][35]
Rás 1
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
  Italia Rai Rai Uno Gabriella Carlucci, vist i opptak fra klokken 23.10 CEST[36][37]
  Jugoslavia JRT TVZ 1 Oliver Mlakar[38][39]
TVB2
TVLJ1 Marjeta Keršič Svetel[40]
TVSa 1 Ukjent
  Kypros RIK RIK TV Neofytos Taliotis[41][42]
  Luxembourg CLT RTL Télévision Valérie Sarn[27]
  Nederland NOS Nederland 3 Willem van Beusekom[21][43]
  Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen[44]
NRK P2
  Portugal RTP Canal 1 Ana Zanatti[45][46]
  Spania TVE TVE 2 Tomás Fernando Flores og Inka Martí[47][48]
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan[49]
BBC Radio 2 Ken Bruce[50]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Bernard Thurnheer[51]
TSR Fransk: Thierry Masselot[28]
TSI Italiensk: Ezio Guidi, overført på andre lydlinje via TSR[28]
  Sverige SVT Kanal 1 Jacob Dahlin[52][14]
SR SR P3 Kent Finell og Janeric Sundquist[14]
  Tyrkia TRT TV1 Bülend Özveren[53]
  Tyskland ARD Erstes Deutsches Fernsehen Thomas Gottschalk[51][54]
  Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann[55][56]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Australia SBS SBS TV Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter[57]
  Sovjetunionen ETV ETV Ukjent[26]
CT USSR Program 1 Ukjent[58]

Referanser rediger

  1. ^ a b c «Eurovision Song Contest Lausanne 1989». eurovision.tv. 2017. Besøkt 11. august 2017. 
  2. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 13. august 2017. 
  3. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  4. ^ a b Wibecke Lie (8. mai 1989). «Jugoslaviske gledestårer». NTB/Rogalands Avis. Nasjonalbiblioteket. s. 14. Besøkt 26. desember 2022. 
  5. ^ Lie, Wibecke (5. mai 1989). «Prikkfritt Grand Prix-arrangement». Norsk Telegrambyrå. Rogalands Avis. s. 36. 
  6. ^ «Nye regler». Bergens Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 9. mai 1987. s. 41. Besøkt 4. september 2022. 
  7. ^ Jahn Omdahl (8. mai 1989). «Fortumlede vinnere». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. s. 7. Besøkt 26. desember 2022. 
  8. ^ «Final of Lausanne 1989 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. september 2022. 
  9. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 10. august 2012. 
  10. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  11. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  12. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 13. august 2017. 
  13. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  14. ^ a b c Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN 91-89136-29-2. 
  15. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  16. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 10. august 2012. 
  17. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  18. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ «Söngvakeppnin: Fjórir valdir til að syngja bakraddir». www.mbl.is (islandsk). Besøkt 19. desember 2022. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest 1989 – full cast». imdb.com. Besøkt 13. august 2017. 
  21. ^ a b c d «Radio/Televisie». Leidse Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 6. mai 1989. s. 20. Besøkt 19. desember 2022. 
  22. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  23. ^ Fernand Letist (7. mai 1989). «La Yougoslavie decroche l'Eurovision». Le Soir (fransk). Arkivert fra originalen 12. desember 2022. Besøkt 19. desember 2022. (abonnement kreves). 
  24. ^ a b «Programoversigt – 06/05/1989». www.larm.fm. LARM. Besøkt 19. desember 2022. 
  25. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  26. ^ a b «Televisio & Radio». nakoislehti.hs.fi. Helsingin Sanomat. 6. mai 1989. s. 68–69. Besøkt 19. desember 2022. (abonnement kreves). 
  27. ^ a b Christian Masson. «1989 - Lausanne». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ a b c «Samedi 6 mai.». Radio TV8 (fransk). Cheseaux-sur-Lausanne, Sveits: Ringier: Scriptorium Digital Library. 27. april 1989. s. 60–65. Besøkt 19. desember 2022. 
  29. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «To programma tis tileorasis (Το πρόγραμμα της τηλεόρασης)» (PDF). Imerisia (gresk). Veria offentlige sentralbibliotek. 6. mai 1989. s. 4. Arkivert fra originalen (PDF) 12. desember 2022. Besøkt 19. desember 2022. 
  31. ^ «Saturday's Television». The Irish Times Weekend. 6. mai 1989. s. 6. 
  32. ^ «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  33. ^ «Radio». The Irish Times Weekend. 6. mai 1989. s. 6. 
  34. ^ «Söngvakeppnin: Fjórir valdir til að syngja bakraddir». Mbl.is. Besøkt 10. august 2012. 
  35. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands-. «Tímarit.is». timarit.is (islandsk). Besøkt 19. desember 2022. 
  36. ^ «In televizione». La Stampa (italiensk). La Stampa - Consultazione Archivio. 6. mai 1989. s. 16. Besøkt 19. desember 2022. 
  37. ^ «Anna Oxa e Fausto Leali Avrei voluto Eurofestival 1989». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ «rtv». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Split, Kroatia: Arhiv Slobodne Dalmacije – digitalni arhiv. 6. mai 1989. s. 31. Besøkt 19. desember 2022. 
  39. ^ Radojković, S. Stanković, M. «„Evrovizija“ u „Areni“». Blic.rs (serbisk). Besøkt 19. desember 2022. 
  40. ^ «TV spored» (PDF). Gorenjski glas (singalesisk). 5. mai 1989. s. 7. 
  41. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  42. ^ «H Eυριδίκη επιστρέφει στην... Eurovision! Όλες οι λεπτομέρειες...(ΒΙΝΤΕΟ)». AlphaNews.Live (gresk). Arkivert fra originalen 29. november 2022. Besøkt 19. desember 2022. 
  43. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ «NRK P2 1989.05.06 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 6. mai 1989. Besøkt 13. august 2017. 
  45. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 13. august 2017. 
  46. ^ «Televisão». Diário de Lisboa. casacomum.org. 6. mai 1989. s. 23. Besøkt 19. desember 2022. 
  47. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 13. august 2017. 
  48. ^ «Televisión». La Vanguardia. Hemeroteca. 6. mai 1989. s. 72. Besøkt 19. desember 2022. 
  49. ^ «Eurovision Song Contest – BBC One». Radio Time. BBC Genome Project. 6. mai 1989. Besøkt 19. desember 2022. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». Radio Times. BBC Genome Project. 6. mai 1989. Besøkt 19. desember 2022. 
  51. ^ a b «Fernsehen». Neue Zürcher Zeitung (tysk). e-newspaperarchives.ch. 6. mai 1989. s. 31. Besøkt 19. desember 2022. 
  52. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 13. august 2017. 
  53. ^ «1. Gün / Cumartesi». Cumhuriyet (tyrkisk). 6. mai 1989. s. 7. Arkivert fra originalen 12. desember 2022. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest 1989». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  55. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  56. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  57. ^ «TV Guide – Sunday May 7». The Canberra Times (engelsk). 1. mai 1989. s. 12. Besøkt 19. desember 2022. 
  58. ^ «Телевидение, программа на неделю (transkribert: Televidenie, programma na nedelju – norsk: fjernsyn, program for uken)» (PDF). Pravda. 6. mai 1989. s. 6. Arkivert fra originalen (PDF) 12. desember 2022. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1989&oldid=24307024»