Wikipedia

De svensk-norske interimsregjeringene

De svensk-norske interimsregjeringene var sju relativt kortvarige regjeringer for unionsriket Sverige-Norge i perioden 1852 til 1881. Regjeringene styrte riket i regentens fravær.

Den norske Grunnloven av 4. november 1814 omtalte i § 40 hva som skulle skje dersom kongen døde og tronfølgeren var umyndig: «Indtil begge Rigers Repræsentanter ere forsamlede, og have anordnet Regjeringen under Kongens Mindreaarighed, forestaaer et, af et lige Aantal Norske og Svenske Medlemmer sammensat, Statsraad Rigernes Bestyrelse, med Iagttagelse af disses gjensidige Grundlove. Den Norske og den Svenske Statsminister, som have Sæde i fornævnte sammensatte Raad, kaste Lod om, hvo der skal have Forsædet.» Det er dette felles statsrådet som har betegnelsen interimsregjering.

I løpet av unionstida skjedde det aldri at kongen døde med en umyndig tronfølger. Imidlertid henviste § 41 til den svenske Grunnloven (Sveriges regjeringsform), som gav statsrådet myndighet til å styre riket også i en del andre tilfeller, nemlig når Kongen var utenlands eller sjuk. Ved sju slike tilfeller blei det altså oppretta interimsregjeringer.

Regjeringene bestod av den norske og den svenske statsministeren og like mange statsråder fra hvert land (vanligvis ni).

Norske medlemmer av interimsregjeringene rediger

15.–18. juli 1852 under kongens reise til Tyskland rediger

Ved kongelig resolusjon av 3. juli 1852 blei det oppnevnt følgende norske medlemmer av interimsregjeringa under Oscar Is reise til Tyskland:

Om Sibbern, Blom, Arup og Garben, som ikke var statsråder fra før, het det at de var tilforordna statsråder.

Ettersom Petersen, Sørenssen og Bretteville egentlig tilhørte regjeringsavdelinga i Christiania, måtte det – i deres fravær – tilforordnes departementssjefer der. Dette blei Peder Carl Larsson (Justisdepartementet 10. juli – 20. september) og Niels Andreas Thrap (Finansdepartementet 10. juli – 20. september). Marineminister Ole Wilhelm Erichsen bestyrte Armédepartementet.

11. oktober 1852 – 12. april 1853 under kongens sjukdom rediger

Ved kongelig resolusjon av 25. oktober 1852 blei det oppnevnt følgende norske medlemmer av interimsregjeringa under Oscar Is sjukdom:

Av disse var Sibbern, Blom, Arup, Garben og Sem tilforordna statsråder.

Ettersom Krog, Petersen og Sørenssen egentlig tilhørte regjeringsavdelinga i Christiania, måtte det – i deres fravær – tilforordnes departementssjefer der. Dette blei Poul Christian Holst (Revisjonsdepartementet 25. oktober – 12. april), Niels Andreas Thrap (Marinedepartementet 30. oktober – 12. april) og Peder Carl Larsson (Justisdepartementet 20. oktober – 12. april).

14.–24. september 1857 under kongens sjukdom rediger

Ved kongelig resolusjon av 11. september 1857 blei det oppnevnt følgende norske medlemmer av interimsregjeringa under Oscar Is sjukdom:

Av disse var Stang, Arup, Garben og Sibbern tilforordna statsråder.

Ettersom Hagerup, Møinichen og Vogt egentlig tilhørte regjeringsavdelinga i Christiania, måtte det – i deres fravær – tilforordnes departementssjefer der. Dette blei Harald Nicolai Storm Wergeland (Armédepartementet 11. september – 3. oktober), Iver Steen Thomle (Justisdepartementet 11. september – 3. oktober) og Christian Ludvig Diriks (Revisjonsdepartementet 11. september – 3. oktober).

12.–25. august 1861 under kongens sjukdom rediger

Ved kongelig resolusjon av 20. juli 1861 blei det oppnevnt følgende norske medlemmer av interimsregjeringa under Karl IVs sjukdom:

Av disse var Arup, Konow, Glad og Arntzen tilforordna statsråder.

Ettersom Bretteville og Møinichen egentlig tilhørte regjeringsavdelinga i Christiania, måtte det – i deres fravær – tilforordnes departementssjefer der. Dette blei Christian Ludvig Diriks (Postdepartementet 12.–25. august) og Johan Christian Collett (Indredepartementet 12.–25. august). Jacob Worm Skjelderup blei også tilforordna, men tiltrådte ikke.

26. mai – 5. juni 1875 under kongens reise til Tyskland rediger

Ved kongelig resolusjon av 18. mai 1875 blei det oppnevnt følgende norske medlemmer av interimsregjeringa under Oscar IIs reise til Tyskland:

Av disse var Haffner, Mantey, Wergeland og Folkestad tilforordna statsråder.

Ettersom Helliesen, Selmer og Nissen egentlig tilhørte regjeringsavdelinga i Christiania, måtte det – i deres fravær – tilforordnes departementssjefer der. Dette blei Carl Peter Parelius Essendrop (Kirkedepartementet 26. mai – 5. juni), Anders Sandøe Ørsted Bull (Armédepartementet 26. mai – 5. juni) og Frederik Christian Stoud Platou (Revisjonsdepartementet 26. mai – 5. juni).

6.–21. juli 1875 under kongens reise til Russland rediger

Ved kongelig resolusjon av 6. juli 1875 blei de norske medlemmer av interimsregjeringa under reisa til Tyskland, gjenoppnevnt for Oscar IIs reise til Russland.

16.–26. september 1881 under kongens og kronprinsens reise til Baden rediger

Ved kongelig resolusjon av 16. september 1881 blei det oppnevnt medlemmer av interimsregjeringa under Oscar IIs reise til Baden. Ved grunnlovsendring av 20. januar 1863 var det blitt bestemt at kronprinsen – dersom han var myndig – automatisk skulle være regent i kongens fravær. Kronprins Gustav (født 1858) var med på reisa, og det måtte derfor oppnevnes interimsregjering. Følgende var de norske medlemmene:

Av disse var Haffner, Wergeland, Collett og Essendrop tilforordna statsråder.

Ettersom Holmboe, Munthe og Schweigaard egentlig tilhørte regjeringsavdelinga i Christiania, måtte det – i deres fravær – tilforordnes departementssjefer der. Dette blei Halfdan Lehmann (Kirkedepartementet 16.–26. september), Anders Sandøe Ørsted Bull (Armédepartementet 16.–26. september) og Frederik Christian Stoud Platou (Justisdepartementet og Revisjonsdepartementet 16.–26. september).

Kilder rediger

  • Det norske statsråd 1814–1945, Statsministerens kontor 1996.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=De_svensk-norske_interimsregjeringene&oldid=18592464»