Danmarks historie (1397–1536)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Perioder |
Danmarks historie (1397–1536) rammes inn av to begivenheter som fikk stor betydning for det senere forløpet av Danmarks historie. Perioden startet med at Nordens tre kroner ble samlet under den danske monarken i Kalmarunionen. Mot slutten av perioden medførte reformasjonen i det tysk-romerske rike at man ikke kunne bli enige om en felles konge og dette utløste grevefeiden.
I den mellomliggende perioden kjempet skiftende konger om å holde Kalmarunionen samlet. Øresundstollen ble innført; en tollsats som ble ilagt fremmede handelsskip ved passering av Kronborg. Denne tollen ga støtet til konflikter med det internasjonale samfunn. Spørsmålet om Øresundstollen var et element i flere fredsslutninger.
Da fyrstehuset Oldenborg kom til makten med Christian I ble kimen til en århundre lang strid rundt Slesvig-Holsten lagt. Christian hadde lovet aldri å skille hertugdømmene. Allerede i hans regjeringstid gikk unionen nesten i oppløsning. Men det ble barnebarnet Christian II som avsluttet unionen. Etter Stockholms blodbad gjorde svenskene opprør og valgte sin egen konge.
Christian II ble også avsatt i Danmark og onkelen Frederik I overtok makten. Da man senere skulle finne Frederiks etterfølger hadde ideene fra reformasjonen nådd Danmark og man vegret seg for å velge Frederiks sønn, Christian III ettersom han gikk inn for å reformere kirken. Imidlertid ble Christian III valgt på Jylland. Mange byer og utenlandske fyrster nektet å anerkjenne dette. Valget av Christian ga støtet til grevefeiden som kom til å vare i over to år. Christian seiret og deretter gjennomførte han reformasjonen i Danmark og Norge.
Kalmarunionen rediger
Utdypende artikkel: Kalmarunionen
Kalmarunionen ble skapt av den norske dronningen Margrete Valdemarsdatter, datter av Valdemar Atterdag. Ti år gammel var hun blitt gift med den norske kongen Håkon VI. Margrete fikk sønnen Olav IV anerkjent som dansk tronarving og i 1376 arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrete som formynder. Da Olavs far Håkon VI døde i 1380, ble Olav IV også konge av Norge. De to landene var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge med Margrete som formynder.
Olav døde imidlertid allerede i 1387 før han var blitt myndig. Margrete fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksrådet, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Margrete tok til seg søsterens dattersønn, Bogislav, og ga han det mer nordiskklingende navnet Erik; kjent som Erik av Pommern. Hun fikk Erik godkjent som tronarving i Norge og han ble hyllet som konge i 1389, med Margrete som formynder.
I Sverige var det på denne tiden en konflikt mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen. Albrekts motstandere valgte Margrete til regent over de delene av landet som de kontrollerte i 1388, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Etter å ha inntatt Stockholm og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige og dermed hadde hun samlet hele Norden under et felles styre.
Riksfellesskapet ble formalisert 17. juni 1397 ved inngåelsen av Kalmarunionen på slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige Erik av Pommern som konge og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskopen.
Riket Erik av Pommern kom til å råde over var enormt. I tillegg til Danmark, Sverige og Norge hørte også Finland, med Sverige, og Island, Færøyene, Shetlandsøyene, Island og Norge med Grønland til riket. Men Margrete beholdt den relle makten over unionen til sin død i 1412, selv etter at Erik ble myndig i 1400 styrket av de bedrede statsfinansene.
Med disse midlene kjøpte hun opp de holstenske familienes pant og der hun tidligere hadde tvunget kirken til å låne ut penger, var det nå hun som kunne låne ut.[1] Margrete benyttet også forleningsretten til å skaffe støtte. Hun så for det meste bort fra de lokale stormennene og i Sverige og Norge var det ofte dansker som fikk lenene, mens det danske krongodset ofte ble forvaltet av tyske fogder. På denne måten ble lensmennene knyttet til den kongelige husbonden i et lojalitetsforforhold og herremennene fant seg ofte i denne politikken ettersom Margrete som regel var rundhåndet med forleninger overfor dem som støttet henne.[2]
I 1404 prøvde den holstenske greven Gerhard VI å legge under seg de frie ditmarskenbøndene. Hæren hans ble slått og han selv mistet livet. Gerhards ektefelle Elisabeth av Lüneberg satt igjen med umyndige barn. Da svogeren, biskop Gerhard av Osnabrück, ankom for å regjere i brorens sted, søkte enken hjelp hos Margrete. Margrete innsatte Erik av Pommern til verge for de umyndige barna og Erik ytet Elisabeth store pengebeløp. Til gjengjeld pantsatte enken bl.a. Tønderhus og slik kom store deler av Slesvig i Margretes hender.
Samme år oppnådde Margrete en avtale med det britiske kongehuset om giftermål for kong Erik. I 1405 reiste han til Norge for å ta imot bruden der. Han skulle også dømme i rettssaker som verserte og besette ledige stillinger. Før avreisen ga Margrete han en del råd; skrevet ned i 54 paragrafer. Her innskjerpet hun at han skulle gi så få løfter som mulig og var han tvunget, skulle de ikke skrives ned og forsegles ettersom han da ikke kunne løpe fra dem senere.
Bruden ble imidlertid forhindret i å komme på grunn av dårlig vær og først året etter kunne Erik holde bryllup med den engelske prinsessen Filippa på erkebispegården i Lund.[3][4]
Konflikten om Slesvig rediger
Etter mislykkede forsøk på å gjenerobre Gotland oppnådde Margrete en avtale med Den tyske orden om tilbakekjøp av øya i 1407. Året etter kunne ordenen utstede en kvittering på at de hadde mottatt 9000 engelske nobler (myntsort) for Gotland.
Elisabeth av Lüneberg i Slesvig begynte rundt 1409 å bli bekymret over Margretes voksende innflytelse og støttet seg mer og mer til sin svoger biskop Henrik av Osnabrück.[6] Det fikk Erik av Pommern til å stille Henrik og Elisabeth overfor et erstatningskrav og de ble tvunget til å stille Flensborg og borgen Nyhus som sikkerhet. Men det holstenske aristokratiet ville ikke finne seg i dette åpenlyse forsøket på å tvinge dem ut av Slesvig. De tok biskop Johan Skondelev til fange og besatte de to borgene hans som fortsatt var lånt ut til den danske kongemakten. En dansk hær prøvde uten hell å gjenerobre Svavsted, men ble slått av grev Adolf av Schauenburgs hær. Til gjengjeld klarte Erik av Pommern å erobre Ærø og tvinge Nordborg på Als til å overgi seg. Sønderborg klarte han ikke å overta.
Etter kampene inngikk de en femårig våpenhvile i 1411. Elisabeth av Lüneberg fikk tilbake Als, mens danskene beholdt Flensborg samt pantet i Tønder og borgene til Johan Skondelev ble returnert. I tillegg skulle det nedsettes en kommisjon bestående av seks danske og holstenske rådsmenn som skulle ta stilling til de øvrige spørsmålene. Ved uenighet skulle spørsmålet ankes inn for den tyske keiseren.
Våpenhvilen holdt ikke og den slesvigske drosten Erik Krummedige gjenerobret Flensborg året etter med holstensk hjelp. Nå startet fredsforhandlingene og Margrete I reiste av sted for å delta, men døde på skipet sitt i Flensburgfjorden 28. oktober 1412, angivelig av pest.[7]
Da innkalte Erik til det første danehoff på lang tid. Dets oppgave var å benytte dansk rett til å dømme i saken mellom den danske kongen og den holstenske greveslekten om det slesvigske lenet. Erik påsto overfor danehoffet at Slesvig var hjemfalt til kronen som forbrudt len ettersom Gerhard VI og hans barns formyndere hadde brutt lenseden til kongen ved å føre våpen mot ham. Danehoffet dømte til Eriks fordel under henvisning til Sjællandske lovs bestemmelser om at den som førte avindskjold mot riket har forbrudt sin eiendom.
Imidlertid avholdt ikke danehoffets bestemmelse de holstenske grevene fra forsatt å benytte tittelen hertuger av Slesvig. Det fikk Erik til å anke saken inn for den tyske keiseren i 1415. Keiser Sigismund, som forøvrig var Eriks fetter, erklærte Slesvig som forbrudt len i henhold til alminnelig lensrett. Allikevel innførte Erik samme år en ekstraordinær krigsskatt i alle de nordiske land som forberedelse på utløpet av våpenhvilen året etter. Det var kong Erik selv som startet fiendtlighetene i 1416 da han erobret Femern og beleiret Slesvig by. Ved å hjelpe kjøpmannsrådet tilbake til makten i Lübeck hadde han sikret seg rådets nøytralitet i konflikten. Det gikk ikke bra for kongen. Han mistet Vedelspang til holstenerne, måtte gi opp beleiringen av Slesvig og allerede utpå høstparten var Femern tapt.
De neste ni årene gikk krigen med skiftende hell. De øvrige hansabyene ble sjenert av sjørøvingen og prøvde forgjeves å megle i striden. Kong Erik henvendte seg til de tre landsting i Danmark for å få dem til å bevitne at det i Danmark slett ikke og aldri hadde vært arvelig lensvesen. Manøvren skulle benyttes til å overbevise den tyske keiseren om at alle len kun var gitt i innehaverens livstid og ikke kunne arves. Kong Erik besøkte deretter sin fetter keiser Sigismund i Buda. Keiseren traff sin avgjørelse i striden og bekjentgjorde at grevene av Holsten ingen rettskrav hadde på Slesvig, som slett ikke var et len, men en dansk provins. Erik dro på pilegrimsreise til Det hellige land, mens dronningen hans styrte den nordiske unionen i hans sted.[8]
Kjøpsteder rediger
Købstadsforordningen af 1422 innskjerpet kjøpstedenes monopol på handel og håndverk. Forordningen var særlig rettet mot hansakjøpmennene som ofte kjøpte sine varer direkte fra danske godseiere, bønder og fiskere. Den nye forordningen sikret at det kom en dansk kjøpmann som mellomhandler. Forordningen ga også hvert håndverkslaug enerett på utføringen av arbeid innenfor sitt fagområde.
Kjøpstedene fikk utvidet selvstyre. Det daglige ansvaret med kontroll av håndverk og handel samt utligning av skatter skulle ivaretas av to borgermestre og seks til 12 rådmenn som ble valgt blant byens større handelsfolk. Byrådsarbeidet var ikke lønnet, men etter hvert ga stillingen en rekke privilegier; bl.a. fritak for byskatt, og ofte fikk medlemmene en særskilt del av byens fellesjord til gresseområder for buskapen sin. Avgjørelser fra bytinget kunne i en rekke større byer ankes til byrådet som også mange ganger hadde domsmyndigheten i handels- og arverettssaker.
Valutakrig rediger
Gjennom hele 1400-tallet førte kongemakten valutakrig mot hansabyene: Alle myntene burde være lødige, dvs. at de burde inneholde den mengden sølv enheten angav. Det kunne imidlertid lønne seg for den danske kongen å slå mynter som var underlødige. På den måten sikret han at myntene ikke ble smeltet om og at det kunne lages flere mynter og dermed kjøpes mer for den samme mengden sølv. Dette gikk så lenge handelsfolkene aksepterte undervektige mynter og spesielt hansabyene var på vakt overfor å bli snytt. I 1403 satte lübeckerne en svært lav tvangskurs på danske mynter. Som mottrekk innførte Margrete og Erik av Pommern en regel om at avgiftene på Skånemarkedet skulle betales med lybsk mynt. Selv om lübeckerne protesterte året etter, ble forholdene ikke bedret fordi kongemakten trengte penger, bl.a. til krigen mot holstenerne.
Da dronning Filippa styrte unionen for sin mann i midten av 1420-årene, ble forholdet til hansabyene forbedret og det ble inngått en avtale om en myntunion. Handelsbyene og de nordiske landene skulle i fellesskap utstede en ny mynt, søslingen, og de avtalte en vekselkurs for de gamle underlødige mynter som var devaluert til nesten halve verdien. Kort etter at Erik kom tilbake i 1425–26 tok den økonomiske krigen en ny retning med innføringen av Øresundstollen og avtalen falt bort.
Øresundstollen rediger
Utdypende artikkel: Øresundstollen
Da staten begynte å mangle penger, blant annet på grunn av fallende inntekter fra Skånemarkedet, innførte Erik av Pommern Øresundstollen i 1426. Det innebar at den ordinære tollen ved gjennomseiling av de danske farvannene med ett ble firedoblet med henvisning til at de nye skipene kunne laste fire ganger så mye. Betalingen skulle foretas ved den nyanlagte borgen Krogen i Helsingør. Økningen gjorde Hansaforbundet rasende og de protesterte høylytt ettersom det stred mot privilegiene deres. Da Danmark ikke bøyde seg, valgte hansaene å gå inn i striden om Slesvig på holstensk side med Lübeck i spissen. Et angrep på Flensborg mislyktes og grev Henrik av Holstein falt. Lübeckerne prøvde seg på et flåteangrep i Øresund, men også dette mislyktes og da flåten var uskadeliggjort, erobret Erik en hanseatisk handelsflåte som dukket opp kort etter med lasten full av salt fra Biscaya.
I 1429 sto lübeckernes kapital bak et vellykket angrep på Aabenraa samtidig med at de selv angrep København og Helsingør. Hanseatiske sjørøvere inntok og plyndret Bergen og oppbrakte skip med skatter fra Sverige. Snart var ingen dansk kyst sikker og Erik utbød et alminnelig landevern. Året etter inngikk han separatfred med Rostock og Stralsund og benyttet splittelsen i hansaforbundet til å gi Bremen særlige privilegier på den nordiske handelen. Det stoppet imidlertid ikke holstenerne som inntok Flensborg på palmesøndag i 1431 og etter en utsulting også Duborg slott.[9]
Nå var Erik av Pommern tilbake der Margrete I startet med hensyn til Slesvig og han sluttet derfor en femårig våpenhvile i Horsens, hvor Danmark mistet kontrollen over Slesvig og som sydgrense fikk området rundt Haderslev, Ærø og øyene i Vadehavet. I tillegg måtte Erik bekrefte hansabyenes gamle privilegier og av regnskapene for øresundstollen fremgår det at hansabyene i realiteten var fritatt for øresundstollen for resten av 1400-tallet.
Svenskene gjør opprør rediger
Ettersom unionskongene nesten konstant hadde vært i krig siden unionen ble opprettet, begynte det å bre seg en viss utilfredshet i befolkningen og særlig gjaldt dette i Sverige. I 1432 døde erkebiskopen av Uppsala og domkapitlet valgte prost Olof Larsson til erkebiskop uten å spørre kongen. Før kongen rakk å protestere, hadde Larsson reist til Roma for å få bekreftet utnevnelsen. Senere satte den nye erkebiskopen spørsmålstegn ved Eriks legitimitet som konge. Selv om Erik året etter innkalte til et nordisk bispemøte som bekreftet hans legitimitet, var skaden skjedd. Lavadelsmannen Engelbrekt Engelbrektsson, som forgjeves hadde forsøkt å få kongen til å gripe inn overfor den upopulære danske fogden i Västerås, ble i 1434 leder av en stor flokk opprørske bønder i Dalarna, som reiste seg mot det høye skattetrykket og de utenlandske fogdene, (kalt Engelbrektopprøret). Et svensk rådsmøte i Vadstena sluttet seg til opprøret og sa opp sin troskap og lydighet til Erik av Pommern. Bondehæren klarte å innta Halland og Erik dro i all hast til Stockholm med en flåte. Her prøvde han å inngå en avtale med de aristokratiske riksrådene. Innrømmelsene hans kom imidlertid for sent og på et møte i Arboga i januar 1435 ble Engelbrekt valgt til Sveriges rikshøvedsmann.
I mai samme år avholdt riksråder fra Sverige og Danmark et møte i Halmstad. Siden de hadde felles interesse i å holde kongemakten nede, ble de enige om et program for rikenes likeberettigelse innenfor unionen. Erik måtte nødtvunget og under protest anerkjenne avtalen og måtte gjenopplive de to embetene som drost og marsk. I oktober ble den høyadelige Karl Knutsson utnevnt til marsk og Kristtiern Nilsson Vasa til drost. Opprøret var imidlertid ikke over, men Engelbrekts rolle sluttet i 1436 da han ble myrdet av en svensk høyadelsmann. Svenskene utnyttet opprøret til å tvinge gjennom et rådsstyre i 1436, som Erik etter press fra det danske riksrådet aksepterte på et møte i Kalmar. Den kongestyrte unionen var blitt avløst av et samarbeide mellom de tre rikenes riksråd. Det fikk Erik til å slå seg ned på Gotland, hvor han ville vente på at riksrådstyret skulle føre til indre strid og kaos for senere å be han vende tilbake. Uroen oppsto da også snart både på Jylland, Fyn og Sjælland. På et møte i Korsør ble det danske riksrådet enige om å be Erik vende tilbake som dansk konge på betingelse av at han besatte embetene som drost og marsk igjen og at han regjerte sammen med rikets råd.
Riksrådet hadde imidlertid samtidig skrevet til Eriks nevø, Kristoffer av Bayern og bedt han komme til Danmark for å forsvare landet mot de truende bøndene. Erik avviste utspillet muligens i den tro at riksrådet senere ville ta ham tilbake betingelsesløst. Riksrådet ble mer desperat og da de møttes i Lübeck i 1439, sa de opp troskapseden til Erik av Pommern og i juli samme år ble Kristoffer av Bayern hyllet som riksforstander i Danmark. I forhandlingene forut for kongeskiftet klarte Adolf VIII av Holstein å få innrømmet hele Slesvig som arvelig len.
I april ble Kristoffer hyllet som dansk konge på Viborg landsting. Unionen var faktisk opphørt og Karl Knutsson hadde allerede sittet som riksforstander i Sverige i to år. Kristoffer og erkebiskopen i Lund, Hans Laxmand, fikk overtalt Knutsson til å trekke seg tilbake ved å love han Finland som len. Dermed kunne Kristoffer i 1441 hylles som svensk og i 1442 også som norsk konge. I Danmark var det imidlertid i 1440 reist et bondeopprør på Sjælland og en bondehær under ledelse av adelsmannen Henrik Tagesen Reventlow brente ned adelsgårder på Nordjylland. Kristoffer møtte i juni 1441 Reventlow i slaget ved Sankt Jørgensbjerg i Han Herred. Kristoffer beseiret bøndene og Reventlow ble henrettet i Aalborg 12. juni 1441.[10]
Etter seieren gjennomførte kongen og adelen den maktfordelingen som Erik av Pommern hadde motsatt seg og riksembetene ble igjen besatt av to av rikets største godseiere: Erik Nielsen Gyldenstjerne ble rikshovmester og Oluf Axelsen Thott riksmarsk. Riksrådet ville ha seg frabedt innblanding fra kongens bayerske rådgivere. Kristoffer ble kronet til Danmarks konge 1. januar 1443 i Ribe.
Senere på året ga han København en ny stadsrett som ble forbilde for andre sjællandske og skånske kjøpsteders stadsretter. Til forskjell fra landskapsretten hadde stadsretten som regel strengere og hurtigere rettspleie og det var nok å gjøre for bødlene. Å snyte med vekt og mål samt tyveri ga harde straffer.
Den nye kongens regjeringsid ble kort: han døde den 5. eller 6. januar 1448 kun 31 år gammel og etterlot seg sin 18-årige enke dronning Dorothea. Ettersom de ikke hadde fått barn, var tronfølgerforholdet usikkert og Kalmarunionen brøt sammen igjen da Karl Knutsson straks lot seg velge som svensk konge, og nordmennene også hadde planer om å velge en innenlandsk regent.[11]
Riksrådet måtte nå lete i kongeslektens stamtavle for å finne en etterfølger. Rådet henvendte seg i første omgang til hertug Adolf VIII av Holstein, som takket nei. Han henledet i stedet oppmerksomheten på sin søstersønn Christian av Oldenburg. Gjennom slektskap via den holstenske greveslekten var han tipp-tipp-tipp-oldebarn av Erik Klipping og var derfor en legitim arvtaker. Da han foreløpig ikke var gift ga det riksrådet enda en grunn til å velge han. Kristoffers enke hadde rett til et nordisk livgeding (enkeforsørgelsesgods) og rådet kunne spare denne utgiften ved å gifte henne bort til den nye kongen. Christian ble antatt utpå høsten og lot seg hylle på landstingene. I hans forpliktelsesbrev, en slags foreløpig håndfestning, sikret riksrådet seg skattebevillingsretten. Hertug Adolf sikret seg et krav som takk for å ha anbefalt Christian til tronen da han fikk nevøen til å bekrefte den gamle Constitutio Valdemariana fra 1326. Den sa at samme person ikke kunne være herre over Slesvig og Danmark på samme tid. Den 28. oktober 1449 ble Christian I kronet og viet til enkedronning Dorothea.[12]
Svenskene angrep senere samme år Gotland med en stor hær og samtidig ankom en dansk flåte under marskens ledelse. Erik av Pommern valgte å overgi øya til Oluf Axelsen Thott, som forble på øya som lensmann og som marsk ble avløst av Claus Rønnow. Erik av Pommern tilbrakte sine siste år i eksil i Pommern. Den svenske erkebiskopen kronet Karl Knutsson som svensk konge og som mottrekk valgte nordmennene Christian I som konge. Året etter møttes det danske og svenske riksråd i Halmstad. Karl Knutsson ble tvunget til å oppgi Norge til fordel for Christian I som til gjengjeld garanterte Sverige for Karl. Ideen var at den lengst sittende skulle forene de tre rikene. Halmstadforliket holdt ikke lenge og det kom til en del sammenstøt på den dansk-svenske grensen. I 1452 ledet Karl Knutsson et plyndringstokt inn i Skåne. Den svenske adelen var ikke tilfreds med Karl Knutsson og ville gjerne bli kvitt han, så i 1457 innkalte den Christian I som motkonge og Karl Knutsson flyktet til Nordtyskland. Han vendte hjem til Sverige som konge i 1464–65 og 1467–70 hvor han døde.[13]
Hertug Adolf VIII av Holstein døde barnløs i 1460 og Slesvig hjemfalt til Danmark som herreløst len. Arveretten til Holsten var diskutabel, da både Christian I og hans fettere var arveberettigede, men en annen fjern sidegren av Adolfs egen slekt, huset Schauenburg, hadde enda større arverett. Områdets fremtid ble avgjort av det mektige ridderskapet som så en fordel i en konstellasjon mellom Danmark, Slesvig og Holsten og valgte i mars samme år Christian I som hertug av Slesvig og greve av Holsten. Utnevnelsen hadde visse betingelser: Christian I måtte love at Slesvig og Holsten ikke måtte skilles ad og ridderskapet fikk rett til å gjøre opprør dersom kongen krenket denne overenskomsten. Ridderskapets rett til å velge hertug av Slesvig og greve av Holsten ble likeledes anerkjent. Det hadde ikke vært gratis for Christian I å få sine brødre og Schauenburgerne til å avfinne seg med hans overtakelse av Slesvig-Holsten og de statlige finansene var ikke gode i resten av Christian Is regjeringstid.[14] I 1461 beslagla han den pavelige avlatsinnsamleren Marinus de Fregenos innsamlinger for Sverige. Normalt delte avlatsinnsamlerne og den lokale fyrsten innsamlingen mellom seg, men Christian I mente at Marinus hadde vært for grådig og kongen hadde selv bruk for pengene.
De svenske bøndene ble pålagt store skatter. Det medførte et bondeopprør som senere gikk over i en svensk reisning og Christians tropper ble slått av en bondehær ved Harakers kirke i Västmanland 14. april 1464. Kort tid etter inngikk kongen og de svenske stormennene forlik.
Godseierne som ny maktfaktor rediger
I andre halvdel av 1400-tallet kom noen få godseiere i besittelse av store jordeiendommer i Danmark og de andre nordiske landene gjennom ekteskap, arv og forleninger. Blant disse var de mest fremtredende slektene Laxmand, Gyldenstierne, Thott, Gøye, Oxe og Rosenkrantz. De såkalt lavadelige prøvde å knytte seg til disse høyadelige gjennom et gjensidig tjenesteforhold. For eksempel tjente de lavadelige de høyadelige som svenner når det ble utbedt krigstjeneste. Til gjengjeld ytet de høyadelige dem beskyttelse og skaffet dem embeter og giftermål. Dette lille lag av storgodseiere endret markant forholdet mellom bonde og herremann i mange århundrer fremover.
I en kongelig forordning av 1466 het det at ingen måtte fengsles uten lov og dom, men det ble gjort et unntak for festebønder som var i sine herrers vern. Herremennene kunne benytte «stokk og jern» mot dem; altså arrestasjon og midlertidig fengsling. Herremennene skulle omvendt yte bøndene beskyttelse mot juridiske og militære overgrep fra andre. Til gjengjeld skulle bøndene yte godseieren de såkalte herlighetsavgifter. Godseierne fikk dessuten utvidet sin rett til sagefald (en form for pengebot)[15] fra Jyske Lov. Fra bare å gjelde de minste bøtene ble det utvidet til å gjelde alle bøter bortsett fra førtimarksbøten for drap. Etter 1450 begynte mange godseiere også å få birkeret. Det betydde at godset ble sin egen rettskrets med rett til å utnevne egne birkefogder og birkedommer uavhengig av staten. Imidlertid skulle birketinget dømme etter lands lov og rett.[16]
Svensk motstand rediger
De mektige godseierfamiliene som Thott og Gyldenstjerne hadde i løpet av 1400-tallet giftet sig inn i den svenske adelen og det satte deres lojalitet overfor den danske kongen på prøve. Da Christian I inndro Tranekær slott fra Philippus Axelsen Thotts enke, reagerte Iver Axelsen Thott i Viborg, Finland, med å si opp troskap og lydighet overfor kongen. Midt under krigen mot svenskene beleiret derfor Christian I sin egen tidligere lensmanns slott i Skåne og på vårparten 1467 inntok han Lillø slott i Skåne og Sølvesborg slott i Blekinge.
Samme år mistet Laurids Axelsen Thott sine len i Skælskør og Stege. Christian fikk støtte til oppgjøret med Thott-slekten på en rekke landstingsmøter i årets løp og 28. oktober året etter innkalte han til det første danske stendermøte i Kalundborg.
På møtet var det representanter fra både adelen, geistligheten, borgerne og bøndene. Riksadelens makt ble begrenset på en rekke punkter. Pantebrev på len skulle nøye undersøkes og borger som tidligere hadde hørt til «fadeburet», skulle leveres tilbake. Samtidig ble det besluttet at kongen skulle motta alle kjøpstadsskatter for det året, selv de som var forlenet bort. I tillegg fikk kongen en tredjedel av pantelensinntektene og kunne overta Thottenes gods i Danmark, da det ble avgjort ved dom at de hadde forbrudt godset til kronen. Dette store finansielle bidraget hjalp allikevel ikke på kongens økonomiske problemer og året etter måtte han pantsette Shetlands- og Orknøyene som sikkerhet for datteren Margretes medgift i hennes ekteskap med Jakob III av Skottland. Pantet i øyene ble aldri innløst og øyene ble senere innlemmet i det skotske kongedømmet[17]
Etter oppgjøret ble mange lensmenn skiftet ut og riksrådet fikk nye medlemmer. Kongen distanserte seg imidlertid ikke helt fra høyadelen. Etter at den svenske stormannen Sten Sture hadde utropt seg selv til riksforstander etter Karl Knutssons død i 1470, hadde Christian I bruk for gode trofaste menn til en gjenerobring av Sverige. 10. oktober 1471 sto slaget ved Brunkeberg rett utenfor Stockholm. Danskene led nederlag, kongen ble såret og riksmarsken samt en del danske og svenske riksråder ble tatt til fange av Sten Sture. Kort etter ble stattholderen i Slesvig-Holsten, Christian Is bror Gerhard av Oldenborg, avsatt og de bøndene som hadde støttet ham i et lokalt opprør ble slått ned.
Christian I prøvde til stadighet å få et godt forhold til de omkringliggende maktene som kunne ha betydning i gjenerobringen av unionsherredømmet. Slik dukket tanken om et dansk-skotsk ekteskap opp som følge av en traktat inngått med Frankrike i 1456. Med Jakob III av Skottland som svigersønn fikk kongen en gunstig posisjon. Jakob formidlet et nytt forbund med Frankrike i 1472 og de to landene hadde en felles fiende i England. Danmark hadde i mange år vært i en krigslignende tilstand med England pga. engelsk forsvar av sine handelsinteresser i Østersjøen.
På et nordtysk fyrstemøte i 1473 hadde kongen en alliert i sin ektefelles onkel, kurfyrst Albrekt av Brandenburg, som medvirket til at keiseren samme år forlenet Christian I med det hittil uavhengige Ditmarsken.
I 1474 bega Christian I seg ut på det som offisielt ble kalt en pilegrimsreise til Roma. I virkeligheten var reisen et påskudd for å få støtte for sin anti-svenske politikk og han besøkte alle fyrstehoffene på sin vei. Hos den tyske keiseren oppnådde han å få Holsten forenet med Stormarn og Ditmarsken og få det opphøyet fra grevskap til hertugdømme. Hos paven fikk kongen innrømmet en betydelig innflytelse på fremtidige besettelser av formannspostene ved danske og svenske domkapitler og dermed bispevalgene. Dessuten ga paven tillatelse til oppføringen av det første danske universitet. Københavns Universitet kunne innvies i 1479. Det gjorde ikke strømmen av danske studenter til utlandet mindre og kongen måtte innføre en regel om tre års ophold på det hjemlige universitet før det ble gitt tillatelse til studier ved utenlandske læreanstalter.[18]
Kong Hans rediger
.jpg)
Da Christian I døde i 1481 ble sønnen Hans hyllet som konge i alle tre rikene. I begynnelsen lot han riksrådet regjere i håp om at man gjennom forhandlinger kunne oppnå en gjenoppretting av unionen. Sten Sture aktet imidlertid ikke å gi fra seg makten og etter et par år ga danskene opp håpet om å få Hans kronet som unionskonge. I stedet underskrev han en dansk og norsk håndfestning. Riksadelens sterke posisjon kom til uttrykk i håndfestningen bl.a. ved at kun velbyrdige - ingen «vanbyrdig» - kunne få viktige embeter eller len. Kronen skulle ikke erverve adelsgods, hverken gjennom kjøp eller konfiskering og det ble igjen lov for adelige å bygge private borger. I Hans' håndfestning opptrer for første gang sondringen mellom «fri» og «ufri» og mellom adelen, som var skattefri, og folket, som ikke var det.[20]
Enkedronning Dorothea kom også med et krav, som hun dokumenterte med et gjeldbevis fra Christian I, som hadde lånt store summer av henne. Hun krevde at hennes yngste sønn Frederik også fikk fyrstelig makt. Hun hadde nok ønsket at han skulle bli hertug i både Slesvig og Holsten, men hverken ridderskapet i hertugdømmene eller den danske kongen ønsket den konflikten som kunne komme ut av en slik adskillelse. I stedet ble det avtalt en deling av hertugdømmenes inntekter, krongods og kjøpsteder i to like store deler med hovedsete i henholdsvis Segeberg og Gottorp. Deretter ble Hans og Frederik valgt som samregjerende hertuger som i alle fellesanliggender skulle rådføre seg med ridderskapet. Frederik, som valgte først, fikk den gottorpske delen og Hans fikk den segebergske.[21]
På et riksdagsmøte i Linköping i 1497 fikk Sten Sture trumfet gjennom at ingen utlending kunne bli svensk konge. Allikevel ble han avsatt kort tid etter av en rekke herremenn som fant han for egenrådig. Det utnyttet kong Hans med å rykke inn i Sverige med en hær og bistått av unionsvennlige svenske adelsmenn klarte han å få kontroll med landet. Etterpå måtte Sten Sture anerkjenne Hans som svensk konge. Sten Sture ble deretter forlenet med Finland og utnevnt til rikshovmester, mens hans rival Svante Nilsson ble riksmarsk. Kong Hans ble kronet som svensk konge og to år senere reiste han gjennom Sverige med sin dronning og sønnen Christian for å bli hyllet som unionskonge og sønnen som svensk tronfølger.[22]
Den nyvunne makten holdt ikke lenge. Da Hans og hans bror Frederiks hærer led et nederlag mot bøndene i Ditmarsken i 1500, benyttet de danskfiendtlige svenske herremenn det til å gjeninnsette Sten Sture som riksforstander i 1501. Året etter måtte Hans' dronning Christine overgi seg til Sten Sture på Stockholms slott og kom i svensk fangenskap. Kong Hans reagerte med å kreve at Lübeck stoppet all handel på Sverige. Da det ikke ble etterkommet, beslagla kongen all lybsk eiendom i Danmark og arresterte lybske kjøpmenn i Danmark. Året etter klarte man ved hjelp av kongens bror Frederik å få lübeckerne til å stoppe handelen og virke som fredsmeklere mot å betale en gammel dansk gjeldspost til hansabyene på 30 000 gylden. Hans betalte aldri beløpet og Frederik som hadde kausjonert, måtte betale.
I 1505 klarte man å få dronning Christine løslatt. Svenskene møtte ikke opp til de fredsforhandlingene de hadde avtalt og Hans fikk derfor de danske og norske riksrådene til å tildømme seg Sverige og dømme Svante Nilsson til døden. Nilsson hadde blitt riksforstander etter Sten Stures død i 1504. Den tyske keiseren støttet dommen og i 1507 gikk Lübeck med på en blokade av Sverige og i 1509 kunne de slutte fred i København. I avtalen ble Hans lovet en årlig tributt av Sverige inntil han ble antatt som konge. Svenskene ratifiserte aldri avtalen, for snart ble Danmark og Lübeck uenige og det resulterte i 1510 i krig mellem hansabyene og Sverige på den ene side og Danmark på den andre. Selv om lübeckerne klarte å plyndre danskekysten, fikk Danmark snart overtaket og i 1512 måtte både Sverige og hansaen inngå en fred med Danmark. Avtalen med Sverige bygget på 1509-avtalen, mens lübeckerne måtte betale krigserstatning og anerkjenne hollandske skips adgang til Østersjøen.
20. februar året etter døde kong Hans. Riksrådet mente at Hans hadde hatt for stor makt og lot derfor Christian II underskrive en streng håndfestning. Den understreket adelens enerett til lensmannsembetet. Kongen kunne ikke selv velge sin etterfølger, men riksrådet skulle overta makten ved kongens død og deretter velge en ny konge. I tillegg kunne hans undersåtter belære ham dersom riksrådet fant at han overtrådte håndfestningens bestemmelser, den såkalte «opprørsparagrafen».[23][24]
Unionens endelige sammenbrudd rediger
Da kong Hans døde i 1513 trodde man at Kalmarunionen kunne gjenopprettes under ledelse av sønnen Christian II. Men da svenskene møtte opp til forhandlingene om Christian IIs håndfestning uten mandat til å forhandle, ble situasjonen forverret. Forhandlingene førte ikke frem og årsaken var den 20-årige svenske riksforstanderen Sten Sture den yngres ønske om å bygge opp en sterk svensk kongemakt. Det gjorde han ved å alliere seg med de lavere stender mot den delen av høyadelen som satt i riksrådet. Riksrådets nye leder, erkebisp Gustav Trolle og Sten Sture kom opp i en maktkamp som endte med krig. Sten Sture krevde at Gustav Trolle skulle oppgi sin maktbase, bispeborgen Stäket ved Mälaren, da riksforstanderen anså erkebispens borgbygging som en urettmessig tilegnelse av kronens len og rettigheter, mens erkebispens mente at kirken hadde frihet for kongemakten. Sten Sture beleiret borgen og erkebispen søkte Christian II for hjelp. Ettersom kongen var trett av svenskenes forhalinger i forhandlingene innvilget han gladelig i å hjelpe erkebispen.
I 1517 ble en dansk flåte med landtropper sendt mot Stockholm. Troppene led nederlag mot svenskene og i november samme år besluttet Sten Sture og hans tilhengere å rive Stäket og avsette og fange erkebispen. Gustav Trolle ble tvunget til å trekke seg og måtte gjenta sin avskjedsbegjæring overfor den pavelige legat og avladskremmer Arcimboldus, som Sten Sture så som Trolles avløser. I 1518 sendte Christian II enda en stor flåte med flere landsknekter mot Sverige. Da denne hæren også led nederlag, inngikk han en to-årig våpenhvile. Det ble utvekslet gisler og en av de svenske var Sten Stures nære slektning, en ung Gustav Vasa, som ble satt inn på Kalø slott.
I 1520 satte kongen alt inn på å vinne Sverige tilbake. Siden siste krig var Øresundstollen satt opp og ekstra skatter ble krevet inn i både Danmark og Norge. For å unngå utenlandsk innblanding ble Lübeck lovet lettelser i Øresundstollen mot ikke å handle med og støtte svenskene. Christian II hadde nå to legitime grunner for et angrep: I tillegg til å være rettmessig tronpretendent hadde han også mandat fra paven. På kongens initiativ hadde pave Leo X grepet inn i striden mellom Gustav Trolle og Sten Sture og hadde under trussel om bannlysning og interdikt krevd at erkebispen ble løslatt og borgen gjenreist. Da Sten Sture ikke etterkom den pavelige ordren fikk Christian II i oppgave å utføre den kirkelige straffen.
Først i 1520 gikk en hær under ledelse av Otte Krumpen inn i Västergötland. Sten Sture ble såret og døde kort etter. Derved fikk unionstilhengerne en fordel og i mars inngikk de en avtale med Sten Stures motstandere i riksrådet, hvoretter Christian II ble anerkjent som svensk konge og skulle styre sammen med riksrådet. Samtidig lovet kongen amnesti; i første omgang ikke for forbrytelser mot kirken.
Christian II kunne nå holde sitt inntog i Sverige. Etter at han hadde slått en svensk bondehær ved Uppsala, manglet han utpå sommeren bare Stockholm, som ble forsvart av Sten Stures enke Kristina Gyllenstierna. Kongen selv ankom i ledelsen av en stor flåte for å fullende seieren over Sverige. Han innledet først forhandlinger om overgivelse av byen og slottet. 5. september utstedte kongen et fullstendig amnesti og lovet sikkerhet for alles liv og gods. Gustav Trolle satte også sitt segl under kongeløftet, som også innbefattet overgrep mot kirken. To dager senere kunne Christian II holde sitt inntog i Stockholm. Det svenske riksrådet lovet samtidig at slottet ved et kongeskifte skulle holdes til hans sønn og i tilfelle av hans død, til dronningen. I slutten av oktober anerkjente det svenske rådet Christian II som arvekonge og dagen etter lot han seg hylle på Brunkenbjerg, samme sted hvor hans farfar hadde lidd nederlag.[25]
Stockholms blodbad rediger
Utdypende artikkel: Stockholms blodbad
Den 4. november 1520 ble Christian II salvet og kronet som arvekonge av Gustav Trolle i Stockholms storkyrka. Etter fire dagers festligheter i forbindelse med kroningen inviterte kongen riksrådet, adelige og Stockholms borgermestre og rådmenn til forhandlinger på Stockholms slott. Etter at alle var ankommet, ble portene stengt slik at ingen av gjestene kunne forlate slottet.
Meningen med å samle dem var å kvitte seg med de av de svenske adelige og geistlige som hadde motarbeidet kongen og støttet den døde Sten Sture den yngre. For at få has på dem fremførte biskop Gustav Trolle en rekke anklager mot Sten Sture og hans tilhengere for kjetteri. En av anklagene var bl.a. rivingen av Trolles borg, plyndringer av kirkens klenodier og ydmykelser mot kirkens folk. Gustav Trolle appellerte til kongen om å hjelpe til med å få de skyldige dømt.
En rettssak med 13 geistlige dommere innledet samme dag avhør av de anklagede. Det ble snart klart at ansvaret ville bli plassert hos Stures tilhengere. Sten Stures enke, Kristina Gyldenstierna, trådte frem og fremviste sammensvergelsesbrevet fra riksmøtet den 23. november 1517, hvor en lang rekke svenske stormenn og bisper erklærte seg enige i avsettelsen av Gustav Trolle og rivingen av Stäket. Brevet var ment som et forsvar, men ble i stedet et redskap for anklagerne da de anklagede i brevet erklærte at de ikke ville akseptere pavens domstol og kjetterianklagen var derfor opplagt. Etter at alle hadde forsøkt å unnskylde handlingene sine, forlot kongen salen og først utpå kvelden ble svenskene hentet i grupper og ført til forskjellige værelser rundt på slottet.
Neste morgen ble de geistlige anklagede hentet ned i den store salen hvor den Odense-biskop Jens Andersen Beldernak spurte dem om ikke de som hadde sammensvoret seg mot den romerske stol og paven, skulle kalles kjettere. Etter at de hadde svart bekreftende på spørsmålet ble de ført tilbake til sine værelser. Senere fikk de vite at biskopene av Skara og Strängnäs ble ført ut av slottet for å bli henrettet. Da de ville prøve å få kongen til å forhindre det, fikk de vite at med mindre de trakk seg tilbake til rommene sine, ville de lide samme skjebne.
De neste to dagene ble nesten 100 personer henrettet i Stockholm og likene brent slik at de ikke kunne få en kristen begravelse. Sten Stures lik ble også gravet opp og brent.[26] På Christian IIs påfølgende kroningsreise i Sverige ble de foretatt ytterligere henrettelser, bl.a. av abbeden og munkene på Nydala kloster i Småland.[27]
Sverige blir selvstendig rediger
Blodbadet i Stockholm fikk en helt annen effekt enn den kongen hadde ønsket. I stedet for å kue de opprørske svenskene ledet det til en sammenslutning av de to fløyene i det svenske riksrådet. At Christian II ble utropt til arvekonge av Sverige var en tilsidesettelse av riksrådet og var ikke tanken bak Kalmarunionen. Det ble Gustav Vasa som kom til å stå i ledelsen for opprøret mot Christian II. Både hans far og svoger var blitt henrettet under blodbadet og hans mor, mormor og søster var blitt fengslet. Selv hadde han vært fange på Kalø slott, men hadde flyktet i 1519 og var kommet tilbake til Sverige via Lübeck. I august 1521 ble han utnevnt til riksforstander og 6. juni 1523 ble Kalmarunionen formelt oppløst da Gustav Vasa ble kronet til konge av Sverige og holdt sitt inntog i Stockholm.[28]
Christian II i Danmark rediger
I 1521 besøkte Christian II Nederlandene, hvor han bl.a. møtte sin svoger keiser Karl V, som ga Christian forleningsretten til Holsten, noe som ikke falt i god jord hos hertug Frederik.
Med inspirasjon fra Nederland fikk Christian II riksrådet til å godkjenne to lovkomplekser som var utarbeidet av ham og hans rådgivere Sigbrit Willoms og Hans Mikkelsen; landloven og byloven. Dette var rikslover og gjaldt i hele riket i motsetning til landskapslovene som kun gjaldt i en bestemt landsdel som Jyske Lov. Lovene ga kjøpmenn i kjøpstadene enerett på all handel, slik at bønder, kirken, adelen, håndverkere og utenlandske kjøpmenn skulle kjøpe og selge varene sine gjennom kjøpstadene. Lensmannen, som var kjøpstedenes øverste herre, ble lagt direkte under kongen. Etter hollandsk forbilde skulle lensmannen også utnevne en skultus, som skulle stå for valget av borgermestre og rådmenn. Det ble også innført ensartet københavnsk mål og vekt i hele landet.
I landboforhold ble det bestemt at herremann og bonde skulle inngå en fast avtale om festets lengde og utnyttelse av vornedskabet til kjøp og salg av bønder som «andre uskellige kreaturer» ble forbudt.
Om det kirkelige sto det i lovene at bispene skulle passe sitt embete og oppgi sin sykelige prakt; likeså med prestene, slik at kirkene ikke lå øde. Dessuten kunne ikke geistlige kjøpe gods med mindre de giftet seg, noe som ble ansett som et angrep på kirkens sølibat. Geistlige skulle heller ikke søke sin rett i utlandet og appell til paven ble forbudt.
Lovene inneholdt bestemmelser om lørdagsrengjøring av gater og fortau, oppføring av murte huse og landeveiskroer. Alle barn skulle enten gå på skolen, sysselsettes i landbruket eller i et håndverk. Prostituerte skulle henvises til spesielle kvarterer og arbeidsføre tiggere skulle fordrives fra kjøpstedene mens verdig trengende fikk lov til å tigge. Det ble i tillegg innført dødsstraff for å bringe løgnagtige nyheter om kongen. Kongen inviterte 184 hollandske familier til å slå sig ned på Amager slik at de kunne lære danskene de nyeste teknikker innenfor landbruket.[29]
Christian II blir avsatt rediger
Christian II fikk riksrådet til å godkjenne lovene sine, men det var allikevel stor utilfredshet med kongen, særlig blant adelen og de geistlige. Spesielt kongens fortsatte utnevnelser av borgerlige lensmenn og hans hundsing med kirken gjorde ham upopulær. I 1521 innsatte han mot kirkens og kapitlet i Lunds vilje den dårlig teologisk utdannede Didrik Slagheck som erkebiskop, men kort tid etter, 24. januar 1522, ble han brent på bålet i København for kjetteri.[30]
Under Gustav Vasas oppstand i Sverige hadde Christian II i 1522 forgjeves forsøkt å få hjelp av sin onkel hertug Frederik av Gottorp. Det ble inngått en overenskomst mellom dem og Christian II måtte gi fra seg den forleningsretten han hadde fått av keiseren året før og anerkjenne hertugdømmenes nøytralitet i en krig mot Lübeck. Det ble aktuelt året etter. Hertug Frederik førte samtidig forhandlinger med Lübeck om en overtakelse av den danske kronen. Utpå høstparten i 1522 ble det knyttet kontakt med jyske riksråder som ønsket et opprør mot Christian II med henvisning til håndfestningens «opprørsparagraf». Her fremgikk det at de kunne si opp troskapseden til kongen derosm han ikke overholdt håndfestningen og ikke lot seg «undervise».
20. januar 1523 proklamerte de jyske riksrådene opprøret fra Viborg landsting og sa opp sin lydighet og troskap. De utstedte proklamasjoner for å vinne støtte for saken. Begrunnelsene var forskjellige alt etter hvem som var mottakerne og var; overgrep mot kirken, overtredelse av håndfestningen, avlivninger uten dom og plagsomme skatter. Den 29. januar sluttet hertug Frederik seg til de jyske riksrådenes sak og dro til Lübeck for å avslutte forhandlingene om et forestående felttog. Christian II var informert om begivenhetene, men han var så rådvill. Han reiste fra Middelfart til Sjælland, og Frederik og hans landsknekter gikk opp i Jylland og Christians tilhengere underkastet seg en etter en da de ikke fikk noen hjelp. Christian II forlot København og Danmark 13. april 1523 og reiste i landflyktighet til Holland.[31]
Frederik I kommer til makten rediger
26. mars kunne Frederik I motta hyllesten på Viborg landsting fra flertallet av det danske riksrådet og mange adelige, og det ble utstedt en midlertidig håndfestning. Også i hertugdømmene hadde han støtte og 14. april 1523 ble han utnevnt til enehertug. Frederik Is hær under ledelse av holsteneren Johan Rantzau dro i slutten av mai over til Sjælland. Bortsett fra København og Malmö, som holdt ut til januar 1524, hadde Frederik I erobret hele Danmark. Han underskrev håndfestningen i Roskilde den 3. august 1523. Alle Christian IIs lover, bortsett fra dem om nasjonalkirken, ble erklært ugyldige og håndfestningen fastslo at bare innfødte danske adelsmenn kunne utnevnes til bisper og at herremenn fritt kunne ansette og avsette bønder uten kongens innblanding. Til slutt inneholdt håndfestningen en opprørsparagraf som innebar at såfremt kongen ikke ville rette seg etter riksrådet, var undersåttene ikke lenger forpliktet til å lyde ham. Bøndene var ikke begeistret for det nye adelsveldet og i mai prøvde kongen å demme opp for uroen ved å utstede en forordning som innskjerpet overfor herremennene at de ikke skulle avskjedige festebønder såfremt de overholdt sine forpliktelser.[31][32]
Sommeren 1524 ble Frederik I kronet i Vor Frue Kirke i København. Styret visste at både Christian IIs forsøk på å samle en hær i Nordtyskland og Gustav Vasas forsøk på å innta Blekinge var slått feil. Derfor turde det å skrive ut en stor landeskatt i juli 1524, den såkalte «kongeskatten». Det fikk store konsekvenser i Skåne hvor bøndene nektet å betale skatten. Ved hjelp av tyske leietropper straffet riksmarsk og lensmann på Helsingborg, Tyge Krabbe, bøndene. Bøndene på sin side fikk hjelp av sjørøveren og Christian IIs siste støtte, Søren Norby, som var lensmann på Gotland.
I mars 1525 allierte Norby seg med bøndene og kunne etter en mindre krig la seg hylle i Christian IIs navn på landstinget i Lund. Imidlertid ankom Johan Rantzau til Skåne og sammen med Tyge Krabbe slo han bøndene og Søren Norby måtte søke ly i Landskrona. Redningen hans kom da lybekkerne hadde angrepet Gotland mens Norby var i Skåne. Av frykt for å miste Gotland inngikk den danske regjeringen en avtale med Norby: han fikk Blekinge og Lister som len mot å gi fra seg Visborg til Danmark. Lybekkerne fremsatte krav om erstatning for utgiftene i krigen mot Christian II. Den fikk de etter langvarige forhandlinger med å få overlatt Bornholm som pant i 50 år og inntektene fra Gotland i fire år. Resten av Frederik Is regjeringstid var preget av uro blant bøndene over adelen og de geistliges utnyttelse av sin rett over bøndene.[33]
Borgerkrig og reformasjon rediger
Utdypende artikkel: Reformasjonen#Reformasjonen i Danmark og Norge
Allerede i 1525 begynte johannitermunken Hans Tausen å preke luthersk i Viborg. I årene etter bredde den lutherske bevegelsen seg i landet og selv om Frederik I hadde lovet å bekjempe den lutherske lære i håndfestningen sin, utstedte han i 1526 et vernebrev til Viborgs borgere som forpliktet dem til å beskytte Hans Tausen. Den lutherske bevegelsen hadde sitt utspring i Tyskland og var oppkalt etter Martin Luther, som var den sterkeste drivkraften. Bevegelsen fikk snart stor innflytelse i Danmark selv om humanister som for eksempel Poul Helgesen lenge forsøkte å få til en reformbevegelse innenfor romerkirkens rammer i stedet for å avskaffe den helt.
I de første årene av 1530-tallet ble befolkningen oppmuntret av kongens passivitet og angrep klostre og kirker. Fra sitt eksil i utlandet benyttet Christian II uroen til å sende ut propagandaskrifter som agiterte for ham selv og den nye lutherske læren. Da Frederik I døde i 1533, kunne herredagen ikke bli enige om en ny konge. Et katolsk flertall foretrakk Frederiks 12-årige søn Hans, mens et mindretall gikk inn for kongens halvbror Christian. Som hertug i hertugdømmene i 1520-årene hadde han innført den lutherske læren.
På grunn av uenigheten ble kongevalget utsatt et år og i mellomtiden skulle riksrådet regjere og biskopene bestemme hva som skulle prekes i sine respektive stift. På herredagen ble Hans Tausen anklaget for kjetteri og bortvist fra Sjælland, men han ble kalt tilbake bare en måned senere. Utilfredsheten med at det adelsstyrte riksrådet hadde overtatt styringen av landet fikk borgere fra Malmö og København samt bønder fra Nordjylland til å slutte opp om den landsforviste Christian II.
Herredagen hadde i tillegg også sluttet seg til en nederlandsk-slesvig-holstensk allianse i stedet for til Lübeck, som også hadde vært representeret på herredagen.
Grevefeiden rediger
Utdypende artikkel: Grevefeiden
I januar 1534 nektet Malmös bystyre under ledelse av borgermester Jørgen Kock å etterkomme en ordre fra erkebispesetet om å utvise de lutherske predikantene. Malmö hadde lenge vært sentrum for evangelisk virke og besvarte ordren med å okkupere borgen i byen, Malmøhus, og arrestere lensmannen. I mai ble dette opprøret fulgt opp av grev Christoffer av Oldenburgs angrep på Holsten. Han var leiet inn av Jørgen Kock og Wullenwever for å erobre Danmark, offisielt for å gjeninnsette Christian II. Grevens deltakelse i de kommende vel to års borgerkrig ga den navnet grevefeiden. Grevens hovedmål var ikke Holsten, men Sjælland. Han seilte dit og fikk raskt kontroll over alt dansk land øst for Storebælt.
Den 4. juli 1534 møttes representanter fra den jyske adel og riksrådene i Rye ved Silkeborg. Her tvang lavadelen bispene til å utpeke lutheraneren hertug Christian som kongsemne. Da den fynske adelen sluttet seg til, sa hertug Christian ja til utnevnelsen og han ble 18. august samme år hyllet i Horsens som kong Christian III.
Etter at både Fyn og Jylland hadde gjort opprør og Sverige og Preussen ble innblandet i krigen i Skåne, trakk Lübeck seg i januar 1536 ut av kampen og 6. april kapitulerte Malmö uten å miste hverken privilegier eller den evangeliske lære. Etter at befolkningen hadde sultet i flere måneder, ga København til slutt også opp og borgermester Ambrosius Bokbinder begikk selvmord. Som Malmö mistet heller ikke København sine privilegier og opprørerne fikk amnesti.
Referanser rediger
- ^ Albrectsen 1999, s. 117-112.
- ^ Albrectsen 1999, s. 114-116.
- ^ Albrectsen 1999, s. 111-114.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 97.
- ^ Haug 1999, s. 225.
- ^ Haug 1999, s. 233.
- ^ Albrectsen 1999, s. 138-144.
- ^ Albrectsen 1999, s. 145-149.
- ^ Albrectsen 1999, s. 149-151.
- ^ Albrectsen 1999, s. 176-187.
- ^ Albrectsen 1999, s. 190-191 & 194-197.
- ^ Albrectsen 1999, s. 201-204.
- ^ Albrectsen 1999, s. 204-207 & 212-219.
- ^ Albrectsen 1999, s. 221-223.
- ^ ODS på net
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 107-109.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 109.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 109–111.
- ^ Domkirkens hjemmeside
- ^ Albrectsen 1999, s. 247-251.
- ^ Albrectsen 1999, s. 262-263.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 111.
- ^ Albrectsen 1999, s. 262-266.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 112-113.
- ^ Albrectsen 1999, s. .295-297
- ^ Albrectsen 1999, s. 297–299.
- ^ Etting 1998, s. 197-203.
- ^ Etting 1998, s. 203.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 115.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 115-116.
- ^ a b Albrectsen 1999, s. 300-304.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 116.
- ^ Albrectsen 1999, s. 310-312.
Litteratur rediger
- Albrectsen, Esben (1999), Danmark-Norge 1380-1814 : Bind. 1 : Fællesskabet bliver til, 1380-1536, Norge: Universitetsforlaget, Utgitt i Danmark av Akademisk Forlag ISBN 87-500-3496-0
- Christensen, Aksel E. (1980), Kalmarunionen og nordisk politik 1319-1439, København: Nordisk Forlag,
- Etting, Vivian (1998), Fra fællesskab til blodbad - Kalmarunionen 1397-1520, København: Nordisk Forlag,
- Haug, Eldbjørg (2000), Margrete - den siste dronning i Sverreætten, Oslo: Cappelen,
- Lademanns Leksikon, bind 4 (1972), Danmark→Historie→Unionen 1398-1523, København: Lademann.
- Scocozza, Benito (1997), Politikens bog om danske monarker, København: Politikens Forlag,
- Scocozza, Benito; Jensen, Grethe (1999), Danmarkshistoriens Hvem, Hvad og Hvornår, København: Politikens Forlag,