Clifford Brown
Clifford Benjamin Brown (født 30. oktober 1930 i Wilmington, Delaware, død 26. juni 1956 ved Philadelphia) var en amerikansk jazzmusiker (trompet), kjent som kanskje det mest lysende talent i generasjonen musikere som kom etter Charlie Parker.
| Clifford Brown | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 30. okt. 1930[1][2][3][4] Wilmington | ||
| Død | 26. juni 1956[1][2][3][5] (25 år) Pennsylvania | ||
| Beskjeftigelse | Trompetist, komponist, jazzmusiker | ||
| Utdannet ved | Delaware State University University of Maryland Eastern Shore Howard High School of Technology | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | American Federation of Musicians. Local 496 (New Orleans, La.)[6] Gigi Gryce Clifford Brown Sextet | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Jazz, bebop | ||
| Instrument | Trompet, gitar[7] | ||
| Aktive år | 1952– | ||
| Plateselskap | Blue Note | ||
| Nettsted | http://www.cliffordbrown.net/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Inspirasjon rediger
To av Browns største inspirasjonskilder var Charlie Parker og trompetisten Fats Navarro. Etter studier ved Maryland University, spilte han i Atlantic City i Tadd Damerons «Big Ten», deretter i Philadelphia-miljøet med Miles Davis, Fats Navarro, J.J. Johnson og Charlie Parker en tid.
Europa rediger
Med Art Farmer ledet Brown en oktett med Arne Domnérus, Lars Gullin, Bengt Hallberg og andre, som foretok innspillinger i Stockholm (1953). Perioden avstedkom også Paris-innspillingene med Gigi Gryce (1953).
Brown medvirket i Chris Powells «Blue Flames» en tid, før han ble engasjert i Lionel Hamptons orkester (1953), på en Europa-turne der han også besøkte Norge.
Toneangivende ensemble rediger
Derpå flyttet Brown til Art Blakeys band og etablerte det toneangivende Max Roach-Clifford Brown Quintet (med Roach på trommer), Richie Powell piano, George Morrow bass og Harold Land/Sonny Rollins saksofon. Brown skrev blant annet jazzklassikeren Joy Spring (1954) til dette orkesteret. Browns briliante spill kan nytes til sitt fulle ved siden av en Sonny Rollins i toppform på plata (gitt ut i Rollins navn) "Plus Four" (Prestige, 1956).
Tragedien rediger
Brown døde i en bilulykke før fylte 26 år, der også pianisten hans, Richie Powell (bror av Bud Powell) og dennes unge kone omkom. Hans siste innspilling var med Clifford Brown Sextet, med opptak fra 25. juni (The beginning and the end, 1956). Jazzmusikeren Benny Golson skrev senere klassikeren I remember Clifford (1957) til minne om Brown. En av flere biografier er Nick Catalano, Clifford Brown : The Life and Art of the Legendary Jazz Trumpeter (2000).
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Clifford-Brown, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brown-clifford, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 60900814, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rf6gjc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Local 496 Membership Directory, American Federation of Musicians[Hentet fra Wikidata]
- ^ Local 496 Membership Directory, American Federation of Musicians, 1940-årenedate QS:P,+1940-00-00T00:00:00Z/8, , Wikidata Q66948585
Eksterne lenker rediger
- Offisielt nettsted
- (en) Clifford Brown på Internet Movie Database
- (en) Clifford Brown hos The Movie Database
- (en) Clifford Brown på Discogs
- (en) Clifford Brown på MusicBrainz
- (en) Clifford Brown på Spotify
- (en) Clifford Brown på Genius — sangtekster
- (en) Clifford Brown på AllMusic
- abel.hive.no om Brown, blant annet med detaljer fra opphold i Norge (Colosseum kino, 1953).
- brownradio.com om «Clifford Brown Jazz Foundation»
- cliffordbrownjazzfest.com