Atafu
Atafu er en av de tre atollene som utgjør det selvstyrte nyzealandske territoriet Tokelau i det sørlige Stillehavet.
| Atafu | |||
|---|---|---|---|
 Satellittfoto av Atafu | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Stillehavet | ||
| Areal | 3,5 km² | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Tokelau | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 548 (2019) | ||
| Posisjon | |||
 Atafu 8°33′29″S 172°29′49″V | |||
Geografi rediger
Atafu er den nordligste av de tre atollene i Tokelau. Det er en korallatoll bestående av 19 småøyer som omkranser en lagune. Øyene har til sammen en landmasse på 3,5 km². Høyeste punkt på Atafu når 5 meter over havnivå. Lagunen er 5 km lang og 4 km bred.[1] Det er kraftig nedbør. Ferskvannsforsyningen er vanskelig.
Atafu er mindre utsatt for de sterke vindene som kan ramme lengre sør.[2]
På Atafu er det bevart skog med treslag som Cordia subcordata, Pisonia grandis og Hernandia nymphaeifolia.[3]
2,03 km² av arealet egner seg til dyrking av kokospalmer og andre trær. Det finnes noen felt for dyrking av pulaka, en type taro. Lagunen er på 19 km².[4]
Atollen er lukket og uten dype passasjer mot havet, slik at det er vanskelige ankrings- og havneforhold.[5]
Historie rediger
Det har hersket ulike oppfatninger av om atollen har vært permanent bosatt.[6] Analyser av karbondatering indikerer at Atafu og Fakaofo har hatt kontinuerlig bosetting fra minst 750-550 år siden og fram til den første europeisk kontakten i 1765.[7]
Tokelau ble først kjent for europeere fra andre halvdel av 1700-tallet. HMS «Dolphin» og kommandør John Byron kom over Atafu i 1765 under en jordomsegling og mente den var ubebodd. Under søk etter mytteristene på «Bounty» var HMS «Pandora» og kaptein Edward Edwards også innom atollen[8] og konkluderte også med at ingen bodde der.[9]
Mellom 1861 og 1863 ble befolkningen omvendt til kristendommen av misjonærer fra London Missionary Society.[10]
Da peruanske slavehandlere i 1863 kom til Tokelau, ble 37 menn bortført av en befolkning på totalt 140.[11] Blant den gjenværende befolkningen var det bare seks voksne menn tilbake. Folketallet steg igjen, delvis på grunn av at menn som hadde vært fraværende da slaveskipet ankom vendte hjem og av europeiske og polynesiske innflyttere. Da Tokelau skulle overføres til New Zealand, ble befolkningen på Atafu i 1925 regnet til 380.[12]
Befolkning rediger
Atafu hadde i 2019 et folketall på 548,[13] mot 541 i 2016.[14] I 2013 var befolkningen på 458.[15] Ved folketellingen i 2011 var 35,8 % av befolkningen under 15 år og 44,4 % under 20 år.[16]
91,8 % av innbyggerne på atollen hadde i 2011 helt eller delvis tokelauisk bakgrunn. 79,9 % hadde helt tuvalsk bakgrunn, mens 8,% hadde tuvalsk-samoansk bakgrunn. 4,5 % av innbyggerne hadde helt samoansk bakgrunn.[17] 95,3 % av befolkningen på Atafu oppga i 2011 å kunne tokelauisk, 60,8 % kunne engelsk, 52,2 % samoansk og 12,5 % tuvalsk.[18]
Befolkningen på Atafu er kristne. Hovedparten av befolkningen, 89,6 % i 2011, tilhører den kongregasjonalistiske kirke.[19]
Samfunnsforhold rediger
Atollen har sykehus og skole.[20]
57,1 % av innbyggerne på Atafu var i 2011 i lønnsarbeid. Den største gruppen var sysselsatt som arbeidere og i jordbruk og fiske. Den nest største gruppen utførte ulike typer tjenesteytende arbeid.[21]
90 % av innbyggerne på Atafu bodde i 2011 i hus av europeisk type, med 6 % i tradisjonelle tokelauiske hus (fale). De fleste husholdningene er utstyrt med moderne fasiliteter som dusj, fryser, vaskemaskin, radio og telefon.[22]
Politikk og administrasjon rediger
Atollen styres av et eldsteråd, taupulega. Landsbyen har en ordfører, pulenuku, og en representant utad, faipule. De som har disse vervene er automatisk medlem av Tokelaus regjering. Atafu hadde i 2014 sju representanter i Tokelaus lovgivende forsamling, Fono Fakamua (engelsk: General Fono).[23]
Referanser rediger
- ^ «Atafu», Encyclopaedia Britannica Online.
- ^ Eldre fra Atafu: Echoes at Fishermen’s Rock – Traditional Tokelau Fishing, oversatt og redigert av Antony Hooper og Iuta Tinielu, Paris: UNESCO, 2012, s. viii.
- ^ Echoes at Fishermen’s Rock – Traditional Tokelau Fishing, oversatt og redigert av Antony Hooper og Iuta Tinielu, Paris: UNESCO, 2012, s. ix.
- ^ Green, Valerie J. og Roger C. Green: «An accent on atolls in approaches to population histories of Remote Oceania», i Patrick V. Kirch og Jean-Louis Rallu (red.): The Growth and Collapse of Pacific Island Societies. Archaeological and Demographic Perspectives, Honolulu: University of Hawaii Press, 2007, s. 237.
- ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 611.
- ^ Green og Green, 2007, s. 240-241.
- ^ Petchey, Fiona , David J. Addison og Andrew McAlister: «Re-interpreting old dates: Radiocarbon determinations from the Tokelau Islands (South Pacific)», Journal of Pacific Archaeology, bd. 1, nr. 2, 2010, s. 161-167.
- ^ «Tokelau», Encyclopaedia Britannica Online.
- ^ Huntsman, Judith og Antony Hooper: «"Who really discovered Fakaofo..."?» Arkivert 1. desember 2020 hos Wayback Machine., Journal of the Polynesian Society, bd. 95, nr. 4, 1986, s. 461-467.
- ^ Green og Green, 2007, s. 242.
- ^ Maude, H.E.: Slavers in Paradise. The Peruvian Slave Trade in Polynesia, 1862–1864, Stanford: Stanford University Press, 1981, s. 192.
- ^ Green og Green, 2007, s. 242-244.
- ^ Final Count. 2019 Tokelau Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2020.
- ^ Final population counts: 2016 Tokelau Census, Tokelau National Statistics Office og Statistics New Zealand, 2016.
- ^ Final count. 2013 Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2013, s. 3.
- ^ Atafu atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings Arkivert 18. februar 2013 hos Wayback Machine., Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 9.
- ^ Atafu atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, 2012, s. 17.
- ^ Atafu atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, 2012, s. 16.
- ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 30.
- ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 613.
- ^ Atafu atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, 2012, s. 19.
- ^ Atafu atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, 2012, s. 23-24.
- ^ «How Tokelau is Governed», Tokelaus regjering.
Litteratur rediger
- Eldre fra Atafu: Echoes at Fishermen’s Rock – Traditional Tokelau Fishing, oversatt og redigert av Antony Hooper og Iuta Tinielu, Paris: UNESCO, 2012 (engelsk)