Wikipedia

Alessandro Scarlatti

italiensk komponist

Pietro Alessandro Gaspare Scarlatti (født 2. mai 1660 i Palermo[f 1] på Sicilia, død 22. oktober 1725 i Napoli) var en italiensk barokk-komponist som skrev over 600 solokantater, 100 operaer og en rekke oratorier og messer.

Alessandro Scarlatti
FødtPietro Alessandro Gaspare Scarlatti
2. mai 1660[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Palermo[5][6]
Død22. okt. 1725[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (65 år)
Napoli[5]
BeskjeftigelseKomponist, cembalist Rediger på Wikidata
Embete
BarnDomenico Scarlatti
Pietro Filippo Scarlatti
Medlem avArcadian Academy
Alessandro Scarlatti på Commons

Han regnes som grunnlegger av den napolitanske operaskolen.

Liv rediger

Tidlige år rediger

 
Alessandro Scarlatti som ung.
Lorenzo Vaccaro (1655–1706)

Alessandro Scarlatti var eldste sønn av sangeren Pietro Scarlatti[f 2] og Eleonora d'Amato. Fem i søskenflokken ble profesjonelle musikere, tre ble sangere og i tillegg til Alessandro ble Francesco (1666–1741) komponist.[8]

Sannsynligvis fikk Scarlatti sin første musikkopplæring av faren eller av en antatt onkel på morssiden, Vinzenzo Amato, som var maestro di cappella ved katedralen i Palermo.[9] I 1672 ble tolv år gamle Alessandro og to yngre søstre sendt til Roma. Årsaken kan ha vært sult og uro i Palermo, men det var heller ikke uvanlig at fattige familier plasserte talentfulle barn i omgivelser der de fikk større muligheter til å utvikle seg.[8] Det er ikke kjent hva slags musikkopplæring Scarlatti fikk i Roma; sannsynligvis ble han plassert i en korskole i tilknytning til en stor kirke eller et presteseminar. I byens aktive musikkliv ble han kjent med musikken til mange av tidens store komponister og begynte å tiltrekke seg rike meséners oppmerksomhet. Scarlatti var hele livet avhengig av rike musikkelskere og var flink til å pleie sine kontakter.[9] Det blir antatt at Giacomo Carissimi gav ham undervisning i komposisjon, men det foreligger ingen dokumentasjon som kan støtte antakelsen.

Den tidligste kjente dokumentasjonen om Scarlattis opphold i Roma er vielsesattesten fra 12. april 1678, da han giftet seg med Antonia Anzaleone. De fikk sju sønner og tre døtre, men bare fem ser ut til å ha overlevd barnealderen.[9] To ble profesjonelle musikere: Pietro Filippo ble organist og komponist og Domenico en berømt cembalist og en betydelig komponist.

Kapellmester i Roma, Napoli og Firenze rediger

Den første kjente oppføringen av Scarlattis musikk var et bestillingsverk for Arciconfraternità de Ss Crocifisso, et oratorium som ble oppført tidlig i 1679, sannsynligvis 24. februar. De neste årene bodde Scarlatti i Palazzo Bernini, understøttet av sønnene til billedhuggeren og arktitekten Giovanni Lorenzo Bernini. Her fikk han oppført sin første opera, Gli equivoci nel sembiante som ble en dundrende suksess og snart oppført i Bologna, Napoli, Wien (til karnevalet i 1681), Ravenna og Palermo. Suksessen gjorde at den abdiserte dronning Christina av Sverige ble oppmerksom på den unge komponisten, og i librettoen til hans andre opera, L'honestà negli amori, omtales han som hennes maestro di cappella. Fra denne perioden i Roma stammer tre ytterligere operaer, seks oratorier og mange solokantater.[10] Scarlatti ble på kort tid det romerske aristokratiets yndling, spesielt som kantatekomponist, og sto i nær kontakt med adelsfamiliene Bernini, Colonna, Panfili, Ottoboni og Ruspoli.

I 1683 fikk Scarlatti sin første offisielle stilling, som kapellmester ved kirka San Girolamo della Carità. Etter en sannsynlig introduksjon av marchese di Carpio, ambassadør til Spania i Vatikanet, som i januar 1683 var blitt utnevnt til visekonge av Napoli, oppførte Scarlatti operaen La Psiche i Napolis Teatro San Bartolomeo i karnevalsesongen 1683/84 . I 1684 ble han visekongens kapellmester og bekledte denne posten fram til 1702,[11] bare avbrutt av en kort periode i januar til mars 1688. I 1689 var han en kort tid lærer ved Conservatorio di Santa Maria di Loreto i Napoli, ellers ser det ut til at han bare var aktiv som pedagog i sine siste leveår.

I 1680-årene var ikke Napoli det operasenteret som byen ble senere, og i nesten to tiår var over halvparten av alle operaene som ble oppført i byen skrevet av Scarlatti.[11] Scarlattis atten år i Napoli var preget av iherdig arbeid, han skrev operaer i et stadig økende tempo og mange fant veien til andre italienske byer – enkelte ut over Italias grenser.[12] Gjennom 1690-årene hardnet kravene til: hvert eneste år skulle to til tre operaer skrives, øves inn og oppføres. I tillegg forventet visekongen og andre at han skrev serenader, oratorier og kantater. Scarlatti begynte dessuten å bli frustrert over den frivole musikksmaken i byen, eksempelvis ble seriøse venetianske operaer spritet opp med komiske scener for å tilfredsstille det napolitanske publikumet. Rundt århundreskiftet underminerte den politiske uroen som ledet fram til den spanske arvefølgekrigen de privilegertes posisjon og gjorde Scarlattis situasjon usikker.[13]

I juni 1702 fikk han tillatelse til å reise fra Napoli i fire måneder og tok med seg sønnen Domenico til Firenze.[13] Prins Ferdinando de' Medici, sønn av storhertug Cosimo III av Toscana, var en dyktig musiker og en framstående musikkmesén i årene 1680 til 1710. Han hadde allerede sørget for et titalls oppførelser av Scarlattis operaer i Siena, Livorno, Firenze og i Villa Medicea di Pratolino, og Scarlatti håpet på en fast stilling hos ham. Scarlatti oppførte en omarbeidet versjon av Flavio Cuniberto i Pratolino, men den faste stillingen ble det ikke noe av og i desember kom han sterkt forsinket tilbake til Napoli og gjenopptok funksjonen som leder av cappella reale.[14]

Kirkemusikk i Roma rediger

31. desember 1703 aksepterte Scarlatti en post som hjelpekapellmester ved Santa Maria Maggiore i Roma og omtrent på samme tid gikk han på ny i kardinal Ottobonis tjeneste. Utsiktene i Roma var ikke gode, pave Innocens XII hadde lagt ned forbud mot all teater- og operaoppføring i byen og forbudet ble først opphevet av pave Klemens XI i 1710. Så Scarlatti konsentrerte seg framfor alt om kirkemusikk, og de fleste oratoriene hans kom på denne tiden. Han oppførte riktignok to operaer i Venezia i 1707 og sendte flere nyskrevne operaer til Ferdinando i Firenze som sørget for å få dem oppført der. Med unntak av noen fragmenter med usikkert opphav er alle tapt.[14]

I tillegg til oratoriene skrev Scarlatti mange kantater og serenader for Ottoboni, Panfili og andre. Han nøt stor respekt i byen, og under pseudonymet «Terpandro Politeio» ble han sammen med Bernardo Pasquini og Arcangelo Corelli den 26. april 1706 innvalgt i Accademia dell'Arcadia, en krets av lærde som forsøkte å gjenopplive og pleie antikkens ånd gjennom dyrking av idyllisk hyrdepoesi. Det var Scarlattis evne til å improvisere og skrive tekst og musikk til solokantater som hadde forbløffet medlemmene. I mai 1707 ble Scarlatti utnevnt til kapellmester ved Santa Maria Maggiore.[15]

Opera i Venezia, Napoli og Roma rediger

Under karnevalet i 1707 forsøkte Scarlatti å erobre det venetianske publikummet ved å oppføre to nye operaer, Mitridate Eupatore og Il trionfo della libertà, i Teatro Grimani. I stedet for den vanlige tredelte librettoen med sin intrigemettede handling, var Girolamo Frigimelica-Robertis librettoer til disse operaene femdelt og holdt strengt i et mønster etter den klassiske franske tragedie. Dette forsøket på å heve nivået på den italienske og spesielt den venetianske operaen, ble imidlertid ikke møtt med særlig entusiasme hos publikum.

Etter at den spanske overhøyheten i Napoli var over, utnevnte den østerrikske visekongen, kardinal Vincenzo Grimani, Scarlatti til kapellmester ved Cappella Reale. Dette skjedde 1. desember 1708 og allerede i januar året etter oppførte Scarlatti sin nye opera Teodosio. Denne andre perioden som kapellmester i Napoli ble preget av en rekke glitrende, påkostede operaer oppført ved Teatro San Bartolomeo. Av operaer som kom i denne perioden ble Tigrane den aller største suksessen, mens ettertidens favoritt er Griselda (1721). Scarlatti begynte å interessere seg for instrumentalmusikk ganske sent i livet, i juni 1715 startet han å skrive på sine 12 Sinfonie di concerto grosso og skrev sannsynligvis på samme tid annen orkester- og klaviaturmusikk.[16]

Fra 1717 til 1722 oppholdt Scarlatti seg på ny hovedsakelig i Roma. Pave Klemens XI slo ham til ridder i 1715, noe som framgår av dedikasjonen i Missa Clementina II (1716). I Roma avsluttet Scarlatti sin lange operakarriere med flere verk på Teatro Capranica. Han skrev i forordet til Griselda (1721) at den er hans 114. opera. Sluttpunktet ble satt med en omarbeidet versjon av Arminio, en opera han opprinnelig skrev for Pratolino i 1703.

Scarlatti trakk seg tilbake til Napoli i 1722 og levde sine siste år i ro og fred. Få måneder før sin død møtte han fløytisten og komponisten Johann Joachim Quantz, og en samling sonater for fløyte og strykere er et mulig resultat av dette møtet.[17] Scarlatti gav også Johann Adolf Hasse komposisjonsundervisning i denne tiden.

Scarlattis grav befinner seg i Cecilia-kapellet ved S. Maria di Montesanto i Napoli. Epitafen er skrevet av kardinal Pietro Ottoboni og har en ordlyd som betyr omtrent: «Her hviler ridder Alexander Scarlatus, som utmerket seg med sin selvbeherskelse, generøsitet og fromhet, og [som] en stor musikkfornyer.»[f 3]

Verk rediger

Operaer rediger

Scarlatti satte selv opp en liste over 117 egenskrevne operaer, men lista inneholder nok enkelte bearbeidelser og gjennomkomponerte arier.

I Scarlattis andre opera L'onestà degli amori forkynner to komiske figurer at operaen består av «canzoni belle, nove, e varie» («vakre, nye og varierte sanger») og det kan stå for Scarlattis suksessoppskrift. Rosmene (1686), skrevet for kardinal Benedetto Pamphili, er en de operaene som ble mest kjent i Scarlattis egen levetid. Fram til 1696 hadde han nærmest en monopolstilling som operakomponist i Napoli og bidrog i høy grad til den napolitanske operaens utvikling.

I prinsippet var Scarlatti en tradisjonalist, men fikk sin musikkhistoriske betydning ved å innføre temposkjemaet hurtig – langsom – hurtig i den tresatsige sinfonia som han fra og med Dal male il bene regelmessig brukte som innledning til sine operaer.[f 4] Scarlattis form dannet snart mønster for de italienske operakomponistenes «sinfonia», og med denne formen som utgangspunkt startet utviklingen som førte fram til den klassiske symfonien.

Scarlatti så det som operakomponistens fremste oppgave å gi et musikalsk uttrykk for menneskesinnets alle nyanser. For å hjelpe seg i forsettet hadde han ved siden av en uuttømmelig melodisk inspirasjon også et rikholdig harmonisk vokabular som han brukte uten å sky verken skarpe dissonanser eller dristige modulasjoner. Ariemelodiene er ikke først og fremst tenkt å være iørefallende melodier, men heller spenningsfylte sanglinjer som lik en feberkurve tegner opp scenefigurens sinnstemning.

I resitativene la Scarlatti vekt på en plastisk musikalsk framstilling av teksten, og malte ut spesielt følelsestunge eller innholdmettede nøkkelord med illustrerende koloraturer. Ellers blir han regnet som opphavsmannen til det orkesterledsagede accompagnato-resitativet som han brukte hyppig fra og med Olimpia vendicata når han ønsket å understreke dramaturgisk viktige situasjoner.

I de tidlige operaene finner en tallrike korte arier i strofisk form, som den kjente «Già il Sole del Gange» fra L'honestà negli amori. Samtidig begynner da capo-arien å slå gjennom. Den fantes allerede på midten av 1600-tallet, men takket være det innholdet Scarlatti fylte den med, ble formen snart like dominerende som overtyreformen han innførte, og en rad da capo-arier danner den musikalske ryggraden i praktisk talt alle italienske operatpartiturer mellom 1690 og 1770, i det minste innen opera seria-sjangeren.

Scarlatti utvidet operaformens dimensjoner gjennom hele sin skaperperiode og styrket orkesterets rolle. I alle ariene danner et gjennomgående generalbassakkompagnement det harmoniske fundamentet og er i enkelte av de tidlige operaene den eneste instrumentledsagelsen. Snart kom det til noen strykeinstrumenter som utfører før-, mellom- og etterspillene (ritornellene), men som tar pause under sangen. Utviklingen førte til slutt til kunstferdig gjennomkonstruerte strukturer med tettvevde vokale og instrumentale seksjoner der det musikalske materialet er likt fordelt på sang og instrumenter. Scarlatti sparte ikke på kontrapunktiske finesser, noe som kan være grunnen til at publikum, bortskjemte som de var blitt på mer lettfordøyelig kost, sviktet de seneste operaene hans.

Kantater rediger

Over 600 kammerkantater kan med stor grad av sikkerhet tilskrives Scarlatti, mens over 100 har et mer usikker opphav. Mens operaene henvendte seg til alle samfunslag, var disse verdslige kantatene for én eller to sangstemmer overveiende beregnet på et publikum av kjennere og liebhabere. Tekstene var ofte skrevet av musikkelskende aristokratiske amatører og behandler gjerne stoff hentet fra den antikke mytologien og hyrdediktningen. Musikalsk består kantatene av tre eller fire arier med resitativer som knytter sammen handlingen, i kantatene for to stemmer forekommer det også duetter. Ved siden av et rent generalbassakkompagnement medvirker ofte konserterende soloinstrumenter, for eksempel en trompet i den omfangsrike solokantaten Su le sponde del Tebro. Scarlatti var en av de siste med så viktige bidrag til denne hundre år gamle kantatetradisjonen.[18]

Oratorier og annen kirkemusikk rediger

Ved siden av kristen-allegoriske temaer (La Santissima Trinità) og helgenlegender (San Filippo Neri), behandlet Scarlatti med forkjærlighet stoff fra Det gamle testamentet (eksempelvis Sedecia Re di Gerusalemme) i sine oratorier. Spesielt sistnevnte er utstyrt med musikalske og dramaturgiske midler hentet fra tidens operaer, men ble oppført konsertant og – for å omgå pavens forbud mot sceniske oppføringer – ofte i private sammenhenger. I realiteten er Scarlattis oratorier maskerte operaer.

Messene, motettene og den øvrige kirkemusikken er av forholdsvis mindre betydning. Unntaket er messen Santa Cecilia (1721), som er det første forsøket i en stil som nådde høydepunktet med Johann Sebastian Bach og Ludwig van Beethovens store messer. Dessuten hører en streng og rørende Johannespasjon fra ca. 1680 til Scarlattis beste kirkemusikalske verk.[18]

Instrumentalverk rediger

I årene 1715–1725 skrev Scarlatti concerti grossi, kammersonater og en mengde toccataer og korte cembalostykker. I form og stil er instrumentalmusikken ganske gammeldags og lite interessant sammenlignet med hans samtidige Corelli og den yngre Vivaldi. Den beste instrumentalmusikken hans er overtyrene og ritornellene i operaene.[19]

Scarlattis sene sonater for fløyte og strykere kan være skrevet for eleven Johann Joachim Quantz i 1724/25.[17]

Verk i utvalg rediger

Utdypende artikkel: Liste over operaer av Alessandro Scarlatti

Operaer (librettist, sted og året for uroppørelse)

  • Gli equivoci nel sembiante (D. F. Contini; Roma 1679)
  • L'honestà negli amori (D. F. Bernini eller D. F. Contini; Roma 1680)
  • Tutto il mal non vien per nuocere (D. G. de Totis; Roma 1681, Revidert som Dal male il bene Napoli 1687)
  • Il Pompeo (N. Minato; Roma 1683)
  • Olimpia vendicata (A. Aureli; Napoli 1685)
  • Clearco in Negroponte (A. Arcoleo; Napoli 1686)
  • La Statira (P. Ottoboni; Roma 1690)
  • La Rosaura (G. B. Lucini; Roma 1690)
  • La Teodora Augusta (A. Morselli; Napoli 1692)
  • II Flavio Cuniberto (M. Noris; Napoli 1693)
  • Pirro e Demetrio (A. Morselli; Napoli 1694)
  • La caduta de' Decemviri (S. Stampiglia; Napoli 1697)
  • La donna ancora è fedele (D. F. Contini; Napoli 1698)
  • Il prigioniero fortunato (F. M. Paglia; Napoli 1698)
  • L'Eraclea (S. Stampiglia; Napoli 1700)
  • Arminio (A. Salvi; Pratolino 1703)
  • Mitridate Eupatore (G. Frigimelica-Roberti; Venezia 1707)
  • Il trionfo della libertà (G. Frigimelica-Roberti; Venezia 1707)
  • L'Amor volubile e tiranno (G. D. Pioli, bearb. av G. Papis; Napoli 1709)
  • La principessa fedele (A. Piovene; Napoli 1710)
  • Scipione nelle Spagne (A. Zeno; Napoli 1714)
  • Tigrane (D. Lalli; Napoli 1715)
  • Carlo Re d'Allemagna (F. Silvani; Napoli 1716)
  • Telemaco (C. S. Capeci; Roma 1718)
  • Il trionfo dell'onore (F. A. Tullio; Napoli 1718)
  • Cambise (D. Lalli; Napoli 1719)
  • Marco Attilio Regolo (M. Noris; Roma 1719)
  • Griselda (A. Zeno, bearb. av F. M. Ruspoli; Roma 1721)

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b AlloCiné, www.allocine.fr, besøkt 7. april 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 35470, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3275, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Grove Dictionary of Music and Musicians[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Die Musik in Geschichte und Gegenwart Online Version[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Grout s. 209
  9. ^ a b c Grout s. 211
  10. ^ Grout 211 f.
  11. ^ a b Grout 213
  12. ^ Grout 214
  13. ^ a b Grout s. 216
  14. ^ a b Grout s. 217
  15. ^ Grout s. 218
  16. ^ Grout s. 219
  17. ^ a b Grout s. 220
  18. ^ a b Grout s. 233 ff
  19. ^ Grout s. 238 f.

Noter rediger

  1. ^ Catholic Encyclopedia (1913) oppgir Trapani som mulig fødeby
  2. ^ Navneformene Scarlata og Sgarlata ble også brukt
  3. ^ Heic situs est / eques Alexander Scarlatus / vir moderatione beneficentia / pietate insignis / musices instaurator maximus
  4. ^ Den franske overtyren følger temposkjemaet langsom – hurtig – langsom.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

  «Alessandro Scarlatti». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alessandro_Scarlatti&oldid=23960173»