Epitafium
Et epitafium eller epitaf (gammelgresk: på graven) er en tekst, ofte utformet som et vers, til ære eller minne for en avdød. Det er vanligvis skrevet på en gravstein eller plakett. Andre ganger brukes ordet epitafium om utsmykkede veggtavler som teksten står på. Enkelte poeter og andre forfattere, som for eksempel August von Kotzebue, har skrevet sitt eget epitaf.
I flere eldre norske kirker henger epitafier eller minnetavler, blant annet i Stavanger domkirke. De kan være utskåret i tre, malt i flere farger med både tekst, avbildninger av personer (flere også med far, mor og barn), religiøse symboler, bumerker og våpenskjold. De fleste er fra 1600- og 1700-tallet og til minne om geistlige personer (biskoper, prester) eller verdslige (adelige, embetsmenn, handelsmenn). Epitafiene kan være store, opp til et par meter høye, og de kan være utført av dyktige håndverkere og ha høy kunstnerisk kvalitet.
Det er kjent fra skriftlige beretninger at konger og adelige i middelalderen fikk hengt opp malte våpenskjold på vegger i kirker, etter sin død, som en form for epitafier.
Eksempler rediger
Et kjent epitafium er det som Johan Herman Wessel i 1784 skrev om Gert Londemann:
Man sukker, for han er ey meer,
Man husker, hvad han var og leer.
Ὦ ξεῖν’, ἀγγέλλειν Λακεδαιμονίοις ὅτι τῇδε
κείμεθα, τοῖς κείνων ῥήμασι πειθόμενοι.
O xein', angellein Lakedaimoniois hoti têde
keimetha tois keinôn rhêmasi peithomenoi
Gå, du fremmede (som leser dette), og fortell spartanerne,
at her ligger vi, som var lydige mot loven.
- — Simonides' epigram etter slaget ved Thermopylene
Er liegt irgendwo hier
Han ligger her et sted
- — Werner Heisenberg, som i usikkerhetsprinsippet.
Se også rediger
Eksterne lenker rediger
