Zone interdite
Zone interdite («forbudt sone») sikter til to distinkte territorier etablert i tysk-okkupert Frankrike under andre verdenskrig etter undertegnelsen av våpenhvilen med Frankrike (andre Compiègne).
Den militære kystsone rediger
En sone med begrenset tilgjengelighet for sivile ble etablert for å øke Atlanterhavsvollens sikkerhet. Den var 20 km bred og løp langs atlanterhavskysten fra Dunkerque til Hendaye.[1] Den ble administrert fra Brussel av militæradministrasjonen for Nord-Frankrike og Belgia (Militärverwaltung in Belgien und Nordfrankreich).[2]
Sone tiltenkt tyske bosettere rediger
Et meget stort område i de nordlige og østlige deler av tysk-okkupert Frankrike omfattet seks departementer og deler av fire andre fra munningen av elven Somme til den sveitsiske grensen i Jura.[1] Dette område ble atskilt fra zone occupée med en demarkasjonlinje og dermed i praksis atskilt fra det øvrige Frankrike.[1] Uttrykkene zone réservée (reservert sone) og zone interdite ble ofte benyttet om hverandre, men noen kilder utskiller en mindre forbudt sone, med deler av departementene Somme, Aisne og Ardennes, fra den større reserverte sonen.[1] Denne ekstra demarkasjonslinjen synes imidlertid aldri å ha eksistert annet enn i teorien.[1]
Selv om Adolf Hitler opprinnelig ikke hadde noen planer om territoriell ekspansjon inn i det østlige Frankrike annet enn tilbakeføringen av det tidligere tyske område Alsace-Lorraine (og han syntes ikke engang at disse provinsene representerte noen særlig vinning for Tyskland, idet han overfor Albert Speer gav uttrykk for sin oppfatning at flere tiårs fransk styre hadde gjort dem «rasemessig verdiløse»[3]), gjorde det fullstendige tyske hegemoni som fulgte etter seieren over Frankrike at dette området ble oppfattet av ham som av særlig interessant å annektere til gagn for tyske strategisk og økonomiske interesser.[4] Dette gjaldt særlig de områder der man med henvisning til historiske fransk-tyske grenser kunne på et vis rettferdiggjøre det.[4]
Mot slutten av mai 1940 (før våpenhvilen), instruerte Hitler Wilhelm Stuckart, statsekretær i Innenriksministeriet, til å utarbeide forslag for en ny tysk vestgrense.[4] Et memorandum fra Stuckart fra 14. juni 1940, eller fra noen i hans nærhet i innenriksministeriet, drøftet annektering av visse deler av det østlige Frankrike.[5] Dokumentet la frem en plan for å svekke Frankrike ved å redusere landet i henhold til de middelalderske grenser gjeldende for Det tysk-romerske rike og ved å erstatte den franske befolkning i de annekterte områder med tyske innflyttere.[5] Dette memorandum dannet grunnlaget for den såkalte nordøstlinjen (også kalt «Den svarte linje» og «Førerlinjen»),[6] som avgrenset den forbudte sone.
Den 28. juni 1940 var sonen blitt hermetisk lukket, angivelig på grunn av ødeleggelsene der etter de harde kampene under den tyske invasjon.[4] Flyktninger som hadde rømt unna den tyske fremmarsj ble til å begynne med ikke tillatt å flytte tilbake, men etterhvert ble det gradvis utstedt tillatelser for arbeidere i underbemannede yrker.[4] Etter august 1940 ble jordbrukseiendommer til bønder som ikke hadde vendt tilbake, konfiskert av the Ostdeutsche Landbewirtschaftungsgesellschaft, som var blitt opprettet for drift av polske landbruksområder.[4] Selskapet tok i bruk navnet Westland i den forbudte sone, og sommeren 1942 var dets drift kommet opp i rundt fire 4 millioner hektar jordbruksland.[4]
Noen landredistribusjon til tyske bønder var det imidlertid ikke mulig å gjennomføre, grunnet den begrensede tilgang på potensielle nybyggere,[4] et problem som ble ytterligere forverret av de stadig økende behov for mannskaper til Wehrmacht. Uansett var de tyske styrker som bevoktet demarkasjonslinjen utilstrekkelig store til å forhindre at innbyggerne vendte tilbake, og slik var det ved utgangen av 1940 bare om lag én million av dem som fortsatt manglet (om lag en syvdel av befolkningen der før krigen).[4]
Etter innledningen av det tyske angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble i praksis de planer Tyskland hadde om en territoriell ekspansjon vestover forbi Alsace-Lorraine og Luxembourg stilt i bero. Krigen mot Sovjetunionen åpnet perspektiver om enorme erobringer i Øst som det ville ha tatt tiår (om ikke generasjoner) å kolonisere. Hitler, som alltid hadde ment at Tysklands fremtid lå i øst, mistet i grunnen sin interesse for å avdele tyske nybyggere og ressurser fra det østlige prosjekt for å begynne kolonisering av det han betraktet som Tysklands relativt «siviliserte» naboer i vest.
Om natten mellom 17. og 18. desember 1941 ble de tyske styrker som bevoktet demarkasjonslinjen rett og slett trukket tilbake, ettersom den militære kommandant i Frankrike, Otto von Stülpnagel, anså linjen for illusorisk, etter at så godt som hele befolkningen hadde vendt tilbake.[4] Men på papiret fortsatte linjen å eksistere for resten av okkupasjonstiden.[4]
Referanser rediger
- ^ a b c d e Jackson, Julian (2003). France: the dark years, 1940-1944. Oxford University Press. s. 246–247. ISBN 0-19-925457-5.
- ^ Vinen, Richard (2006). The Unfree French: Life under the Occupation (1st utg.). London: Allen Lane. s. 105–6. ISBN 0-713-99496-7.
- ^ Overy, Richard (2002). The Nazi Elite in Allied Hands, 1945, p. 325. Penguin Books.
- ^ a b c d e f g h i j k Kroener, Bernhard R.; Müller, Rolf-Dieter; Umbreit, Hans (2000). Germany and the Second World War:Organization and mobilization of the German sphere of power. Wartime administration, economy, and manpower resources 1939-1941. Oxford University Press. s. 160–162. ISBN 0-19-822887-2.
- ^ a b Schöttler, Peter (2003). «'Eine Art "Generalplan West": Die Stuckart-Denkschrift vom 14. Juni 1940 und die Planungen für eine neue deutsch-französische Grenze im Zweiten Weltkrieg.». Sozial.Geschichte. 18 (3): 83–131.
- ^ Jäckel, E. (1966). Frankreich in Hitlers Europa, Deutsche Vlg. p. 89