Zeta (fyrstedømme)
Zeta, navngitt etter elven Zeta i det sørvestlige dagens Montenegro, var i middelalderen en serbisk fyrstestat og siden et kongedømme. Zeta omfattet det området som i dag utgjør Montenegro. Fyrstedømmet oppsto som en vasallstat under det serbiske kongedømmet Raška, men rev seg løs i 1356 og fortsatte å eksistere under lokal, «montenegrinsk» ledelse, også etter den osmanske okkupasjonen av nesten hele Montenegro-området. Zeta tok fra 1516 i bruk navnet Crne Gore og bestod prinsipielt uavbrutt som en liten fjellstat, helt til den montenegrinske staten gikk inn i Kongeriket Jugoslavia i 1918.
Serbisk lydrike under Raška rediger
Under kong Stefan I Nemanja av Huset Vukanović nådde det serbiske kongedømmet Raška et midlertidig høydepunkt. Han grunnla Huset Nemanjić og tillot opprettelsen av et underlagt, men enhetlig fyrstedømme – Zeta. Etter Duklja-kongen Konstantin Bodins død maktet serberne også å underkaste seg Duklja fra 1186.
I 1219 ble Stefan Is sønnesønn Đorđe Nemanjić utropt til konge av Duklja-Zeta. Nå satte en kulturell storhetstid inn hvor det var stor klosterbygging. Siden Zeta-herskerne også språklig og kulturelt var serbere, kan vi nå snakke om et tvillingkongedømme som utviklet seg. Forholdet mellom Raška og Zeta var godt fordi samme familie styrte begge rikene, men uklare arverettigheter virket kompliserende og ga mye dynastisk strid. Dessuten ble det katolske erkebispedømmet Bar i løpet av 1300-tallet det sterkeste lenet i Zeta-staten, med andre lojaliteter enn den serbiske.
Dynastisk strid var derimot uløselig knyttet til høymiddelalderen, og de ulike kirkelederne kjempet også om økt innflytelse. Under kong Stefan Uroš IV Dušan av Raška ble oppløsningstendensene i den serbiske staten så åpenbare, at Zeta etter hvert lyktes i å rive seg helt løs, etter hans død i 1355. Den serbiske storhetstiden var med dette over, og en lokal «montenegrinsk» hødvingfamilie under Balša I grunnla nå Huset Balšić og etablerte en de-facto uavhengig, montenegrinsk stat Zeta.
Uavhengig kamp på tre fronter rediger
Den førende konfliktlinjen den første tiden gikk mot de stadig mektigere fyrstene av Hercegovina, men Balša lyktes også å erobre Kotor, Skadar, og Prizren i 1385. Han fremmet handel og innførte dinaren som felles valuta langs hele kysten. Tidvis lå også den kroatiske byen Cavtat under Zetas innflytelse. Zeta-herskerne fremmet fri handel, kystbyene blomstret, og det ble innført en pengeunion med dinarer som felles myntenhet.
I høymiddelalderen lå østlige stater som den serbiske lite tilbake for vesteuropeiske samfunn.[1] I 1346 fikk serberne sitt eget ortodokse patriarkat, som styrket nasjonsbyggingen.[2] Serbiske dynastier fremmet handel og beholdt kontrollen over innlandet fram til den ottomanske invasjonen av innlandet som fant sted 1462–1496. Utviklingen av moderne skipsteknologi og økt handel førte derimot til at Venezia fra 1420-tallet tok kontroll over kystområdene, noe som varte i 300 år.
Men stadig rivalisering med herskerne av Bosnia førte ofte til militær konflikt, og en kortvarig okkupasjon av den nordlige kyststripen i 1382, da bosnierne grunnla byen Herceg Novi. Da bosnierne forlot området oppstod en ny utfordring, nemlig den økende tilstedeværelsen og de økonomiske motivene til handelsrepublikken Venezia langs kysten. Venezia fikk fotfeste i Kotor (Catarro) på 1300-tallet, og føydalherrene i Onogošt (Nikšić) lot seg også overtale til å støtte venetianerne. Fra 1420 fikk venetianerne effektiv kontroll med hele kysten med unntak av Republikken Ragusa, og denne kontrollen skulle bestå helt til 1797. Fra denne tiden var det lokale Huset Crnojević en konstant, venetiansk-støttet trussel mot Balšić'ene, som nå også stod foran trusselen fra Det osmanske rike og led et knusende militært nederlag mot tyrkerne allerede i 1385.
Presset fra tre kanter – tyrkerne, venetianerne og de lokale Crnojević'ene – så Zeta-herskerne ingen annen utvei enn å alliere seg med Serbia. Deres kampfellesskap strakk derimot ikke til under det sviende nederlaget mot osmanene i slaget ved Kosovosletta i 1389, selv om de snart lyktes noe bedre og overvant tyrkerne samme sted i 1402. I mellomtiden spilte Đurađ II Stracimirović Balšić et dyktig, oppholdende diplomatisk spill mellom venetianerne og tyrkerne. Derimot ble det stadig vanskeligere å unngå en sterkere politisk og kulturell knytning mot serberne, og i 1403 gikk Zeta offisielt over til derbisk, ortodoks kristendom som statsreligion. Fra 1421 til 1451 var Zeta direkte styrt av serbiske ledere.
Fjellstaten under Huset Crnojević rediger
Da Huset Crnojević endelig manøvrerte seg til maktposisjon i 1451, skjedde det med basis i en sterkt redusert stat. Bare 30 000 av de i alt 80 000 innbyggerne i Zeta var kontrollert av det lokale fyrstehuset. I 1465 brøt derimot Crnojević'ene for en stund med venetianerne og allierte seg i stedet med Ungarn mot Venezia. Dette varte kort, for den langt mer akutte trusselen fra Konstantinopel tvang snart Zeta-fyrstene til nye kompromisser med Venezia. I 1474 vant venetianerne og Zeta-styrkene en felles seier over tyrkerne ved Skadar, men fem år senere inngikk Venezia våpenhvile og Zeta var overlatt til seg selv mot den tunge, osmanske overmakten.
Allianser med Serbia viste seg neo sterkere i kampen mot osmanene i Kosovo, men til slutt var heller ikke dette nok. Serberne holdt stand mot overmakten helt til 1459, og opplevde under den siste serbiske motstandsperioden en kulturell og religiøs oppblomstring som også Zeta tok del i. Hovedstaden ble nå flyttet fra Skadar til det høytliggende området rundt Lovcen-fjellet hvor klostergrunnleggelser ga utgangspunkt for en ny hovedstad – Cetinje.
Presset av tyrkisk ekspansjon på alle kanter, tok den lille Zeta-staten tilhold i Cetinje og vektla kulturelt og religiøst samhold med de allerede svekkede serberne i nord. I 1493 tok en Đurađ IV Crnojević i bruk Balkans første bokpresse. Fra 1496, etter Đurađs død, gikk det serbiske styret i oppløsning og ble erstattet av direkte osmansk styre. Crnojević'ene forsvant gradvis ut av historien. Montenegro ble snart ent egent sandsjak, med utbredelse i nesten hele territoriet unntatt den venetianske kystrepublikken.
Bispefyrstenes stat rediger
I 1516 klarte den siste Crnojević-hersker av Zeta å arrangere en formell maktoverlevering ved å endre Zetas konstitusjon som formelt opphevet Zeta-staten. Nå gikk makten i et lite, presset fjellområde over til en elite av biskoper av Cetinje. Montenegro ble nå en ortodoks, teokratisk stat, hvor sammensmeltingen av stat og kirke hindret utviklingen av hemmelige allianser med de muslimske osmanene.[3] Denne kombinasjonen ble trolig avgjørende for at montenegrinerne fortsatte å bevare selvstendigheten i sin lille fjellstat rundt Cetinje og Lovcen-fjellet.
Fra 1696 ble denne uavhengige, men ikke-anerkjente staten styrt av lokale klanledere tilhørende det Huset Petrović-Njegoš, som kom fra den lille landsbyen Njegoši under Lovcen-fjellet. Arverekken gikk fra onkel til nevø gjennom generasjoner, siden bispefyrstene ikke fikk gifte seg. Formelt het denne nye staten Montenegro, og med bispestaten avsluttes Zeta-statens historie.