Xiaoxianchun

(Omdirigert fra Xiao Xian)

Xiao Xian, også kjent som keiserinne Xiaoxianchun (født som Fuca 28. mars 1712, død 8. april 1748) var en kinesisk keiserinne, gift med Qianlong-keiseren. Hun var Kinas keiserinne 1738-48.

Xiaoxianchun
《孝贤纯皇后朝服像》局部.jpg
Født28. mars 1712Rediger på Wikidata
BeijingRediger på Wikidata
Død8. apr. 1748Rediger på Wikidata (36 år)
Den forbudte byRediger på Wikidata
Ektefelle Qianlong-keiseren[1]Rediger på Wikidata
Far LirongbaoRediger på Wikidata
Søsken Fuqing, Fuheng, Fuyu, Guangcheng, Fu WenRediger på Wikidata
Barn Yonglian, Yongcong, Kurun Princess HejingRediger på Wikidata
Nasjonalitet Qing-dynastietRediger på Wikidata
Gravlagt Yuling Mausoleum (Qing dynasty)Rediger på Wikidata

Xiao Xian var datter av adelsmannen Li Rongbao og søster av Fu Heng av mandsjuklanen Fuca. Hun ble gitt som fru til Hongli (den senere Qianlong-keiseren) i 1727, og fødte i 1728 hans første datter, og i 1730 hans andre sønn. I 1735 ble Hongli keiser, og i 1738 ble Xiao Xian utpekt til hans første keiserinne.

Xiao Xian beskrives som en meget snill person, som viste omtanke mot alle ved hoffet; ikke bare mot keiseren, men også mot de andra hustruene og konkubinene, mot evnukkene og tjenestepikene. Hun skal ha båret blomster i sitt hår i stedet for smykker fordi hun ikke likte å spandere penger på seg selv. Xiao Xian ansees å ha skikket seg vel i rollen som keiserinne, og presiderte pliktoppfyllende ved alle de konfucianske ritualer som hun var forventet å delta i. Hun gjenopptok i 1742 Den store silkeseremonien, et ritual der keiserinnen skulle lede hoffdamene i feiringen av silkevevingskunsten, og hun ble den første keiserinnen i mandsjudynastiet som ledet dette ritualet. Hun ledsaget ofte Qianlong-keiseren på hans reiser, og døde under en av disse, 36 år gammel.

Hun ble etterfulgt av keiserinne Ulanara.

ReferanserRediger

  1. ^ www.nspirement.com[Hentet fra Wikidata]

LitteraturRediger

  • Norman Kutcher: «The Death of the Xiaoxian Empress: Bureaucratic Betrayals and the Crises of Eighteenth-Century Chinese Rule», i The Journal of Asian Studies. Vol. 56, No. 3 (Aug., 1997), s. 708–725.