Xhosa-krigene
Xhosa-krigene er en samlebetegnelse for ni kriger som stod mellom amaXhosa–folket og europeiske nybyggere (boere, og etter hvert, også briter) fra 1779 til 1879 i det som nå er provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika. Krigene førte til at Xhosaene mistet det meste av sitt land.
Uenigheter mellom boerne og xhosaene stod om det gode beitelandet, og endte i flere trefninger og krig. Boerne hadde skytevåpen og møtte et xhosafolk som ikke var forberedt på denne typen strid. Da Storbritannia gikk inn i Kappkolonien i 1806, ble det sendt styrker for å hjelpe boerne, og i 1811 begynte de å renske landet for xhosaer. Rundt 4 000 britiske kolonister ble plassert ved Fish River.
Xhosaene ble drevet bort fra distriktet mellom Fish og Sundays kjent som Zuurveld. Dette distriktet ble deretter et slags nøytralt område. Men i en tid før 1811 hadde xhosaene tatt kontroll over det nøytrale området, og dermed lagt seg ut med kolonistene på nytt. For å kaste dem ut fra Zuurveld, gikk oberst John Graham ut i felten med en blandet styrke i 1811 for å iverksette sin plan av «nødvendig grad av terror.» Til slutt ble xhosaene drevet over på den andre siden av Fish. På stedet for oberst Grahams hovedkvarter vokste det frem en by som nå bærer hans navn, Grahamstown.
Det vokste på nytt frem vanskeligheter mellom myndighetene i Kappkolonien og xhosaene i 1817. Den umiddelbare årsaken var et forsøk fra kolonimyndighetene på å skaffe tilbake stjålet kveg. 22. april 1817 angrep xhosaene Grahamstown, ledet av profethøvdingen Makana. Grahamstown ble holdt av en håndfull hvite styrker. Hjelpen ankom tidsnok og xhosafolket ble slått tilbake. Det ble da avtalt at landet mellom Fish og Keiskamma skulle være nøytralt territorium.