War of the Regulation

War of the Regulation (engelsk for «Reguleringskrigen», også betegnet som «Reguleringsbevegelsen») var et opprør i Nord-Carolina i forkant av den amerikanske uavhengighetskrigen, og varte omtrent fra 1764 til 1771. Lokale borgere tok opp kampen mot kolonienes korrupte ledere, og selv om forsøket var mislykket, er striden betraktet av mange historikere for å være en utløsende faktor for uavhengighetskrigen.

Lokaliseringen av Nord- og Sør-Carolina i dagens USA.

Bakgrunnen

Årsaken til denne krigen stammer fra en dramatisk befolkningsøkning i Nord- og Sør-Carolina i løpet av 1760-tallet som følge av innvandring fra større byer i øst til det rurale området i vest. Innlandsseksjonen av koloniene hadde en gang vært overveiende bestående av plantasjeeiere med jordbruksøkonomi. Handelsmenn og advokater begynte å flytte vestover og skapte uro i den sosiale og politiske strukturen. De fikk deltagelse fra nye skotske og irske innvandrere som bosatte seg i baklandet.

På samme tid led det lokale jordbrukssamfunnet i innlandet fra en dyp økonomisk depresjon grunnet tunge tørkeperioder gjennom de tidligere tiåret. Tapet av avling kostet ikke bare bøndene deres direkte matkilde, men også deres fremste inntektskilde, noe som førte til at mange ble avhengige av varene som kom med de nyankomne handelsmennene. Da inntektene uteble, havnet mange av de lokale bøndene i gjeld. Handelsmennene på sin side støttet seg på advokatene og domstolene for avgjøre tvister. Gjeld var ikke uvanlig på denne tiden, men fra 1755 til 1765 ble de sakene som ble ført for retten nær økt seksten ganger, fra rundt 7 årlig til 111 i Orange County i Nord-Carolina alene.

Domsbeslutninger kunne ofte føre til at bøndene ble fradømt deres hjem og eiendom, og det førte til fortørnelser overfor de nyankomne i samfunnet. Endringen i befolkningen og politikken førte til sist til en ubalanse innenfor koloniens rettssystem hvor de nyankomne og velutdannede juristene benyttet deres overlegne kunnskap i loven tidvis også til egen urettmessige fordel. En liten klikk av rike myndighetspersoner dannet seg og ble en eksklusiv indre sirkel med ansvar for de lovmessige affærene i området.

I 1764 var det flere tusen mennesker fra Nord-Carolina, hovedsakelig fra Orange, Anson, og Granville, som var meget misfornøyde med de rike myndighetspersonene, og de ble oppfattet som ondskapsfulle, egenrådige, tyranniske og korrupte. Lokale sheriffer samlet inn skatter, og støttet av domstolene, hadde disse to institusjonene kontrollen over deres lokale regioner. Hele systemet var avhengig av rettskaffenheten til myndighetspersonene, men det var ingen makt som kontrollerte makten. Mange av myndighetspersonene var grådige, mange av dem drev med utpresning, skatter som ble samlet inn beriket ofte myndighetspersonene selv.

Anstrengelsene for å fjerne dette styret ble kjent som Regulator-opprøret, og under andre navn. De mest berørte områdene skal ha vært Rowan, Anson, Orange, Granville, og Cumberland. Det var en strid mellom hovedsakelig underklassen, som utgjorde flertallet befolkningen i baklandet i Nord- og Sør-Carolina, på den ene siden, og de rike plantasjeeierne, som utgjorde mindretallet, kanskje rundt fem prosent av befolkningen, men som hadde kontroll over lovgivningen, administrasjonen og styringen. Det uttalte målet til regulatorene var å danne en ærlig regjering uten korrupsjon og redusere skatteleggingen. De rike forretningsmennene og politikerne som styrte Nord-Carolina oppfattet dette som en alvorlig trussel mot deres makt. De fikk fraktet inn militsen som knuste opprøret og hengte opprørerne. Opprøret ble i ettertid betraktet som en katalysator for den amerikanske uavhengighetskrigen ved at den førte krig mot korrupte myndighetspersoner som representerte den britiske kongen og kronen. Bortimot 300 regulatorer ble en del av den patriotiske bevegelsen mens kun rundt 30 beholdt sin lojalitet til den britiske kronen.