Vostok-programmet
- «Vostok» har flere betydninger.
Vostok-programmet (Восто́к, øst) var et sovjetisk romfartsprosjekt, som lyktes i å sende et menneske opp i Verdensrommet for aller første gang i historien.
Programmet utviklet Vostok-romskipet fra spionsatellitten Zenit, og tilpasset raketten fra en eksisterende ICBM-rakett. Like før betegnelsen Vostok ble sluppet til pressen, var det et klassifisert ord. En serie med Vostok-prototyper, inklusive minst 5 med dyr ombord og noen med dukker, ble brukt i uttestingen før mennesker ble plassert ombord.
Den første romferden rediger
Om morgenen den 12. april 1961 var forberedelsene for den planlagte romferden fullførte på Bajkonur-basen i sovjetrepublikken Kasakhstan, og Koroljov som hadde startet nedtellingen dagen før, lot Gagarin komme seg inn i romfartøyet som var montert på bæreraketten med betegnelsen Vostok 8K72K. Etter planen skulle Vostok 1 ha vært skutt opp i slutten av mars, men tekniske problemer oppsto den 28. mars. Etter problemene var løst, var det besluttet den 10. april at oppskytningen skulle finne sted den 12. april for å komme amerikanerne i forkjøpet. Man var kjent med at USA planla sin første bemannede Mercury-oppskytning 28. april, for å beholde ledelsen i kappløpet mellom supermaktene måtte sovjeterne være først ut.
Etter å ha ventet fastspent i én og en halv time i katapultsetet, hørte Gagarin sjefkonstruktøren ga startsignalet og ved tenningen kl. 09.07 Moskva-tid (07.07 norsk tid) var romferden startet med ordet «Pojekhali!» av den unge flyvåpenmajoren, som betyr Vi er på vei! på norsk.[1] R-7 bæreraketten hadde 20 større motorer i den første fasen av oppskytningen, men det ble redusert til fire etter 119 sekunder da de fire påspente hjelpetrinnene ble separert fra raketten.[2] Etter 156 sekunder, cirka kl. 07.10 norsk tid, ble dekselet rundt romfartøyet fjernet, og knapt to minutter senere tente bærerakettens øvre trinn for å bringe Gagarin inn på et omløp. Ved kl. 09.13 kom verdenshistoriens første rapport fra et menneske i rommet: «Sikten er god. Alt er bra.»[2] Etter flere minutter var den øverste trinnen utbrent, og deretter separerte romfartøyet seg fra bæreraketten kl. 07.17.[2] Oppskytningen var overstått, og det første bemannede romfartøyet var kommet i bane rundt Jorden.
Det sovjetiske kontrollsenteret måtte av og til bruke HF-radio for å opprettholde kontakten med Gagarin også med morse, ettersom det ikke var bakkestasjoner, slik at ikke alle rapporter var mottatt på bakken. Romferden var i seg selv en test på menneskets tilstand i vektløsheten, man hadde i forveien bekymret seg for at det kunne være helseskadelig. Hjernen kunne bli påvirket av vektløsheten, og dermed måtte romferden skje automatisk med Gagarin som en passasjer, som kun i nødstilfelle ville overta styringen. Dermed ble romferden kortvarig. Gagarin fikk meldt at utsikten var meget god og at han følte seg bra, kunne spise og drikke uten problemer. Mens han var oppe i omløpet, ble nyheten om ferden kringkastet av Radio Moskva kl. 10.00 Moskva-tid (08.00 norsk tid) til hele verden.
Vostok 1-romfartøyet kunne styres ved hjelp av stillingskontrollsystemet som benytter nitrogengass under trykk gjennom flere dyser, og det var slått på etter kl. 09.51. Dette systemet besto av to deler, et solsøkende, automatisk og ett visuelt, manuelt som skulle innrette romfartøyet for oppbremsing.[2] Tilbakevendingen ble innledet kl. 10.25 idet bremsemotoren ble avfyrt automatisk for en varighet på 42 sekunder.[2] Dette hendt 8 000 kilometer fra landingspunktet mens Vostok 1 var over Afrikas vestkyst ved Angola.[3] Tilbakevendingsseksjonen skulle separeres fra serviceseksjonen med flere eksplosivladninger, men det lyktes bare delvis. De fire festestroppene var kuttet, men kontaktpunktene for en ledningsbunt hadde hektet seg fast.[1] Under det første møtet med atmosfæren var tilbakevendingsseksjonen fremdeles koblet med serviceseksjonen, og Gagarin ble utsatt for en ubehagelig rotasjon- og pendelbevegelse.
Tumlingen varte i ti minutter fram til temperaturen som oppsto ved tilbakevendingen, hadde brent over ledningsbunten og de to seksjoner skilte lag ved kl. 10.35.[1] Tilbakevendingsseksjonen inntok sin stabile posisjon gjennom atmosfæren mens Gagarin får telegrafert at han har det bra. Over Middelhavet, Tyrkia og Svartehavet var Gagarin utsatt for g-belastninger opp i 8, men han mistet ikke bevisstheten.[3] På lavere høyder ble tilbakevendingsseksjonen bremset ned med fallskjerm, men kapselen var for liten til å ha større fallskjermer for å ha mindre landingsstøt i møtet med bakken. For å unngå dette ble luken fjernet og bare to sekunder senere ble Gagarin skutt ut i en høyde av 7 km over jordoverflaten.
Gagarin landet på sovjetisk jord klokken 11.05 i sin egen skjerm omkring 26 km sydvest for Engels i Saratov-distriktet like utenfor landsbyen Smelkovka, og den første mottagelsen var en eldre kvinne som sammen med et barnebarn luket poteter i en åker.[3] Kapselen hadde allerede landet klokken 10.55 Moskva-tid, observerte av to skolepiker som så hvordan den spratt i været før det dumpet ned på nytt. Til tross for at hovedskjermen var utløst 2,5 km over bakken, traff Vostok 1 bakken så hardt at et hull oppsto.[3] Romferden var avsluttet etter 1 time og 48 minutter, og Gagarin som fikk ringt Moskva, ble hentet med helikopter til Engels-flybasem hvor førstesekretær Khrusjtsjov i telefon fikk en samtale med den første kosmonauten i historien. To dager senere opplevde Gagarin sin triumf under ferden til Den røde plass i Moskva da mengder av begeistrede mennesker stilte opp langs veien og hyllet mannen som var blitt en helt.[3]
Offisielt sett mente de sovjetiske myndighetene at Gagarin hadde kommet helt ned med kapselen, utskytningen ble hemmeligholdt av frykt for at den internasjonale organisasjonen FAI (Fédération aéronautique internationale) ikke ville godkjenne pionerferden.[4] Organisasjonens regler krevet at en romfarer måtte landet i samme romfartøy som hen ble skutt opp i. Mye av Vostok-programmet var også hemmeligholdt av sovjeterne i flere år, slik at det oppsto rykter, blant annet at Gagarin ikke var først. Hele historien samt alle detaljer er nå kjent etter Sovjetunionens oppløsning.
Bemannede Vostok-ferder rediger
| Betegnelse på romfartøy | Skutt opp | Varighet | Vending | Anmerkninger |
|---|---|---|---|---|
| Vostok 1 | 12. april 1961 | 1 t 48 min | 12. april 1961 | Gagarin ble første menneske i rommet fra oppskytningen kl. 09.07 til landingen kl. 10.55 Moskva-tid |
| Vostok 2 | 6. august 1961 | 24 t 18 min | 7. august 1961 | Første bemannede ferd på over ett døgn med kosmonauten Titov ombord. |
| Vostok 3 | 11. august 1962 | 94 t 22 min | 15. august 1962 | Var i bane samtidig med Vostok 4, begge fartøyer var 5–6 km fra hverandre. |
| Vostok 4 | 12. august 1962 | 70 t 57 min | 15. august 1962 | Var i bane samtidig med Vostok 3, begge fartøyer var 5–6 km fra hverandre. |
| Vostok 5 | 14. juni 1963 | 119 t 06 min | 19. juni 1963 | Lengste romferd til august 1965. I bane samtidig med Vostok 6. |
| Vostok 6 | 16. juni 1963 | 70 t 50 min | 19. juni 1963 | Første kvinne i rommet. I bane samtidig med Vostok 5. |
Avslutningen på programmet rediger
Vostok-programmet skulle fortsette fram til 1966 med syv nye Vostok-romfartøyer fra Vostok 7 til Vostok 13, men ble kansellert i forbindelse med utviklingen av Voskhod-programmet i våren 1964. Dessuten hadde man også Sojuz-programmet som begynte i 1963 etter Koroljov godkjente designet som skulle bli den neste generasjon bemannede romskip for det sovjetiske romfartsprogrammet.
Som et resultat av romkappløpet ønsket Khrusjtsjov et romfartøy med tre kosmonauter som svar på tomannsromfartøyet Gemini fra USA, som en nødløsning valgt Koroljov å bygge Vostok-romfartøyet til Voskhod-romfartøyet til tross for den større risikoen.[5] Med bedre landingsfallskjermer montert med bremsemotorer kunne kosmonauter bli værende i kapselen helt ned til bakken. Med mindre endringer på utsiden minner Voskhod-romfartøyene om Vostok-romfartøyer med sitt form og ytre mål. 5 romfartøyer av denne typen ble skutt opp, hvorav to bemannede, i 1964-1966 og fire romfartøyer som var under planlegging, Voskhod-3 til Voskhod-6, ble kansellert.
Ytterligere 7 Vostok-ferder var opprinnelig planlagt. Disse skulle foregå helt fram til April 1966, men disse ble kansellert, og komponentene ble brukt i Voskhod-programmet
Referanser rediger