Versefot er den minste rytmiske enhet i en verselinje. I germanske språk består den av minst to stavelser, hvorav minst én må være trykksterk (tung). De vanligste verseføttene er: jambe ‿ – (lett-tung) forstå; troké – ‿ (tung-lett) løpe; daktyl – ‿‿ (tung-lett-lett) levende; anapest ‿‿ – (lett-lett-tung) elegant; og spondé – – (tung-tung) fin-fin. Mindre vanlige verseføtter i norsk sammenheng er amfibrakk, kretiker, korjambe, peon.

Mens germanske språk er aksentuerende, er latin og gresk kvantiterende, dvs. disse språkene skiller ikke mellom trykksterke og trykksvake stavelser, men mellom lange og korte stavelser. Det vil si at benevnelsene daktyl, jambe, spondé er beholdt, men at de skiller mellom lange og korte stavelser i stedet for tunge og lette som i de germanske språkene.

Kilde: Store norske leksikon, Hans H. Skei, Universitetet i Oslo.