Venstrefascisme

Venstrefascisme, også kalt rød fascisme, er et begrep som vanligvis blir brukt som betegnelse på totalitære eller autoritære tendenser på den politiske venstresiden. Jürgen Habermas var en av de første som brukte begrepet i sin moderne betydning, som kritikk av studentopprørene under siste halvdel av 1960-tallet. Habermas brukte begrepet for å distansere seg fra det han oppfattet som voluntarisme og desisjonisme hos studentene - handling uten fornuft og innsikt - framfor argumentasjon og demokratisk deltakelse.

Begrepet har imidlertid en lengre forhistorie: Allerede i 1926 brukte politikere fra demokratiske (kristendemokratiske og liberale) partier i Italia begrepet venstrefascisme om stalinismen, for å sette likhetstegn mellom stalinismen og den italienske fascismo og understreke at begge ideologiene truet demokratiet. Fra rundt 1929 brukte det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD, begrepet «rødlakkerte fascister» om kommunistene; sosialdemokraten Kurt Schumacher uttalte på et møte i Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold i 1930: «Veien fremover for de dessverre tallrike proletære nazistene går gjennom kommunistene, som i virkeligheten bare er rødlakkerte dobbeltutgaver av nasjonalsosialistene. Begge har til felles hatet mot demokratiet og forkjærligheten for vold». Det hører med til historien at Komintern og tilsluttede kommunistpartier siden 1924 hadde omtalt sosialdemokratene som sosialfascister og regnet sosialdemokratiet som en av mange former for fascisme, og den farligste blant dem.

I Norge har begrepet venstrefascisme bl.a. blitt brukt av Bernt Hagtvet, som knyttet det an til Habermas' opprinnelige bruk.

Begrepet venstrefascisme har også blitt brukt av en del historikere for å beskrive sosiale, antikapitalistiske («venstreorienterte») strømninger innen fascismen.