Vennlige aftenvind

«Vennlige aftenvind» er et skillingstrykk som Alf Prøysen samlet inn til visespalten sin i bladet «Magasinet for alle» i 1954. Tekst og melodi er også gjengitt i Prøysens bok De gamle visene, og der forteller han at denne visa står i mange håndskrevne visebøker. På et skillingstrykk har den undertittelen «Christines sang ved fyret». Alf Prøysen mente at den kunne stamme fra et gammelt dansk syngespill.

Elin Prøysen skriver i boka «Sangene i våre hjerter» fra 2007, at visa også kalles «Sjømannens hjemkomst» og er skrevet av Julius Strindberg. Teksten er fra en dansk visebok som heter «Danmarks syngende mand på bølge og land». Under teksten står initialene J.S som forfatteren tyder som Julius Strindberg. Han var Danmarks største produsent av skillingsviser andre halvdel av 1800-tallet.

Teksten

1.Vennlige aftenvind, bring du min klage hen til min venn,
bed ham, o bed ham at komme tilbake til meg igjen.
Hist ved de fremmede strande han vanker
mon han end bærer i hjerte og tanker,
piken som han venter ve Østersjøens banker.
O gid han var her igjen.

2.Borte i syden min elskede drager, mon han er tro,
si om de glimrende møer ham behager, du vet det jo.
Si om den glødende ravnsorte pike
fengsler hans hjerte med sang uten like.
Når hennes toner mot himmelen stiger
mom han da minnes sin venn.

3.Når jeg ved stranden i ensomhet sitter, minnes jeg deg,
hører i skogen jeg fuglenes kvitter, da tenker jeg.
O gid han var her, da skulle vi bygge
ensomt i skoven vår hytte, vår lykke.
Blomster og løv skulle værelset smykke
bedre enn fløyel og gull.

4.Aftenvind vift i min elskedes lokker, hvor han enn er,
og dersom fremmede piker seg flokker om ham, da bær,
hilsen fra Norge og så fra hans pike,
at hun står ene, forlatt, må du sige,
si hun er trofast vil aldri ham svike
si at hun elsker kun ham.

5.Og hvis han rikedom i gullandet henter, før ham da hit,
jeg er kun ringe ei rikdom jeg venter, thi elskede vit,
vel er hun fattig den lille Christine
rik er min kjærlighet, ja som en mine,
deg kun jeg elsker, ei sakene fine
elskov er glad uten dem.

6.Men hvis han sank i den villende bølge, skaff meg da bud,
at jeg ham trofast i døden kan følge, hist opp til Gud.
Nei vi skal leve og sorgene glemme,
kjenner du ikke din elskede stemme,
hist ligger båten, men nu er jeg hjemme
hos min Christine igjen.