Åpne hovedmenyen

Urarmensk er en tidlig, uskreven variant av armensk som har blitt rekonstruert av lingvister. Siden armensk er det eneste språket på sin gren innen indoeuropeiske språkfamilien, kan ikke den komparative metoden brukes til å rekonstruere tidligere varianter av språket. Istedenfor blir en kombinasjon av intern og ekstern gjenoppbygging, gjennom rekonstruksjoner av urindoeuropeisk og andre grener av den indoeuropeiske språkfamilien, brukt for å sette sammen den tidlige historien til det armenske språket.[1]

DefinisjonRediger

Siden urarmensk ikke er stamspråket til flere beslektede språk, men heller bare ett språk, så finnes det ingen klar definisjon av begrepet. Vanligvis omfatter det flere varianter av tidlig armensk, helt fra tiden den skilte seg fra urindoeuropeisk, til de tidligere armenske tekstene skrevet på klassisk armensk. Dermed er ikke urarmensk et urspråk i streng forstand, selv om begrepet har blitt vanlig allikevel.

Den tidligste armenske teksten kommer fra det femte århundret og var en bibeloversettelse skrevet av Mesrop Masjtots. Tidligere armensk språkhistorie er for det meste uklar og mye spekulering rundt. Armensk er et indoeuropeisk språk, men utviklingen av språket fra urindoeuropeisk er for det meste ukjent. Armensk har mange lag med lånord og viser spor av mye kontakt med hurro-urartiske språk, gresk og indoiranske språk.[2]

UtviklingRediger

De urarmenske lydforandringene fra urindoeuropeisk er varierte og eksentriske (for eksempel at urindoeuropeisk *dw- ble til armensk erk-), i tillegg er det mye usikkerhet rundt dem.[3] Av denne grunnen ble ikke armensk umiddelbart anerkjent som en egen gren innenfor den indoeuropeiske språkfamilien, og ble antatt å være en veldig eksentrisk del av den iranske grenen før Heinrich Hübschmann fastslo at språket var en egen gren i 1874.[4]

De ustemte stoppene i urindoeuropeisk ble aspirerte i urarmensk, som ga opphav til en utvidet versjon av glottalteorien, som foreslår at aspirerte konsonanter var allofoner med uaspirerte konsonanter allerede i urindoeuropeisk. I visse sammenhenger blir disse aspirerte stoppene ytterligere redusert til w, h eller ingen lyd i armensk, for eksempel urindoeuropeisk *pódm «fot», som ble til armensk otn, sammenlignet med gresk póda; urindoeuropeisk tréjes «tre» (tallet), som ble til armensk erekʿ og gresk treis.

Igor Djakonov og John Greppin oppdaget etymologien til flere armenske ord som kan ha en hurro-urartisk opprinnelse.[5][6][7] Arnaud Fournet foreslo enda flere lånord.[8]

ReferanserRediger

  1. ^ Meillet, Antoine (1. januar 1903). Esquisse d'une grammaire comparée de l'arménien classique (fransk). Impr. des PP. mékhitharistes. 
  2. ^ Kerns, J. Alexander; Schwartz, Benjamin (1. januar 1942). «On the Placing of Armenian». Language. s. 226–228. doi:10.2307/409558. Besøkt 17. november 2016. 
  3. ^ Concise Encyclopedia of Languages of the World (engelsk). Elsevier. 6. april 2010. ISBN 9780080877754. 
  4. ^ Karl Brugmann, Berthold Delbrück (1. januar 1892). Grundriss der vergleichenden Grammatik der indogermanischen Sprachen ... (German). Karl J. Trübner. 
  5. ^ Adams, Douglas Q. (1. januar 1997). Encyclopedia of Indo-European Culture (engelsk). Taylor & Francis. ISBN 9781884964985. 
  6. ^ Greppin, John A. C.; Diakonoff, I. M. (1. januar 1991). «Some Effects of the Hurro-Urartian People and Their Languages upon the Earliest Armenians». Journal of the American Oriental Society. s. 720–730. doi:10.2307/603403. Besøkt 17. november 2016. 
  7. ^ Diakonoff, I. M. (1. januar 1985). «Hurro-Urartian Borrowings in Old Armenian». Journal of the American Oriental Society. s. 597–603. doi:10.2307/602722. Besøkt 17. november 2016. 
  8. ^ «Archív Orientalni. 2013. About the vocalic system of Armenian words of substratic origin. (81.2:207–22)». Besøkt 17. november 2016.