Ung Erik og skjønn Karen

«Ung Erik og skjønn Karen» er et skillingstrykk av ukjent opprinnelse.

Teksten

1.Ung Erik møtte Karen på skovens grønne sti,
han sagde: Vær min kjæreste så blir jeg lykkelig,
og er deg tro til livets den aller siste stund
skjønn Karen lo og rødmede og svarede da kun.

2.Du kjenner mitt sinn, at jeg elsker deg velan
og stadig vil deg elske så høyt som elskes kan.
Men om du meg sviker, ei Herren glemmer deg
da svarte ung Erik: Jeg kan ei romme svik.

3.Før skulle stjerner falle som perler ned på jord
før jeg deg skulle svike Gud hører mine ord.
Så talede ung Erik, sluttet Karen i sin arm
han kysset rosenleppen og hun sank til hans barm.

4.Fra Erik løp nu Karen alt til sin hytte hen
til avskjed varmt og ømt kysset hun sin elskede venn.
For hvert et fjed hun løp, hjertet frydefullt monne slå
til julen skulle bryllupet da med glede stå.

5.Først rolig hun ble, dengang hun fikk moder sagt
alt om den store lykke og om den dyre pakt.
Da talte moderen tvilende og med varselsord
men Karen ropte: Falskhet ei hos min Erik bor.

6.Nu ferdedes Karen med rokk og vev så vel,
hver søgnedag hun virket med tro og ivrig sjel.
Og når det så var søndag med solens milde skinn
så ilte hun i marken som vårens lette hind.

7.Og blomsterbuketter hun plukket til sin venn
med dem og salmeboken hun til Guds hus gikk hen.
Med glede mottok Erik den deilige bukett
og måske enda siden han mere fikk enn det.

8.Og sommeren svandt, ja og høsten den gikk bort
og vinteren kom og dagene ble kjedelig og kort.
Hun lengtes thi ung Erik hun ikke mere så
en søndag monen moderen selv til kirke gå.

9.Men Karen satt hjemme så sorgfull i sin sjel
og speglede seg i elvens det sølverklare veld,
og moderen hun kom nu: En sorg jeg til deg bær
ung Erik har forglemt deg han har en annen kjær.

10.I dag første gang ble der lyst, ja-ordet lød
jeg hørte det jo selv, Karen kold og blek utbrøt:
Så er min lykke borte det bliver visst min død
og med et spring lå Karen i elvens kolde skjød.

11.Tre uker der etter gikk Erik med sin brud
for alterets fot der svor han høyt ved himmelens Gud.
At følges ad med bruden trofast til sin død
fra tempelet brudeskaren nu gikk med jubelfryd.

12.Men utenfor porten alt på den kirkesti
der møtte man en skare som stille bar et lik,
og hvem er vel den døde, ung Erik spørger nu
da svarede en mann: Liket visstnok kjenner du.

13.Thi det er skjønn Karen i sorg hun døden fant
og hver en dråpe blod fra ung Eriks kinner svandt,
det sortnet for hans øye som i en stjerneløs natt
en latter vilø utstønner og styrter bort så bratt.

14.Ved dag og ved natt han i vanvidd går omkring
med et fordreiet åsyn ei fred på jordens ring.
Han får i sine dage han elskovseden brøt
han kan rett aldri glemme han voldte Karens død.

15.Men blidelig slumrer i gravens stille bo
skjønn Karen hennes søvn har den blideligste ro.
Og dit går titt i våren så mang en vennlig mø
at felle tårer og grønt og blomster strø.

Kilder

• Oldemors visebok av Eli Støre Erichsen, Cappelen 1976

Eksterne lenker

(sv) Ung Erik och skön Karin – originaltekster fra den svenskspråklige Wikikilden