Trivimi Velliste

estisk politiker

Trivimi Velliste (født 4. mai 1947 i Tartu) er en estisk statsmann. Han var en lederskikkelse innen den estiske kulturvernbevegelsen, som inspirerte til Estlands uavhengighet fra Sovjetunionen i 1991. Velliste var Estlands utenriksminister fra 1992 til 1994 og FN-ambassadør fra 1994 til 1998.

Trivimi Velliste
Trivimi Velliste, rapportor ad hoc gruppen (cropped).jpg
Foto: Johannes Jansson/norden.org
Født4. mai 1947Rediger på Wikidata (75 år)
TartuRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, journalist, forlagsredaktørRediger på Wikidata
Utdannet ved Hugo Treffner-gymnaset, Universitetet i TartuRediger på Wikidata
Far Trivimi VellisteRediger på Wikidata
Parti Den estiske kristendemokratiske union (19881992), Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» (19921995), Fedrelandsunionen (19952006), Fedreland (2006–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Sovjetunionen, EstlandRediger på Wikidata
Utmerkelser Professor Thorolf Raftos Minnepris (1988), 2. klasse av Riksvåpenets orden (2006), Ordenen Polonia Restituta (2009)Rediger på Wikidata
Estlands utenriksminister
21. oktober 1992–7. januar 1994
RegjeringLaar I
ForgjengerJaan Manitski
EtterfølgerJüri Luik

Liv og virkeRediger

Han studerte germansk og romansk filologi ved Statsuniversitetet i Tartu. Han arbeidet som forlagsredaktør og senere som journalist og oversetter i et kulturtidsskrift i sovjettiden.[1][2] Han grunnla allerede i 1974 en akademisk klubb for historie og kulturarv, som unngikk å bli infiltrert av KGB.[3]

Velliste var med å grunnlegge en allmenn kulturvernorganisasjon i glasnosttiden. Den historieforståelsen som kulturvernerne utbredte, fremmet estlendernes nasjonalfølelse. Bevegelsen ble en viktig drivkraft bak den syngende revolusjonen.[3][4][5] For dette arbeidet ble Velliste tildelt Professor Thorolf Raftos Minnepris i 1988.[6]

Velliste, Mart Laar og flere andre kulturvernere ble også sentrale i Den estiske kristendemokratiske union, et av de første antisovjetiske partiene i glasnosttiden.[7] I 1990 ble han valgt til visepresident i Den estiske kongressen, et grasrotparlament som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene.[4]

Han satt i Estlands grunnlovsforsamling fra 1991 til 1992.[2] Ved de første frie parlamentsvalgene i 1992 stilte kristendemokratene i valgforbundet «Fedreland», som med tiden ble konsolidert som et politisk parti.[7] Velliste var utenriksminister i Mart Laars første regjering fra 1992 til 1994 og Estlands FN-ambassadør fra 1994 til 1998.[2]

Han var innvalgt i Estlands riksdag fra 1992 til 1994 og fra 1999 til 2011.[2][8]

ReferanserRediger

  1. ^ Flere forfattere (1997). The International Year Book and Statesmen's Who's Who 1998 (engelsk) (45 utg.). Martindale-Hubbell. s. 1288. ISSN 0074-9621. 
  2. ^ a b c d «Member of Riigikogu: Trivimi Velliste» (engelsk). Riigikogu. Arkivert fra originalen 11. april 2005. 
  3. ^ a b Bennich-Björkman, Li. «The Cultural Roots of Estonia’s Successful Transition: How Historical Legacies Shaped the 1990s». East European Politics and Societies (engelsk). 21 (2): 325–331. doi:10.1177/0888325407299785. 
  4. ^ a b Piirimäe, Kaarel og Grönholm, Pertti (2016). «Historical consciousness, personal life experiences and the orientation of Estonian foreign policy toward the West, 1988–1991». Ajalooline Ajakiri: The Estonian Historical Journal (engelsk). 157–158 (3–4): 477–511. doi:10.12697/AA.2016.3-4.07. 
  5. ^ Kalniņš, Valts (2017). «The world's smallest virtuous circle: Estonia». I Mungiu-Pippidi, Alina og Johnston, Michael. Transitions to Good Governance: Creating Virtuous Circles of Anticorruption (engelsk). Edward Elgar Publishing. s. 105. ISBN 978-1-78643-915-4. 
  6. ^ «Rafto-prisen går til baltisk frihetsleder». Bergens Arbeiderblad. NTB: 21. 18. oktober 1988. 
  7. ^ a b Bugajski, Janusz (2002). «Estonia: Political parties». Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. s. 66–67. ISBN 978-1-56324-676-0. 
  8. ^ Vilgats, Kalev (7. mai 2011). «Trivimi Velliste: Olen uhke, et kandideerisin riigikokku Pärnumaalt». Pärnu Postimees (estisk). Arkivert fra originalen 17. september 2016. Besøkt 26. mars 2019.