Wikipedia

Tracey Emin

Tracey Emin (født 3. juli 1963) er en britisk kunstner. Emin jobber i en rekke medier og materialer, som tekstilapplikasjoner, dagboknotater, tegninger, malerier, neontekster, skulpturer og filmer.[10]

Tracey Emin
Født3. juli 1963[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
Croydon[5]
London[6]
BeskjeftigelseSelger, grafiker, fotograf, tegner, videokunstner, installasjonskunstner, billedhugger, kunstmaler, conceptual artist, bygningstegner, tekstilkunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedGoldsmiths
Royal College of Art
University for the Creative Arts
King Ethelbert School
Kent Institute of Art & Design
NasjonalitetStorbritannia[7][8][9]
Medlem avYoung British Artists
Royal Academy
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire
Tracey Emin på Commons

Emin fikk sitt gjennombrudd på slutten av 1990-tallet med kunstverk som handlet om kvinnelige erfaringer knyttet til kropp, seksualitet og sårbarhet. Verkene hennes er gjerne selvbiografiske og utleverende og utforsker allmennmenneskelige tematikker som kjærlighet, begjær, tap og sorg. Hennes gjennombrudd er særlig knyttet til verkene Everyone I Have Ever Slept With 1963−95 fra 1995, et telt med påsydde navn fra elskere, familiemedlemmer og venner, og My Bed fra 1998, som viser en uoppredd seng med rester fra kroppslige og seksuelle aktiviteter. Førstnevnte verk var del av utstillingen Sensation i 1997, en utstilling på Royal Academy i London som viste verk fra samlingen til Charles Saatchi.[11] Utstillingen fikk mye oppmerksomhet og er knyttet til begrepet YBA - Young British Artist - som ble brukt om en ny generasjon kunstnere i London, som inkluderte kunstnere som Damien Hirst, Jake og Dinos Chapman, Gary Hume, Sarah Lucas, Chris Ofili, Marc Quinn, Sam Taylor-Johnson, Mark Wallinger, og Rachel Whiteread.[12] Sistnevnte verk besto av rester etter at Emin hadde blitt værende i sengen sin etter et opprivende kjærlighetsbrudd, rester som inkluderte tomme vodkaflasker, sigarettstumper, graviditetstest, kondomer, glidemiddel, klær med spor etter menstruasjon, m.m.[13] I 1999 ble Emin nominert til den prestisjefylte Turner-prisen for utstillinger i Japan og New York, og her viste hun My Bed i England første gang.[14] Verket kan beskrives som en ready made eller assemblage og har blant annet forløper i kunstverk som Robert Rauschenbergs Bed fra 1955, et maleri der han også inkorporerer funnede gjenstander.[15] Verket har også blitt sammenlignet med et åsted. My Bed ble kjøpt av Charles Saatchi og i 2012 ble det donert til the Museum of Contemporary Art London, sammen med rundt 200 andre verker fra Saatchis samling.[16] Også verket Everyone I Have Ever Slept With 1963−95 ble kjøpt inn av Saatchi, men ble ødelagt i en brann i 2004.[17]

Emin representerte Storbritannia på Veneziabiennalen i 2007. Samme år ble hun også valgt til Royal Academician.[1] I 2013 ble hun gjort til Commander of the Order of the British Empire.[18]

Emin har selv fortalt at hennes kunstnerskap er inspirert av Egon Schiele og Edvard Munch, og i oktober 2021 åpnet utstillingen Sjelens ensomhet på det nye Munchmuseet i Bjørvika, der Emins verk er satt sammen med Munchs.[19]

I juni 2022 avdukes verket The Mother utenfor Munchmuseet. Verket er en 9 meter høy bronseskulptur som avbilder en sittende kvinne og Emin har laget verket på bestilling fra Oslo kommunes kunstsamling.[20]

Biografi rediger

Tidlig liv og karriere rediger

Tracey Emin, og tvillingbroren Paul, ble født 3. juli 1963 og vokste opp i Margate. Moren hennes var ugift og faren hennes var gift og hadde en annen familie. Da Emin var 13 år gammel ble hun voldtatt utenfor et utested i hjembyen sin. Opplevelsen var svært opprivende og førte til at sluttet hun på skolen. Emin har senere jobbet med tematikken i en film.[21] To år senere flyttet hun til London. I perioden 1980-1982 studerte hun mote ved Medway College of Design i Rochester og fikk en grad i fine-art i 1986 fra Maidstone College of Art. I 1987 flyttet hun tilbake til London og tok en mastergrad i maleri Royal College of Art i 1989.[22]

I 1992 ødela Emin sin kunstproduksjon til da, samt personlige fotografier, og i 1993 åpnet hun The Shop sammen med kunstnerkollega Sarah Lucas, som hun også hadde et kort kjærlighetsforhold til. The Shop lå i Bethnal Green, et område i Londons East End, og her solgte kunstverk, t-skjorter, askebegre sexleker og mer. Butikken var åpen 24 timer i døgnet og holdt også gruppeutstillinger med kunstnere som Damien Hirst.[23]

I 1993 holdt Emin sin første solo-utstilling ved galleriet White Cube i London. Den fikk tittelen My Major Retrospective 1963-1993 og viste mer enn hundre gjenstander Emin hadde samlet opp gjennom årene. Tittelen antydet at de viktige hendelsene i Emins karriere allerede hadde skjedd. Blant gjenstandene fantes dagbøker, suvenirer, leker, memorabilia, malerier, tegninger og fotografier. Utstillingen var konseptuell, men tydelig preget av inspirasjon fra Egon Schiele, Edvard Munch og ekspresjonisme. [24]

På midten av 1990-tallet reiste Emin rundt i USA sammen med sin daværende kjæreste, kurator, forfatter og gallerist Carl Freedman og leste utdrag fra boken Exploration of the Soul som hun skrev i 1994.[25] Exploration of the Soul er et tekstverk på 32 A4-sider som Emin skrev i en intense periode på ti dager. Tekstene er poetiske og forteller om betydningsfulle hendelser i livet hennes frem til hun ble 13 år gammel. Verket kom i et opptrykk på 200 edisjoner. I 2003 kom et nytt opplag på 1000 edisjoner.[26]

Everyone I Have Ever Slept With 1963-1995 rediger

I 1995 kuraterte Carl Freedman utstillingen Minky Manky på South London Gallery. Utstillingen viste nye verk av Mat Collishaw, Critical Décor, Tracey Emin, Damien Hirst, Gary Hume, Sarah Lucas og Stephen Phippin. Gilbert & George var også med med svart/ hvitt fotografier fra 1970-tallet.[2] Det var her Emin viste Everyone I Have Ever Slept With 1963-1995 for første gang. Som nevnt over var verket et telt der hun hadde sydd på navnene til alle hun hadde sovet sammen med - elskere, venner, familie. Hun inkluderte også navnene til de to fostrene hun aborterte. I kunsttidsskriftet Frieze skrev kritiker James Roberst følgende:

This piece, perhaps Emin's most resolved work to date, comprises a tent whose interior is plastered with the names of all those the artist has slept with - in every sense - and is far less voyeuristic than earlier, more directly autobiographical work. The object itself and, more evocatively, its peculiar musty smell, bring out a thousand childhood and adolescent memories of travel, holidays, private spaces and intense experience in a way that allows the viewer's own memory to mingle with the artist's rather than be overwhelmed by it.[27]

My Bed rediger

Da et kjærlighetsforhold tok slutt i 1998, ble Tracey Emin deprimert og orket ikke stå opp av sengen. Hun begynte å drikke, røyke og spise junk food mens hun ble værende i sengen i flere dager. Da hun etter hvert kom ut av denne sinnstilstanden, så hun at sengen var et sterkt vitnesbyrd om desperasjon. Senga var full av tomme flasker, sigarettstumper, blodige truser, søppel, kondomer, p-piller, to skitne tøfler, m.m. Denne senga og alle restene slik den var ble så omgjort til et kunstverk, flyttet inn i galleriet.[28] Verket ble først vist på Sagacho Exhitbition Space i Tokyo, Japan, under tittelen Better to have straight spine than a broken neck.[29] Så som My Bed i Lehmann Maupin Gallery, New York, før det dukket opp i Tate Gallery da Emin ble nominert til Turner-prisen i 1999.[30] Steve McQueen vant prisen, men Emins verk ble beryktet. Adrian Searle, kritiker i The Guardian, var ikke helt imponert og skrev blant annet at han var lei av Emins selvutleverende verk:

There's nothing to see in your work but you, your mood swings, your sentimentality and your nostalgia. It's all so mawkish, so cloying. You set us all up to put you down. You put yourself down so we'll set you up. And you pre-empt all this in your sessions with yourself on the sofa, to make us love you all the more.[31]

Veneziabiennalen 2007 rediger

I 2007 var Tracey Emin Englands representant på Veneziabiennalen. Emin var da den andre kvinnen ii historien som fikk stille ut her, etter Rachel Whiteread som stilte ut i 1997. Utstillingen fikk tittelen Borrowed Light og besto av skulpturer, neon lys, tegninger og maleri.[3]

Emin/Munch: "The Lonelieness of the Soul" rediger

I 2021/2022, ble Emin den første kunstneren til å stille ut med Edvard Munch på det nye Munchmuseet i Oslo, med utstillingen "The Lonlieness of the Soul" (på norsk "Sjelens enshomhet"[32] Munch har vært en av Emins store inspirasjoner gjennom hele sitt kunstneriske liv, og dette var Emins første store utstilling i Norden. Emin hadde i tiden før utstillingen gjennomgått store operasjoner for kreft, og var i en periode usikker om hun kom til å oppleve utstillingen selv[33]

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Tracey-Emin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Benezit Dictionary of Artists, «Tracey Emin», Benezit-ID B00300028[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026834, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ MAK, PLWABN-ID 9810573845705606[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 131432[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ ZKM person ID tracey-emin, zkm.de, besøkt 30. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Companies House, person-ID på Companies House ZF_YVdz2DmwCcWM-BI1zhSA2diI, besøkt 30. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 7545, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ RKD kunstner-ID 131432, rkd.nl, besøkt 9. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ White Cube. «Tracey Emin». White Cube. Besøkt 25. oktober 2021. «Tracey Emin’s expressive and visceral art is one of disclosure, dealing with personal experience and heightened states of emotion. Frank and intimate but universal in its relevance, her work draws on the fundamental themes of love, desire, loss and grief, unravelling in the process the nuanced constructs of ‘woman’ and ‘self’ through probing self-exploration.» 
  11. ^ Elena Martinique (7. januar 2020). «The Controversy of the Sensation Art Exhibition». Widewalls Magazine. Besøkt 25. oktober 2021. «The Sensation exhibition in London included 110 works from 44 artists, bringing together creatives who not only worked in different artistic media but who also had few aesthetic or ideological positions in common. The themes to be found in the works in the show varied, from contemporary and pop culture, identity politics, to feminism, cultural diversity and racism, mortality, memory, class, and social criticism. However, the exhibition sought to define a generation of artists and their diverse artistic visions.» 
  12. ^ Rose Aidin. «The YBAs, The London-based Young British Artists». Besøkt 25. oktober 2021. «this small group of London-based artists, who came to prominence in the nineties, changed the international art world» 
  13. ^ Alina Cohen (30. juli 2018). «Tracey Emin’s “My Bed” Ignored Society’s Expectations of Women». Artsy. Besøkt 25. oktober 2021. «She conceived of the installation, titled My Bed (1998), after a long, bedridden bender following a bad break-up. When Emin finally left her sheets, she examined the mess she’d created. Crumpled tissues, period-stained clothing, cigarettes, empty vodka bottles, a pregnancy test, lubricant, and condoms surrounded her bed. She decided it was a work of art.» 
  14. ^ «Turner Prize 1999 artists: Tracey Emin». Tate. Besøkt 25. oktober 2021. «Tracey Emin was nominated for her exhibitions in New York and Japan in which she continued to show her versatility across a wide range of media, her vibrancy and flair for self-expression.» 
  15. ^ «Bed». Moma learning. Besøkt 25. oktober 2021. «Bed is one of Rauschenberg’s first combines, a term he coined to describe the works resulting from his technique of attaching found objects to a traditional canvas support. In this work, however, there is no canvas. The artist took a well-worn pillow, sheet, and quilt, scribbled on them with pencil, splashed them with paint in a style similar to Jackson Pollock’s action paintings, and hung the entire ensemble on the wall.» 
  16. ^ Kathleen Kuiper. «Tracey Emin». Britannica. Besøkt 25. oktober 2021. «n 1999 she became a finalist for the Turner Prize with the installation My Bed (1998), which displayed not only the artist’s actual bed but also rumpled bedclothes and what one critic called “uncomfortably personal debris,” including soiled underwear, empty liquor bottles, and used condoms. That work, like many others made by YBAs, was purchased by advertising mogul and art collector Charles Saatchi, and it was among some 200 works of art he would donate to the creation of the Museum of Contemporary Art London in 2012.» 
  17. ^ Sophie Bubmann (7. august 2020). «Tracey Emin: Shockingly Personal». Barnabys Magazine. Besøkt 25. oktober 2021. «Emin’s past was what urged her to create the piece that made her rise to fame. Everyone I’ve ever slept with (1963-1995) (1995) was a small tent that contained all the names of people with whom Emin had ever shared a bed. This very intimate piece of art also contained the names of her two unborn fetuses. The work caught the attention of Charles Saatchi when it was shown at the group exhibition organized by Carl Freedman. From then, Saatchi began to purchase her works. Of course, the tent infuriated some of her previous lovers and one of them decided to sell Emin’s love letters that she had written to him when she was fourteen and he was twenty-two. Unfortunately, the tent and her work The Last Thing I Said to You is Don't Leave Me Here (2000) were destroyed during a fire at Saatchi’s warehouse.» 
  18. ^ Kathleen Kuiper. «Tracey Emin». Britannica. Besøkt 25. oktober 2021. «She represented Great Britain in 2007 at the Venice Biennale with the show “Borrowed Light,” which included some neon pieces and embroidery as well as a series of watercolours and sculptures. She joined the ranks of Zaha Hadid, Anish Kapoor, David Hockney, and many others when she was elected a Royal Academician (“among the greatest names in contemporary British art”) that same year. In addition, Emin was made Commander of the Order of the British Empire (CBE) in 2013.» 
  19. ^ «TRACEY EMIN / EDVARD MUNCH SJELENS ENSOMHET». Munch. Besøkt 25. oktober 2021. «I sin første store utstilling i Norden viser den britiske stjernekunstneren Tracey Emin hvordan Edvard Munch har påvirket og formet arbeidet hennes gjennom flere tiår.» 
  20. ^ «Et nytt byrom i Bjørvika». Oslo kommunes kunstsamling. Besøkt 25. oktober 2021. «I forbindelse med etableringen av det nye Munchmuseet ble det avsatt midler gjennom Oslo kommunes kunstordning til et kunstprosjekt. Blant syv konkurranseforslag fra de nasjonalt og internasjonalt anerkjente kunstnerne Matias Faldbakken, Tracey Emin, A K Dolven, Cristina Iglesias, Olafur Eliasson, Ragnar Kjartansson og Adrián Villar Rojas, har juryen enstemmig vedtatt at Tracey Emins The Mother skal oppføres på museumsutstikkeren ved siden av det nye Munchmuseet.» 
  21. ^ «Tracey Emin: Growing up is hard to do». Independent. 17. september 2011. Besøkt 25. oktober 2021. «Like all of Emin's work, the film is heavily autobiographical. "I wanted to work through some things and I wanted to make something that I thought would be of some use [to others]." The title refers to the Margate nightclub that Emin left one night when she was 13, and was then raped nearby.» 
  22. ^ Kathleen Kuiper. «Tracey Emin». Britannica. Besøkt 25. oktober 2021. «She dropped out of school at age 13 and moved to London at 15. Two years later she attended Medway College of Design (now part of the University for the Creative Arts), Rochester, where she studied fashion. She was accepted without a secondary-school certificate at nearby Maidstone College of Art (also now part of UCA) and earned a fine-arts degree in 1986. Thereafter she obtained a master’s degree in painting (1989) from the Royal College of Art in London» 
  23. ^ Sophie Bubmann (7. august 2020). «Tracey Emin: Shockingly Personal». Barnabys Magazine. Besøkt 25. oktober 2021. «1992 was an important year for the artist. It was when she met and started a romantic relationship with artist Sarah Lucas. At this point, Emin destroyed all of her artwork, including personal photographs and a packet of cigarettes that her uncle held when he was decapitated during a car crash, which was included in her first solo exhibition at White Cube in Bermondsey, London. She left her studio and launched a new venture with Lucas called The Shop, which was located on Brick Lane and examined art as a commodity and held group exhibits with artists such as Damien Hirst. The Shop had a great impact on the way commercial art was perceived as they were open 24 hours and sold everything from art to t-shirts to sex toys. In the evenings The Shop was used as an after-pub party venue. Their business and romantic relationship only lasted six months when Lucas left Emin.» 
  24. ^ «Tracey Emin My Major Retrospective 1963-1993». White Cube. Besøkt 25. oktober 2021. «The title of Tracey Emin’s exhibition poignantly suggests the artist felt, rather than being at the beginning of her career, that significant things had already happened. The show comprised over a hundred objects Emin had collected over the years, in what constituted a continuing act of almost obsessive assemblage. The precious ephemera that she put on display included teenage diaries, souvenirs, toys and memorabilia, combined with paintings, drawings, and tiny photographs of her art-school paintings.» 
  25. ^ «Monument Valley (Grand Scale) 1995–7». Tate. Besøkt 25. oktober 2021. «a trip Emin made to the United States in 1994. She and her then boyfriend, the writer, curator and gallerist Carl Freedman, drove from San Francisco to New York stopping off along the way to give readings from her book, Exploration of the Soul 1994» 
  26. ^ «Tracey Emin Exploration of the Soul 1994». Tate. Besøkt 25. oktober 2021. «This work comprises framed sheets of blue A4 notepaper on which Emin has written a poetic text recounting significant moments in her life up until the age of thirteen.» 
  27. ^ James Roberts (8. juni 1995). «Minky Manky». Frieze. Besøkt 25. oktober 2021. «One of the few pieces that actually looks like it has come from a life that is not wholly concerned with being a professional artist is Tracey Emin's Everyone I Have Ever Slept With 1963-1995 (1995). This piece, perhaps Emin's most resolved work to date, comprises a tent whose interior is plastered with the names of all those the artist has slept with - in every sense - and is far less voyeuristic than earlier, more directly autobiographical work. The object itself and, more evocatively, its peculiar musty smell, bring out a thousand childhood and adolescent memories of travel, holidays, private spaces and intense experience in a way that allows the viewer's own memory to mingle with the artist's rather than be overwhelmed by it.» 
  28. ^ Morgan Meis. «The Empty Bed: Tracey Emin and the Persistent Self». Image Journal. Besøkt 25. oktober 2021. «THIS ALL HAPPENED IN 1998. A youngish woman, an artist, was at home in her council flat in the Waterloo neighborhood of central London. Council flats, you should know, are basically a British version of public housing. The woman’s name was Tracey Emin. She was having a lousy week.» 
  29. ^ Lehto, Louna (2010). Master’s Thesis in History of Art: Interpreting a Bed. A glance at the reception of Tracey Emin’s My Bed (1998) and the challenges of self-representation. Oslo. 
  30. ^ «TRACEY EMIN’S MY BED ON THE MARKET FOR THE FIRST TIME» (PDF). Christie's. 28. mai 2014. Besøkt 25. oktober 2021. «Following its exhibition in Japan and her solo show at Lehmann Maupin Gallery, New York in 1999, My Bed (1998) was exhibited at the Tate Gallery,» 
  31. ^ Adrian Searle (20. oktober 1999). «Tracey's pants but McQueen's the real pyjamas». The Guardian. Besøkt 25. oktober 2021. 
  32. ^ «Tracey Emin / Edvard Munch - Sjelens ensomhet». www.munchmuseet.no (norsk). Besøkt 23. mars 2022. 
  33. ^ «Tracey Emin on her cancer self-portraits: ‘This is mine. I own it’». the Guardian (engelsk). 13. mai 2021. Besøkt 23. mars 2022. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tracey_Emin&oldid=23160237»