To storlygera

«To storlygera» er et skillingstrykk. Alf Prøysen presenterte det i sin visespalte i «Magasinet for alle», årgang 1958. Prøysen mente at Alv Schiefloe kunne ha en finger med i bildet angående denne visa. Den er også kjent under tittelen «Hain Ola kom rekanes til bygda».

Teksten

1.Hain Ola kom rekan te bygda den våren
da presten på nytt skulle ta seg en dreng,
og han Ola fikk plassen og arbeid på gården,
for mat og for klær og for ti ort i peng.
Men arbeid ble han Ola hurtig lei av,
og ville gjerne vekk fra heile greia.
Men presten ha skrevet kontrakt med hain Ola
og villa itj slepp han på sett eller vis.

2.En dag ut på sommarn sto hain Ola hos presten
og dreia på huva og sukka og sa:
Ja presten må unnskyld men no e æ nesten
ja aldeles nødt te å reis heri fra.
For kjerringa mi skriv og ber innstendig,
hu lenges etter mæ så overhendig,
og sjuk e a stakkar og dårlig te helsa,
hu skriv at hu sørga sæ mesta ihjel.

3.Da Ola var ferdig tok presten av lomma
et brev og så sa han alvorlig og streng:
Din frekkhet min Ola, jeg nesten blir stum av
jeg aldri har hatt slik en løgner til dreng.
Det gjør meg ondt og rent ut sagt forferdet
at du kan stå å lyve så forherdet,
jeg fikk just i dag dette brev fra din kone
og her skal du høre hva hun skriver til meg.

4.Hun skriver at du er så slem til å drikke
og vanskjøtter henne i høyeste grad,
og penger til mat og til klær får hun ikke
når du går og rangler i dager på rad.
Nu tjener hun det lille hun kan trenge
og ønsker du blir borte riktig lenge,
du skjønner min Ola din løgn ikke hjelper,
kontrakten skal holdes til året er slutt.

5.Hain Ola så dum ut da presten var ferdig,
har kjerringa mi kunna skreve no slikt?
Javisst, svarte presten, er det så merkverdig?
Ja da skal om en ting vi værra forlikt.
At presten her i bygda og hain Ola,
dæm e de største løgneran på jorda.
For aldri har æ hatt og æ har inga kjerring
nei aldri så mye som bak på mi hand.

Kilder

• De gamle visene 5 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1983