Tinnfoss

foss i Notodden
(Omdirigert fra «Tinnfossen»)

Tinnfoss, også kalt og skrevet Tinfos, Tinnfossen og Tinnefossen, er en regulert foss som utgjør nederste fall i elva Tinne (Tinnelva, Tinnåa) ovenfor utløpet i Heddalsvatnet i Notodden kommune i Telemark fylke. Tinne er del av Øst-Telemark-vassdraget og Skiensvassdraget.

Tinnfoss
Tinnfossen i Notodden i Telemark trolig sist på 1890-tallet. Vannfallet hadde tre løp da det ble bygd ut omkring 1900, det østre (til høyre) var tømmerløp for Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, det vestre ble vanninntak for Tinfos Papirfabrik.[1][2]
LandNorges flagg Norge
BeliggenhetNotodden
ElvTinne
Fallhøyder
 – Totalt fall

18,5 m
Tekniske inngrepTinfos kraftverk

Nye Tinfos I kraftverk fra 1955 har tørrlagt fossen.

Nedbørfeltet til Tinnfoss er 4 070 km2 og fallhøyden er 18,5 meter. Fossen ble bygd ut og regulert med Tinnfoss kraftstasjon (42 MW) fra 1901. Vannkraftverket utnytter også Sagafoss, som ligger over Tinnfoss. Disse har til sammen en fallhøyde på 41,9 meter.[3]

Historikk

rediger

I 1894 kjøpte industribyggeren Ole H. Holta Tinnfossen. Han og etterkommerne ble sentrale i utviklinga av industrisamfunnet på Notodden. I 1900 bygde han Tinfos kraftverk (Tinfos I), det første vannkraftverket i Tinnelva. Det ga strøm til et tresliperi, Tinfos Papirfabrik og Notodden Calsium og Carbidfabrik ved Heddalsvatnet. Dette kraftverket ga også strøm til Norsk Hydros forsøksfabrikk på Notodden, der grunnleggerne av Hydro, Sam Eyde og Kristian Birkeland, drev prøvedrift for framstilling av salpeter, det første kommersielle anlegget som benyttet Birkeland og Eydes lysbueovner til produksjon av kunstgjødsel. Fra 1910 til 1912 bygde Holta Tinfos 2 som la grunnlaget for Tinfos Jernverk, det første i Norge som smeltet jern med elektrisitet.

Tinfos kraftverk omfatter Tinfos I (bygd 1901), Tinfos II (1912) og nye Tinfos I (1955).

Det industrielle kulturmiljøet på Tinnfoss ble fredet i juni 2014, og nominert til UNESCOs verdensarvliste. Fredningen omfatter hele miljøet med kraftstasjoner, industribygninger, tekniske anlegg og boliger.[4]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ DigitaltMuseum om Tinnfossen
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mai 2014. Besøkt 10. mai 2014. 
  3. ^ [1]
  4. ^ «Tinfos kulturmiljø». Miljøstatus.no. Arkivert fra originalen 14. juli 2014. Besøkt 5. juli 2014. 

Eksterne lenker

rediger