Åpne hovedmenyen
Tiamin

Tiamin, thiamin eller anurine (vitamin B1,) er en gruppe strukturelt like  vannløselige vitaminer (vitamere) som kroppen trenger for næringsomsetning av karbohydrater, begrenede aminosyrer og overføring av nerveimpulser. Vitaminet ble først oppdaget av den japanske vitenskapsmannen Umetaro Suzuki i 1910, men det er ofte den polske biokjemikeren Kazimierz Funk som blir kreditert oppdagelsen.

Struktur og formerRediger

Tiamin er et vannløselig og varmelabilt vitamin[1] og består av tiazol og en pyrimidin som er bundet med en methylengruppe.[2] I kroppen finnes tiamin som frie thiamin samt fosfatesterne, thiamin monofosfat, thiamin difosfat og thiamin trifosfat samt adenosin tiamin trifosfat i enkelte vev.[2]

FunksjonRediger

Tiamin absorberes i tynntarmen i en aktiv bærer-mediert absorbsjon hvor tiaminet fosforyleres. Ved stort inntak blir det også absorbert ved hjelp av passiv absorpsjon.[3] Ved et daglig inntak lavere enn 1–2 mg vil kroppen kunne absorbere ca. 95 % av tiamin fra kostholdet.[4] Selv om det er uvisst i hvilken grad dette kan taes opp, kan tiamin fås også fra mikrofloraen i tykktarmen. Ved inntak over 5 mg/dag, tilpasser kroppen seg og absorpsjonen av tiamin faller raskt. I leveren konverteres tiamin til sin aktive form tiamin pyrofosfat, og store deler av tiaminet i kroppen lagres i musklene og leveren[3].

I kroppen har tiamin en viktig rolle i en rekke enzymkomplekser som er viktige for den normale energiomsetningen i cellene [4] i tillegg til rollen i overføring av nerveimpulser[2].

MangelsykdommerRediger

Tiamin ble først forsket på siden mangel førte til berberi i sjømenn. Berberi finnes i mange former, men manifesterer seg med nerve- eller hjertesymptomer.[2] Mangelsykdommer blir gjerne oppdaget med symptomer som perifer neuritt, hjerteinsuffisiens og edemaer og pasienter med mangler rammes av ekstrem tretthet, irritabilitet, glemsomhet, dårlig koordinering, gastrointestinale forstyrrelser, forstoppelse, arbeidet pust, tap av appetitt og vekttap [5].

Selv om mangelsykdommer oftest finnes i befolkningsgrupper med mangelfulle kilder til tiamin, er det i enkelte steder også oppdaget i grupper i Asia og Afrika som spiser fermentert fisk, insekter eller bregner som inneholder høye nivåer av thiaminase, et enzym som bryter ned vitaminet.[5] I vestlige land finnes mangelsykdommer oftest i sammenheng med alkoholisme eller dopavhengighet.[2] Hjerneskade grunnet tiaminmangel kalles Wernickes encefalopati.

OverskuddRediger

Ved inntak over 5 mg/dag nedjusterer kroppen sitt opptak av tiamin, og overskudd av tiamin blir utskilt med urinen. Derfor er det ikke kjent noen overskuddssykdommer ved inntak av vitamin B1.

KilderRediger

Melk, korn, nøtter, belgfrukter og svinekjøtt er gode vitamin B1-kilder[6] som finnes i planter i sin frie form.[3] I den tidlige forskningen av berberi ble det vist at tiamin finnes i de ytre lagene av korn, og finnes ikke i de mest raffinerte produktene.

AnbefalingerRediger

I følge de nordiske ernæringsrådene anbefales kvinner et inntak på 1.1 og menn på 1.4 mg/dag. disse er noe mindre for barn (2-5 år - 0.6 mg/dag, 6-9 år - 0.9 mg/dag og 10-13 år 1.0/1.2 mg/dag).[3] For voksne er dette noe høyere enn rådene gitt I USA.[7]

HistorieRediger

Da den Japanske marinekirurgen Kanehiro Takaki (1849–1920) 30 år før oppdagelsen av tiamin gjorde epidemiologiske forsøk på berberi i den japanske marinen, kom han opp med hypotesen at det ikke var bakterier som forårsaket berberi, snarere en mangelfull diett. Etter en omseiling av skipet Ryujo i 1982 der over 40% av mannskapet hadde fått sykdommen med et kosthold som stort sett inneholdt hvit ris, ville Takaki endre kostholdet til besetningen på skipet Tsukuba til et som også inneholdt bygg, kjøtt, melk, brød og grønnsaker. Dette bortimot utryddet berberi under den 9-måneder lange reisen. Selv om Takais hypotese var mangelfull, da han trodde et høyere nitrogeninnhold (proteiner) var årsaken til utryddelsen av sykdommen på skipet, ble berberi utryddet da tiamininnholdet i kosten øker med et økt proteininnhold.[8]

Sammenhengen med korn ble gjort av Christiaan Eijkman (1858–1930) som var lege i Nederlandsk India og oppdaget at fugl foret på polert ris utviklet paralyser som reverserte om man gav upolert ris. Eijkman kom feilaktig med en teori om at det høye stivelsesnivået i ris i sammenheng med et toksiskt stoff i poleringen kunne assosieres med beriberi. Gerrit Grijns (1865–1944) en forbindelse av Eijkman, tolket funnene annerledes, og kom frem til at det var et essensielt næringsstoff i ytterlagene på risen som ble fjernet ved poleringen. Eijkman fikk Nobelprisen for fysiologi og medisin i 1929 siden hans arbeid førte til oppdagelsen av vitaminer.[9]

1910 ble Umetaro Suzuki den første til å isolere stoffet han kalte aberinsyre. Oppdagelsen ble ikke almenkjent siden oversettelsen av artikkelen utelukket funnet av det nye stoffet.[10] Da Kazimierz Funk i 1911 isolerte det antineuritic stoffet fra riskli, som han kalte et "vitamine" grunnet aminogruppen han fant i stoffet, hadde de isolert det foerste vitaminet. Funk karakteriserte aldri sin oppdagelse fullstendig. De de nederlandske kjemikerne, Barend Coenraad Petrus Jansen (1884–1962) og Willem Frederik Donath (1889–1957) derimot, isolerte og krystalliserte det aktive stoffet i 1926, som den amerikanske kjemikeren Robert Runnels Williams (1886–1965) karakteriserte i 1934.[11]

ReferanserRediger

  1. ^ Pubchem. «Thiamine ion». pubchem.ncbi.nlm.nih.gov (engelsk). Besøkt 8. februar 2019. 
  2. ^ a b c d e Turck, Dominique; Bresson, Jean-Louis; Burlingame, Barbara; Dean, Tara; Fairweather‐Tait, Susan; Heinonen, Marina; Hirsch‐Ernst, Karen Ildico; Mangelsdorf, Inge; McArdle, Harry J. (2016). «Dietary reference values for thiamin». EFSA Journal. 12 (engelsk). 14: e04653. ISSN 1831-4732. doi:10.2903/j.efsa.2016.4653. Besøkt 8. februar 2019. 
  3. ^ a b c d Nordic nutrition recommendations 2012 : integrating nutrition and physical activity (5th edition utg.). Copenhagen K. ISBN 9789289341448. OCLC 934742378. 
  4. ^ a b «Legemiddelhåndboka». www.legemiddelhandboka.no. Besøkt 8. februar 2019. 
  5. ^ a b WHO (1999). «Thiamine deficiency and its prevention and control in major emergencies» (PDF). Besøkt 08.02.2019. 
  6. ^ Farmasøyt, Arne Yndestad (28. april 2003). «Vitamin B1». Lommelegen.no (norsk). Besøkt 8. februar 2019. 
  7. ^ «Office of Dietary Supplements - Thiamin». ods.od.nih.gov (engelsk). Besøkt 8. februar 2019. 
  8. ^ Sugiyama, Yoshifumi; Seita, Akihiro (2013-8). «Kanehiro Takaki and the control of beriberi in the Japanese Navy». Journal of the Royal Society of Medicine. 8. 106: 332–334. ISSN 0141-0768. PMC 3725862 . PMID 23897451. doi:10.1177/0141076813497889. Besøkt 8. februar 2019.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  9. ^ «Unknown cat_id:». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 8. februar 2019. 
  10. ^ 松雄, 福井 (1911). «キノンヂクロルヂイミドと石炭酸との縮合物及び其ロイコ化合物». 東京化學會誌. 1 (japansk). 32: 1–4. ISSN 0371-8409. doi:10.1246/nikkashi1880.32.1. Besøkt 8. februar 2019. 
  11. ^ Jansen, B.C.P.; Donath, W.F. (27. april 2009). «Geneeskundig Tijdschrift Voor Nederlandsch-Indie». Nutrition Reviews. 2. 40: 53–54. ISSN 0029-6643. doi:10.1111/j.1753-4887.1982.tb05262.x. Besøkt 8. februar 2019.