Wikipedia

The Four Seasons

popgruppe fra USA

The Four Seasons er ei pop-/rock-gruppe fra USA, særlig kjent for sine vokalarrangementer, som har likhetstrekk med doo-wop-stilen. Gruppa har eksistert sia slutten på 1950-tallet under skiftende navn og med ulike besetninger. Bare frontfigur og førstesanger Frankie Valli har stått fast. Øvrige medlemmer i den klassiske utgaven av gruppa, som i 1990 blei innvotert i Rock and Roll Hall of Fame, var Bob Gaudio (tangentinstrumenter og tenorsang), Tommy DeVito (gitar og barytonsang) og Nick Massi (bassgitar og bass-sang).[2]

The Four Seasons
The Four Seasons i 1966
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (1990)[1]
The Four Seasons på Commons

Gruppa ble regnet som en av de mest populære band i verden.[3] På verdensbasis sies de å ha solgt over 175 millioner plater.[4]

The Four Seasons (navnet og det meste av musikken de har utgitt) eies juridisk av Valli og Gaudio i et likeverdig partnerskap. Det sies at de tidlig avtalte dette ved et handtrykk, og at avtalen har holdt seg til tross for at den lenge ikke blei formalisert skriftlig.[5]

I 2008 hadde den norske gruppa Madcon stor suksess med Four Seasons-låten «Beggin'».

Bakgrunn rediger

Valli gav ut si første plate, «My Mother's Eyes», i 1953 (som Frankie Valley).[6] Et års tid etter danna han gruppa The Variatones sammen med blant annet Tommy DeVito. De opptrådte under flere ulike navn fram til 1960. Som The Four Lovers gav de i 1956 ut singelen «You're the Apple of My Eye», som kom inn på Billboard Hot 100 (topplassering var 62.-plass). De hadde ei rekke andre plateutgivelser, men ingen av dem vakte særlig oppsikt.[7][8]

Charles Calello spilte bass en kort periode før Nick Massi overtok rundt 1960.[9] Callelo fungerte seinere som arrangør.[10] Omtrent samtidig kom også Bob Gaudio inn. Det nye mannskapet førte ikke umiddelbart til store endringer i gruppas popularitet. I 1961 tapte de i kampen om å få et spilleoppdrag på bowlinghallen The Four Seasons i New Jersey. Guttene syntes de skulle ha noe igjen for forsøket, og tok hallens navn som nytt bandnavn.[5][7]

Suksess med The Four Seasons rediger

The Four Seasons gav ut sin første singel ved årsskiftet 1961/62 («Bermuda»/«Spanish Lace»).[5] Heller ikke denne kom på listene, men den var bra nok til at de – som noen av de første ikke-svarte artistene – fikk fast kontrakt med et plateselskap eid av svarte, nemlig Vee-Jay Records.[11] I 1962 kom deres første album. Singelen «Sherry» fra dette gikk til topps på hitlistene i USA.[7][8] Dette blei fulgt opp med flere høye listeplasseringer, blant andre «Big Girls Don't Cry», «Walk Like a Man», «Candy Girl» og «Ain't That a Shame». I 1962 gav de ut et julealbum, og deres versjon av «Santa Claus Is Coming to Town» blei også svært populær.[8] Fra 1962 til tidlig i 1964 var det bare The Beach Boys som kunne matche The Four Seasons i platesalg.[7]

Overgang til Philips rediger

Plateselskapet Vee-Jay hadde stor suksess, kanskje for stor. De hadde ansvaret for distribusjon av The Beatles' første singler i USA, og da beatlemaniaen slo til for fullt, hadde selskapet ikke økonomi til å bære utgiftene som påløp før inntektene kom.[11] The Four Seasons flytta derfor mot slutten av 1963 over til Philips Records, samtidig som de gikk til søksmål mot Vee-Jay på grunn av manglende utbetalinger. Saken endte med forlik i 1965.[12]

Også med det nye selskapet hadde gruppa suksess. Den var av de få som levde godt samtidig med suksessen til The Beatles. Hitlåter i 1964 var «Rag Doll», «Ronnie», «Big Man in Town», «Save It for Me», «Bye, Bye, Baby (Baby Goodbye)» og «Girl Come Running».[8] Som et resultat av rettsforliket kunne Vee-Jay fortsette å gi ut gruppas tidligere materiale. Blant annet kom dobbeltalbumet The Beatles vs. the Four Seasons: The International Battle of the Century!.[12]

Ei gruppe, men flere navn rediger

Nick Massi gikk ut av The Four Seasons i september 1965. Charles Calello var inne igjen en kort periode, før Joe Long overtok bassplassen på permanent basis. Gruppa spilte nå inn plater under en rekke navn, blant annet The Valli Boys og The Wonder Who? – pluss ganske enkelt Frankie Valli (som framstod som soloplater, men med de samme musikerne og produsentene).[5][13]

I 1965–67 hadde de (altså under skiftende navn) en rad låter blant Topp 20 på listene: «Let's Hang On!», «Don't Think Twice, It's All Right», «Working My Way Back to You», «Opus 17 (Don't You Worry 'bout Me)», «I've Got You Under My Skin», «Beggin'», «Tell It to the Rain» og «C'mon Marianne».[8][5]

Synkende popularitet rediger

Mot slutten av årtiet hadde musikksmaken blant publikum endra seg, og interessen for platene til The Four Seasons avtok sterkt. De skifta navn til Frankie Valli & the Four Seasons, uten at det hjalp særlig. I 1971 tok de overgang til plateselskapet Motown. Det virka heller ikke. I 1974 forlot de igjen Motown. Valli kjøpte en mastertape av ikke-publisert materiale og fikk utgitt «My Eyes Adored You» som soloartist på Private Stock Records.[5][14]

Ny interesse og oppløsning rediger

The Four Seasons hadde heile tida turnert med relativt stor suksess. På begynnelsen av 1970-tallet gikk Tommy DeVito ut, og dette var begynnelsen på en periode med nokså hyppige skifter i besetninga. I 1972 valgte Bob Gaudio å konsentrere seg om skriving og produksjon, og i 1975 forlot også Joe Long gruppa. Da «My Eyes Adored You» blei en suksess, valgte Valli å satse på et nytt mannskap med Don Ciccone, John Pavia, Gerry Polci og Lee Shapiro. Gruppa fikk kontrakt med Warner Bros.[5]

Disco-en kom nå for fullt, noe som gav både Valli og The Four Seasons en ny vår.[5] Valli gav også ut «Swearin' to God» i 1975. Dette var hans første egentlige soloplate, og den nådde sjetteplass på Hot 100.[14]

Også albumet Who Loves You fra samme år blei en millionselger for The Four Seasons. Singelen «December 1963» fra albumet blei gruppas femte listetopp. (En dance-remiks av denne kom igjen inn på Billboard-lista i 1994.) Men nå var det stopp igjen. De neste par åra hadde gruppa bare et par låter inne på Hot 100, og ingen av dem høyt oppe.[8][15]

Valli, som altså en del år hadde kombinert samarbeidet i gruppa med en solokarriere, forlot The Four Seasons offisielt i 1977. Valli hadde imidlertid en superslager i 1978, nemlig tittellåten fra filmen Grease. Denne lå 24 uker på den norske VG-lista, med en andreplass som beste plassering. Gruppa blei oppløst omtrent på samme tid.[7][14][16]

I ettertid rediger

 
Frankie Valli og en nyere utgave av The Four Seasons i 2012

Rundt 1981 blei The Four Seasons gjenoppretta med konserter og albumet Reunited – Live.[7] De har fortsatte turnevirksomheten og har enda i 2016 hyppige konserter. er nokså populære. Besetningene har skifta, mens Valli har vært det faste holdepunktet.[17] Gaudio er eier fortsatt rundt 50 prosent av The Four Seasons Partnership, som igjen eier navnet og det meste av musikken til gruppa. Hans aktive rolle er nå stort sett innen skriving og produksjon.[18]

I 1984 spilte de inn singelen «East Meets West» i et samarbeid med The Beach Boys.[5] Høsten 2004 hadde musikalen Jersey Boys premiere i San Diego. Stykket baserer seg på historia til The Four Seasons og inneholder et stort antall av gruppas slagere. Året etter blei det satt opp på Broadway og hadde stor suksess der. Denne oppsetninga blei nominert til åtte og mottok fire Tony Awards, blant annet for beste musikal.[19] Forestillinga førte til ny interesse for gruppas katalog, og i 2007 kom ei omfattende samling av deres innspillinger, Jersey Beat: The Music Of Frankie Valli & The Four Seasons (tre cd-er og en dvd).[20] I 2014 blei musikalen filmatisert i regi av Clint Eastwood.[21]

I 2008 blei sangen «Beggin'» gjenoppliva både som elektro-remiks av Pilooski og som rap av Madcon. Den første blei populær som reklame for Adidas, mens den siste blei en slager i store deler av Europa.[22][23]

Utvalgte singler rediger

Dette er ei oversikt over singler som har nådd 30.-plass eller høyere på Billboard Hot 100 i USA. Høyeste plassering står bak tittelen. Plater utgitt som solo for Frankie Valli er ikke tatt med.[8]

  • 1962: «Sherry», #1
  • 1962: «Big Girls Don't Cry», #1
  • 1962: «Santa Claus Is Coming To Town», #23
  • 1963: «Walk Like a Man», #1
  • 1963: «Ain't That a Shame», #22
  • 1963: «Candy Girl», #3 / «Marlena», #36
  • 1964: «Dawn (Go Away)», #3
  • 1964: «Stay», #16
  • 1964: «Ronnie», #6
  • 1964: «Alone», #28
  • 1964: «Rag Doll», #1
  • 1964: «Save It for Me», #10
  • 1964: «Big Man in Town», #20
  • 1964: «I Saw Mommy Kissing Santa Claus», #19
  • 1965: «Bye, Bye, Baby (Baby Goodbye)», #12
  • 1965: «Girl Come Running», #30
  • 1965: «Let's Hang On!», #3
  • 1965: «Don't Think Twice», #12
  • 1966: «Working My Way Back to You», #9
  • 1966: «Opus 17 (Don't You Worry 'bout Me)», #13
  • 1966: «I've Got You Under My Skin», #9
  • 1967: «Tell It to the Rain», #10
  • 1967: «Beggin'», #16
  • 1967: «C'mon Marianne», #9
  • 1967: «Watch the Flowers Grow», #30
  • 1968: «Will You Love Me Tomorrow», #24
  • 1975: «Who Loves You», #3
  • 1975: «December, 1963 (Oh, What a Night)», #1
  • 1994: «December, 1963 (Oh, What a Night)», #14 (remiksa dance-versjon)

Referanser rediger

  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID four-seasons[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Omtale på nettstedet Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 13. mars 2016.
  3. ^ Omtale Arkivert 15. februar 2016 hos Wayback Machine. på nettstedet Vocal Group Hall of Fame; besøkt 13. mars 2016.
  4. ^ Gillian G. Gaar: «Four Seasons live on with melodies, musicals and a movie», på nettstedet Goldminemag.com 6. juli 2011; besøkt 13. mars 2016.
  5. ^ a b c d e f g h i Artikkel om The Four Seasons i Jay Warner: American Singing Groups. A History from 1940s to Today, Hal Leonard Corporation 2006, ISBN 9780634099786, side 384 ff.
  6. ^ Bob Leszczak: Encyclopedia of Pop Music Aliases, 1950-2000, Rowman & Littlefield 2014, ISBN 9781442240087, side 137.
  7. ^ a b c d e f Oppslag om The Four Seasons i Jan Sneum: Politikens rock-leksikon – Udenlandsk rock gennem 40 år, Politikens Forlag 1992, side 199.
  8. ^ a b c d e f g The Four Seasons' plasseringer på Billboard-listene, på nettstedet Allmusic.com; besøkt 11. mars 2016.
  9. ^ Colin Escott: All Roots Lead to Rock. Legends of Early Rock 'n' Roll, Schirmer Books 1999, ISBN 9780028648668, side 146.
  10. ^ Anthony DeCurtis, James Henke, Holly George-Warren (red.): The Rolling Stone Album Guide. Completely New Reviews – Every Essential Album, Every Essential Artist, Random House 1992, ISBN 9780679737292, side 134.
  11. ^ a b Derek Rath: «The Rise and Fall of Vee-Jay Records», på nettstedet NPR.org 15. januar 2008, oppdatert 12. desember 2012; besøkt 12. mars 2016.
  12. ^ a b Mike Callahan: «The Vee-Jay Story, Page 3», på nettstedet Bsnpubs.com 19. desember 2006; besøkt 13. mars 2016.
  13. ^ Michel Ruppli (red.): The Mercury Labels: A Discography, Greenwood Pub Group 1993, ISBN 9780313273711, side 313.
  14. ^ a b c Frankie Vallis plasseringer på Billboard-listene som soloartist, på nettstedet Allmusic.com; besøkt 11. mars 2016.
  15. ^ «December 1963» lå i 1976 sju uker på den norske VG-lista med en sjetteplass som beste plassering.
  16. ^ Frankie Vallis plasseringer på VG-lista; besøkt 11. mars 2016.
  17. ^ Informasjon på gruppas nettsted http://www.frankievallifourseasons.com/; besøkt 13. mars 2016.
  18. ^ Todd Chance: «Founding member of The Four Seasons describes how 'Jersey Boys' made it to Broadway», på nettstedet Mlive.com 24. september 2013; besøkt 13. mars 2016.
  19. ^ Scott Miller: Sex, Drugs, Rock & Roll, and Musicals, UPNE 2011, ISBN 9781555537616, side 256 f.
  20. ^ Omtale av Jersey Beat og sporliste, på nettstedet Allmusic.com; besøkt 13. mars 2016.
  21. ^ Omtale av filmen på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 13. mars 2016.
  22. ^ «Madcon anklages for plagiat» Arkivert 13. mars 2016 hos Wayback Machine., på nettstedet Kingsize.no; besøkt 13. mars 2016.
  23. ^ Todd Wasserman: «Adidas Finds Groove With Frankie Valli Song», på nettstedet Adweek.com 26. november 2008; besøkt 13. mars 2016.

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Four_Seasons&oldid=21562586»