Thankmar
Thankmar eller Tammo (født ca. 908, død 28. juli 938 på Eresburg) var en tysk kongelig.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han var den eldste og eneste sønn av Henrik I av Tyskland («fuglefangeren») og hans første hustru, Hatheburg av Merseburg (eller Liutgard). Hans mor hadde vært gift før, men ble enke, og så trådte hun inn i et kloster. Ettersom hun trådte ut av det for å gifte seg med Henrik, ble hennes annet ekteskap betraktet som ugyldig, og de to gikk da fra hverandre. Dermed ble Thankmars status som ektefødt omstridt.
Tronskiftet og stridene etterpå rediger
I 929 foretok Henrik den regulering av arvefølgen som har foretrakk, og fikk dem ratifisert ved en riksforsamling i Erfurt ganske kort tid før sin død. Etter hans død ble hans land og gods delt mellom hans fire sønner: Thankmar, så den syv til tolv år yngre Otto, så Henrik og til slutt Bruno.[1] Det var Otto som faren hadde utvalgt til å motta kronen.
Nå var ikke testamentet eksplisitt her, men intensjonen var relativt klar i og med at Thankmar ble nevnt som arvtager av noe av det gods som var kommet inn på grunn av morssiden og noen andre eiendommer som ble nevnt. Den eneste tronfølgestriden om dette stod mellom Otto og hans fullbror Henrik. Henrik ble holdt i husarrest i Bayern under Ottos kroningsseremoni.[2]
Grev Siegfried av Merseburg var nevø til Thankmar på morssiden. Etter Siegfrids død i 937 gjorde Thankmar krav på Merseburg.[3] Men Otto utnevnte Gero, Siegfrieds bror.[3] Under denne disputten gjorde Eberhard av Franken og Wichmann den eldre opprør mot Otto, og Thankmar sluttet seg til opprøret. Senere ble Thankmar beleiret i Eresburg. Han ble drept av en spyd som ble kasete gjennom vinduet til kirken St. Peter mens han lå i tilflukt der inne.[4]
Nå var det bare den isolerte Eberhard igjen. Han underkastet seg kongen, ble forvist, men senere benådet og så gjeninnsatt i sine embeder.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Timothy Reuter: Germany in the Early Middle Ages 800–1056. New York: Longman, 1991.
- John W. Bernhardt: Itinerant Kingship and Royal Monasteries in Early Medieval Germany, c. 936–1075. Cambridge: Cambridge University Press, 1993.
- Gerd Althoff, Hagen Keller: Heinrich I und Otto der Große. Neubeginn und Karolingisches Erbe. Göttingen 1984, ISBN 3-7881-0122-9, S. 104–140.
- Johannes Fried: Der Weg in die Geschichte. Die Ursprünge Deutschlands bis 1024. (= Propyläen Geschichte; Band 1). Berlin 1994, ISBN 3-549-05811-X, S. 488–498.
- Johannes Laudage: Otto der Große (912– 973). Eine Biographie. Regensburg 2001, ISBN 3-7917-1750-2, S. 110–112.
- Johannes Laudage: Hausrecht und Thronfolge. Überlegung zur Königserhebung Otto des Großen und zu den Aufständen Thankmars, Heinrichs und Liudolfs, in: Historisches Jahrbuch 112 (1993), S. 23–71.
- Bernd Schneidmüller: Otto der Grosse (936–973). I: Bernd Schneidmüller, Stefan Weinfurter (utg.): Die deutschen Herrscher des Mittelalters. Historische Portraits von Heinrich I. bis Maximilian I. (919–1519). Beck, München 2003, ISBN 3-406-50958-4, S. 35–61.
- (de) Karl Uhlirz: «Thankmar (Tammo)». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 37, Duncker & Humblot, Leipzig 1894, s. 652 f.