Terminal pleie handler om hvordan man tar vare på mennesker som er i ferd med å dø [1]. Ordet terminal pleie eller bare terminal blir brukt for å beskrive at en person er så syk at han/hun ikke vil kunne bli frisk igjen, og hvor det forventes at personen blir å dø innen kort tid. Noen av de mest vanlige årsakene i Norge til terminal pleie og dødsfall er Kreft, hjerte- og karsykdommer og lungesykdommer[2]. Mange av de som årlig dør er syke og gamle mennesker som bor på sykehjem, men det dør også en del yngre folk som blir rammet av alvorlige sykdommer som for eksempel kreft. Så langt det lar seg gjøre, så kan de selv få velge om de ønsker å dø hjemme eller ikke. Når livet går mot slutten blir personen behandlet med palliativ behandling som går ut på å symptomlindre personen for smerter. For å gi personen best mulig sluttfase av livet er det viktig med tverrfaglig samarbeid, sånn at alle er enige om hvordan de skal hjelpe den syke mot slutten.

WHO[3] definerer palliativ behandling slik :

"Palliative care is an approach that improves the quality of life of patients and their families facing the problem associated with life-threatening illness, through the prevention and relief of suffering by means of early identification and impeccable assessment and treatment of pain and other problems, physical, psychosocial and spiritual".

SymptomerRediger

Når døden nærmer seg vil pasienten få et økende behov for å sove mer, bevisstheten svekkes og man bryr seg mindre om det som skjer i omgivelsene. Pasienten har nedsatt matlyst, og det kan forekomme fare for forstoppelse grunnet lite mat og væskeinntak samt mangel på bevegelse i kroppen. For helsefagarbeidere og sykepleiere er det deres jobb å smertelindre pasienten best mulig. Etter hvert som smertene blir verre medisineres pasienten med sterkere smertelindrende medisin. Tegn på at døden er nært forekommende varierer fra person til person. Mange av symptomene er like, men de varierer i varighet og synlighet. De mest vanlige tegnene er at nesen og hendene blir kalde og muskulaturen i kroppen vi bli svakere. I ansiktet synes det ved at øynene er mye igjen og det blir vanskeligere å holde munnen lukket. Pasienten vil da fort bli tørr og sår på leppene og i munnhulen. Det er da viktig å ofte bløte munnen. Andre tegn på at man ikke lenger greier å styre over kroppen kan komme ved at man har ufrivillig vannlating og avføring. Når det nærmer seg at døden inntreffer, ser man at hender, føtter og leppene blir marmorert. Dette varierer ifra person til person, da noen blir veldig synlig marmorert, mens på andre blir det bare litt synlig. Pusten endres ifra normal pust, til dyp og hurtig før den tilslutt blir mer langsom og overfladisk. Cheyne-Stokes-respirasjon kan forekomme for noen. Pasienten vil da få perioder hvor en ikke lenger puster med intervaller som kan vare i mellom 1-2 minutter. Dette kan skje flere ganger over en periode.[4]

BehandlingRediger

Når pasienten er inne i den siste fasen av livet er det forskjellige plager som kan ramme dem. Plagene springer ut fra sykdommen som personen er lider av. De aller fleste som dør i Norge i dag, dør enten på sykehjem eller på sykehus.[5] Og behandling varierer ut fra sykdomsbildet. Men det er mange tegn som er like for de aller fleste når de går inn i terminal fasen. Noen blir bare etter hvert sykere og slappere, og slutter å ta til seg mat og drikke. Pasienten kan leve mange dager uten å ta til seg mat og drikke. Selv om man blir mindre tilstede, og reager mindre på det som er omkring, så vil personen kunne ha smerter. Her er det viktig at helsepersonellet gjør det de kan for å smertelindre personen sånn at den tiden som er igjen er fylt med minst mulig plager og smerter. For andre kan plagene og symptomene være annerledes. En kreftpasient som vet at en kommer til å dø, må gå inn i de forskjellige fasene og akseptere at døden kommer. For mange spiller psykisk uro også inn.[6] Personen kan også være veldig tilstede nesten helt til slutten, og merke smertene veldig sterkt. Behandlingen av smertene vil da medføre økende medisinering med smertebehandling mot slutten. Det viktigste gjennom hele fasen er at den syke har det best mulig den siste tiden, og at de behandles med medikamenter som ikke er livsforlengende, men som demper ubehag og smerter. På slutten blir pasientene liggende mye i ro, og har ikke overskudd og energi til å gjøre så mye. De har et stort behov for søvn og hvile og ligger stille over lang tid. Dette kan føre til trykksår eller liggesår. Det er viktig at det utøves snuregime slik at pasienten ikke skal få unødvendige plager.

VelværeRediger

Helsepersonell er tilbakeholdne med medisiner som mulig kan forlenge pasientens liv, og de gir heller medisin for at de siste dagene skal bli mest mulig smertefrie og rolige. Medikamenter som gis er for å lindre smerte, kvalme og brekninger og for og roe ned angst og uro.[7] Den døende får hjelp til stell og personlig hygiene, og munnstell er også viktig for pasientens velvære. Det å bevare et menneskes verdighet er en veldig viktig del av den terminale pleien, da mange frykter å miste verdighet ved dødsleiet.[8]

PårørendeRediger

De pårørende spiller en viktig rolle i den terminale fasen. Det er hele tiden viktig å holde de pårørende godt informert slik at til en hver tid er klar over hvordan situasjonen er, og hvordan det kommer til å utvikle seg framover. Det å involvere dem gjør at mange lettere får bearbeidet sorgen når deres kjære går bort. Det er pasienten selv som er ekspert på sitt eget liv og kan fortelle om hvordan en har det. Når pasienten blir så svekket at han/hun ikke lenger kan uttrykke seg, så er det opp til helsepersonellet og pårørende å gjøre situasjonen snakke for pasienten. Det viktigste er at pasienten skal ha et minst mulig smerter og mest mulig velvære den siste tiden som er igjen. Når døden inntreffer får pårørende muligheten til å være med på å stelle pasienten med assistanse fra en fagperson. Noen ønsker å være med på det, mens for andre er dette vanskelig.

Kulturelle forskjellerRediger

Det er knyttet sterke tradisjoner og ritualer til døden i alle kulturer. Det er mange forskjeller, blant annet i Jødedommen, Hinduismen og Islam skal den døende eller døde bare pleies og vaskes av en av samme kjønn, gjerne av en i familien. Hvis det er behov for en tolk ved dødsleiet må tolken også være av samme kjønn som den døende ifølge Hinduismen og Islam. I flere religioner er kremasjon ikke tillat, Hinduene må derimot helst kremeres raskest mulig etter døden. Og helst skal asken tømmes ved Ganges, som for dem er en hellig elv. På grunn av store avstander er ikke dette alltid mulig. Vi finner også forskjeller på hvordan den døende eller døde skal ligge, ifølge Den gresk-ortodokse kirke er det vanlig at den døende ligger med hendene i kors og holder et ikon. I Islam skal graven og hodet til den døde vende mot Mekka. Noe som står sterkt i alle religioner og kulturer er at den døende eller døde skal behandles med den største respekt. [9]

ReferanserRediger