Teratogen

Et teratogen er en miljømessig eller genetisk faktor som kan skade fosteret i den prenatale utviklingen. Teratogener er f.eks røyking og/eller drikking under svangerskapet, eller kromosomdefekter og/eller mutasjoner. Mange teratogener skader fosteret bare hvis eksponeringen for dem skjer i en sensitiv periode. Hovedorgansysteme har alle sin sensitive periode hvor for eksempel armer og ben utvikles, og teratogenene kan derfor gå utover denne utviklingen, som man så med Thalidomid. En viktig faktor når det gjelder teratogener er barnets utviklingsfaser, ettersom mange teratogener kun skader ved eksponering i enkelte av disse fasene. Hvert av de enkelte organsystemene har sin sensitive periode under den prenatale utviklingen, hvor deres grunnleggende strukturer formes. Et av de klare eksemplene på dette er thalidomide-tragedien på 60-tallet hvor gravide kvinner som tok dette stoffet som bedøvelse, fikk barn med alvorlige misdannede armer og ben (Siegler, DeLoache & Eisenberg, 2010[1]).

Påvirkning hvor effekten av teratogenpåvirkning gjør seg gjeldende senere i livet kalles fetal programming. Et eksempel på dette er perinatal hyperinsulinisme i avkommet som et resultat av mors diabetes. «Fetal and neonatal hyperinsulinism is a pathognomic feature in the offspring of diabetic mothers.” (Plagemann, 2004).  Her fungerer hormonet insulin som et endogent teratogen på barnets utvikling og kan få konsekvenser videre i livet ved å påvirke regulering av vekt, matinntak og metabolisme. «Alterations of the intrauterine and early postnatal nutritional, metabolic, and hormonal environment may cause predispositions to the development of disorders and diseases in later life. Data obtained by our group indicate that elevated insulin concentrations during critical periods of perinatal life may induce a lasting malprogramming of neuroendocrine systems regulating body weight, food intake, and metabolism.” (Plagemann, 2004[2]).

Et annet aspekt som er viktig når det gjelder utviklingspsykologi er et relativt nytt felt innenfor biologi, epigenetikk. Dette er forskning på hvordan uttrykket av gener kan modifiseres (gener skrus av eller på) ved tilføyelse av metylgrupper, uten å forandre DNA. Dette kan skje gjennom ulike miljøpåvirkninger og senere forskning viser at dette ikke bare videreføres gjennom celledeling i individet, men er også arvelig over flere generasjoner. Eksempler på dette er en studie som viser at mus som fødes av mødre med et høyt alkoholkonsum under graviditeten, har høyere risiko for å få avkom med (FAS). «Studien tyder på at de mentale og fysiske defektene som disse individene kjennetegnes ved, delvis kan skyldes epigenetiske mekanismer» (Thorstensen, 2010[3]). Et annet eksempel fra Thorstensen, 2010, er en studie fra Sverige hvor man så en signifikant korrelasjon mellom frekvensen av diabetes hos barn og hvordan deres besteforeldre sultet prenatalt og da de var i puberteten på 1930-tallet. Videre skriver han at en mengde senere studier har bekreftet at miljøpåvirkninger som for eksempel stress, kosthold og temperatur kan påvirke arvbare forandringer i fenotypen hos fremtidige generasjoner, uten at dette gjenspeiler forandring eller mutasjoner i genotypen. Epigenetikk har derfor blitt en viktig faktor når det gjelder forskning på teratogener.

ReferanserRediger

  1. ^ DeLoache, Judy (2010). How Children Develop. New York: Worth Publishers. 
  2. ^ Plagemann, A. (2004). «Fetal programming and functional teratogenesis: on epigenetic mechanisms and prevention of perinatally acquired lasting health risks». Journal Of Perinatal Medicine (32/4): 297–305. 
  3. ^ Thorstensen, T. (2010). «Epigenetikk – alt ligger ikke i genene». Genialt 2/2010.