Teleologisk etikk er former for etikk der en handling anses som moralsk hvis den bidrar til å realisere noe nyttig eller godt.[1] Konsekvensialisme inngår i teleologisk etikk. Det samme gjør dydsetikk.[2]

Teleologisk etikk kan ta utgangspunkt i at handlinger er styrt av forutbestemte formål og hensikter. Handlinger som utføres grunnet medfødt sympati og medfølelse for andre mennesker, kan være teleologisk sett gode og riktige, fordi de realiserer ens mennesklige egenskaper. Aristoteles mente at å handle moralsk var en forutsetning for å bli lykkelig, og at moralske valg og det å realisere sin natur var knyttet sammen.

Utilitarisme, at den handlingen som gir mest lykke for flest, er den beste, er også en form for teleologisk etikk. Utfordringen med all teleologisk etikk er at den som gjør en handling ikke nødvendigvis vet hva konsekvensen kommer til å bli.[3] En handling kan framstå som umoralsk, f.eks. å ofre en uskyldig, men kan rettferdiggjøres utilitaristisk dersom det skaper generell stabilitet og lykke.

Referanser rediger