Tåtten om Brandkrosse

Tåtten om Brandkrosse (Brandkrossa þáttr) er en tått, en kort islendingesaga fra 1200-tallet. Historien foregår ved Vopnafjörður nordøst på Island og i Norge på 900-tallet og handler om Grim som aler opp en okse kalt Brandkrosse, og om hvordan han mister den på havet og finner både den og sin framtidige kone i en fjellhule i Norge. Sagaen har blitt beskrevet som «an extension of Droplaugarsona saga, offering more detail about the origins of the saga’s heroes.»

Illustrasjonsbilde: storfehold i vikingtiden, på frimerke fra Færøyene.

Den unge bonden Grim er stolt av oksen som han har gitt navnet Brandkrosse (etter dens brandgule korstegning), og blir ulykkelig da oksen en dag mister forstanden og svømmer til havs. Grim blekner, og lar seg heller ikke trøste av at broren Torsteinn kommer og blir vinteren over hos ham. Torsteinn foreslår at de skal reise utenlands, og de får skipsleilighet til Trondheim, hvor de selger skinnlasten sin til en ukjent mann kalt Karhøfdi som var huskar hos bonden Geitir. Da brødrene etter en stund gir seg ut på leting etter Geitir for å få oppgjør for skinnene, er det ingen som kjenner ham. Til sist får de kunnskap om et fjell kalt Geitirshammeren; her finner de både Karhøfdi, Geitir og hele husholdningen - og dertil også oksen Brandkrosse. Til erstatning for oksen tilbyr Geitir at Grim kan få gifte seg med Geitirs datter Droplaug. Ekteskapet feires, og de vender lykkelige tilbake til Island, rikt utrustet med gaver og verdisaker. Grim og Droplaugs datter Mardøl ble senere farmor til Droplaug Grimsdatter, som ble mor til Grim og Helge, hovedpersonene i Soga om Droplaugs-sønene.

I et håndskrift er teksten gitt tittelen «Þáttur um uppruna Droplaugarsona og af Brandkrossa» Historien ble oversatt til norsk av Ole Andreas Øverland i 1897 som «Eventyret om Brandkrosse» i hans Norske historiske Fortællinger bind 1. Nyeste oversettelse er Tåtten om Brandkrosse ved Birgit Nyborg i fembindsverket Islendingesagaene, 2014.