Sveitsisk kjøkkenstandard

Eldre standard for kjøkkeninnredning, mest kjent for 55 cm innvendige bredde. Har nå stort sett blitt erstattet av europeisk standard (EN 1116) med 60 cm utvendig bredde.

Den sveitsiske kjøkkenstandarden er en standard for mål på kjøkkeninnredning, og er mest kjent for sine modulmål på 55-60-90 cm. Standarden har i dag stort sett blitt erstattet av 60 cm europeisk standard modulbredder (EN 1116), som i sin tur er basert på den tidligere svenske kjøkkenstandarden. Breddeforskjellen på den sveitsiske og europeiske standarden er imidlertid ikke så veldig stor, ettersom den sveitsiske bruker 55 cm innvendig bredde og den europeiske bruker 60 cm utvendig bredde. Forskjellen blir dermed i praksis ofte rundt bare 1 cm.[trenger referanse]

Det sveitsiske kjøkkensystemet (tidligere SINK-Norm) enheten med en 1-3-2 inndeling etter Hans Hilfiker.
Nåværende europeisk kjøkkenstandard (EN 1116, tidligere DIN 68901).

I motsetning til den nyere europeiske EN 1116-standarden så angir den sveitsiske standarden flere installasjonsmål, hvilket skal gjøre det enkelt å erstatte eller blande moduler fra ulike kjøkkenleverandører. De sveitsiske målene er:

  • 55 cm modulbredde
  • 60 cm benkdybde
  • 90 cm arbeidshøyde

I tillegg har standarden høydeinndeling på moduler er basert på sjettedeler av 762 mm, altså 127 mm høyde per modulmål. Denne høydeinndelingen med «sjettedeler» anses som hovedårsaken til standardens fortsatte popularitet i Sveits den dag i dag.

NavnRediger

Tidligere var det offisielle tyske navnet på den sveitsiske kjøkkenstandarden Schweizer Mass-System (SMS), som direkte oversatt betyr "sveitsisk målsystem".

Siden 1996 er det offisielle tyske navnet SINK-Norm, som står for Schweizerische Industriekommission zur Normung der Küche som direkte oversatt betyr "den sveitsiske industrikommisjonen for standardisering av kjøkken".

HistorieRediger

Opprinnelsen til SMS-systemet er uklar, men suksessen til Frankfurterkjøkkenet har trolig vært en inspirasjon. Utviklingen av standarden hadde hovedsakelig tre store drivkrefter: Hvitevareprodusenten Therma AG, dens tekniske direktør og sjefsdesigner fra 1958 til 1968 Hans Hilfiker, og metallvare-fabrikken Franke. I tillegg til disse pionerene så tilsluttet også andre interesserte seg en sveitsisk forening som ønsket å standardisere kjøkkenmål (Schweizerische Industriekommission zur Normung der Küche, SINK)-

Hans Hilfiker arbeidet med rasjonalisering helt fra starten av sitt arbeidsforhold hos Therma Hilfiker, og innså viktigheten av å ha forutsigbare dimensjoner på kjøkkenmøbler og hvitevarer. Fra da Hilfiker begynte å jobbe hos Therma ble alle deres nye produkter så utviklet med denne grunntanken, og Hilfiker fikk på denne måten en ledende rolle i fagfeltet. Et av designene fikk god kritikk for å på en eksemplarisk måte kombinere både design, konstruksjon, form og funksjon.[1]

I 1964 ble en protype for det som skulle bli den sveitsiske kjøkkenstandarden utstilt på den sveitsiske nasjonalutstillingen EXPO (fransk Exposition nationale suisse de 1964) i Lausanne.[2] Standarden ble aldri endret i forhold til dette utkastet.

I 1995 ble Sveits tvunget til å innføre den europeiske standarden for kjøkkenmål (EN 1116), og den sveitsiske kjøkkenstandarden mistet sin status som nasjonal standard og ble nedgradert til å kun være en bransjestandard. Kjøkken og hvitevarer som følger denne standarden er fremdeles vanlige på det sveitsiske markedet. I 2005 hadde den sveitsiske standarden fremdeles en markedsandel på to tredjedeler av kjøkkenutstyr.[3]

StandardmåleneRediger

Målene i kjøkkenstandarden ble utformet basert på statistiske mål av menneskekroppen[4] slik at det for de fleste mennesker skal være behagelig å arbeide.

Arbeidshøyde 90 cmRediger

Det ble fastslått at normal arbeidshøyde for matlaging var rundt 85 cm. Det ble videre fastslått at 92 cm var en god benkehøyde dersom man tok utgangspunkt i en 16 cm dyp vaskekum. 90 cm ble fastslått som et kompromiss ettersom det ble ansett som en mindre ulempe å arbeide med hendene noe høyere, mens det ble ansett som en større ulempe å måtte bøye seg ned i en krøkete arbeidsstilling. Ettersom basehøyden (hvor nært gulvet møblene begynner) kan velges fritt er det fremdeles gode muligheter for individuell tilpasning av arbeidshøyden innenfor standarden.

Arbeidsdybde 60 cmRediger

Benkedybden på 60 cm ble bestemt ut ifra gjennomsnittlig armlengde (fra albuen til håndgrepet). Skyveelementer[klargjør] er også 30 cm.

Elementetbredde 55 cmRediger

Bredden på 55 cm ble matematisk bestemt med begrunnelsen at en kvadratisk form på hvitevarer var den mest arealeffektive, og dermed mest økonomisk og bærekraftig. Man startet derfor beregningene med utgangspunkt i arbeidsdybden på 60 cm. Det ble antatt at man trengte 2 cm dryppkant (overheng) på fremsiden av kjøkkenbenken, hvilket gir en kvadratisk form på 58 cm. Videre ble det antatt at man trengte 2 cm til veggtykkelse i kjøkkenmøblene (både høyre-, venstre- og bakside), hvilket gir en kvadratisk form på 56 cm. Til slutt ble det bestemt at det trengtes 1 cm ekstra for å kompensere for toleranser samt for å kunne garantere en hygienisk forbindelse til veggen. Modulbredden ble derfor valgt til å være 55 cm.

Valget av 55 cm modulbredde er omdiskutert av flere grunner. For det første avviker det fra multipler på 10 cm, et mønster som ellers er vanlig (se modulsystemet). For det andre er ikke bredden begrunnet med relasjon til noen kroppsmål, men og det kan argumenteres for at dette heller burde vært gjort ettersom det åpenbart vil være forskjeller på brukervennligheten til for eksempel en smal eller en bred stekeovn. Et tredje argument er å sammenligne 55 cm med bredden på standardiserte stekebrett:

  • 530x325 mm: Gastronorm-stekebrett (GN1/1), internasjonal standard for stekebrett til profesjonelle kjøkken.
  • 530x370 mm: Euronorm-serveringsbrett (EN-1/1), vanlig i kantiner.
  • 530x375 mm: VESKA-brett, vanlig på sveitsiske sykehus.

Selv om alle de nevnte brettene på 530 mm er smalere enn 55 cm, så vil 55 cm modulbredde være veldig marginalt ettersom det kreves en viss veggtykkelse inni stekeovnen til isolasjon og lignende.

Interessant nok kom den tyske møbelprodusenten Interlübke mange år senere med rasjonaliseringen om at 55 cm tilsvarer ytre skulderbredde på et gjennomsnittlige menneske.[5]

Sjettedelshøyde (n/6)Rediger

Sjettedelen (tysk Sechstel) er standardens høydemål på på kjøkkenmøbler og hvitevarer, og er hovedårsaken til at standardens popularitet har holdt seg så bra. En sjettedel har et metrisk mål på 12.7 mm. En slik høydestandard på moduler er unik innen kjøkkenstandarder, og gjør det mulig med produsentuavhengig utskiftning av deler selv etter flere tiår.

Valget på 12.7 mm var startet med et utgangspunkt i arbeidshøyden på 90 cm. I Sveits på den tiden var det vanlig å plassere kjøkkenmøblene på en 10.5 cm mursteinsbunn (10 cm murstein pluss 5 mm skjøt), og en vanlig benkeplate i kromstål var 3 cm tykk. Ved å trekke disse målene fra hverandre gjenstod 76.5 cm i høyden som måtte deles inn hensiktsmessig til skuffer og lignende. Hans Hilfiker syntes en inndeling med seks deler virket mest fornuftig, hvilket gav 12.75 cm. Dette ble avrundet til 12.7 mm (hvilket gir en samlet høyde på 76.2 mm istedenfor til 76.5 mm), med begrunnelse at den resterende avrundingsforskjellen på 3 mm er nødvendig for dimensjonstoleranser. Toleransen gir også lufting mellom modulene, samt sørger for at de enkelt kan skyves inn.

Avstanden mellom underskap og overskap (som hver for seg er 6/6 eller 762 mm) måles også i sjettedeler (4/6 eller 508 mm), slik at kjøkkenmøblene får en samlet høyde på 16/6 eller 2032 mm.

EstetikkRediger

Med sine fastsatte basismål har standarden satt en "kreativ aksent", og gir gode muligheter for å designe et kjøkken til integrerte hvitevarer.

“Med dette antydet Hilfiker at vi ikke lenger hadde å gjøre med et enkelt objekt laget av ett stykke, men med et modulært objekt som bestod av individuelle, utskiftbare elementer og var en del av en større helhet. Komfyrens formelle design var således et uttrykk for en kreativ tilnærming som ikke lenger fokuserte på det enkelte elementet, men på samspillet mellom individuelle deler i et overordnet kompleks."[6]

Forholdet mellom arbeidshøyden og elementetbredden (90/55=1.64) er en god tilnærming til det gylne snitt (1.618..).

KontroversRediger

I Sveits var det allerede på 1950-tallet vanlig å utstyre boliger med bruksklare kjøkken etter Frankfurterkjøkkenet sine prinsipper, noe som var tidligere enn andre europeiske land.

Frem til 1960-tallet ble innebygd kjøkken i resten av Europa forstått som et kjøkken med sammenhengende benkeplate. Denne formen for innbygging ble gjort ved å ha avtagbare deksler på hvitevarene. Ved salg fulgte hvitevarene som regel med boligen. Selve modulene ble (som på svenskekjøkkenet) ganske enkelt bare satt inntil hverandre side mot side.

Da SINK i 1967 presenterte sin standard for den tyske kjøkkenforeningen Arbeitsgemeinschaft Moderne Küche (AMK) og anbefalte den å bli tatt i bruk, var det imidlertid store forskjeller i synet på hva et kjøkken egentlig er. De tyske produsentene foretrakk en modulbredde på 6 M (60 cm). I 1973 da den første utgaven av DIN 68901[7] ble publisert oppstod for alvor striden om hva som var riktig bredde.

Hovedkritikken gikk var at nisjebredden på 55 cm ikke samsvarer med 10 cm-intervallene som brukes i det kjente modulsystemet til husbygging. Det var også en uenighet knyttet til at 60 cm var vanlig i Tyskland, og at sveitsiske produsenter da ville få en fordel siden de allerede produserte kjøkkenutstyr med 55 cm-bredde.

På 1980-tallet kulminerte tvisten med at den tidligere kjøkkenforeningen delte seg og det ble involvert en kartellkommisjonen. I 1983 splittet Verband zur Förderung der Modernen Küche (VFMK) seg fraVerband der Schweizer Fabrikanten von Einbauküchen (VSFE), som hadde komt inn fra SINK på midten av 1970-tallet. De tok tydelig avstand fra den sveitsiske kjøkkenstandarden, og opprettholdt kontakten med kjøkken- og hvitevarimportører med hvis støtte holdt diskusjonen om kjøkkenstandarder og korrupsjon i gang. Den andre siden kjempet heftig mot "den internasjonale udugeligheten".

I 1989 besluttet kartellkommisjonen at SINK-normen gav utenlandske produsenter en ulempe på det sveitsiske markedet, men fant at dette var berettiget ettersom SINK-normen var produsentuavhengig, hvilket ikke kunne sies om den tyske DIN-standarden. Ettersom den sveitsiske standarden er eldre enn alle andre standarder kunne man heller ikke snakke om en forsettlig ulempe. Kommisjonen gav sin støtte europeisk harmonisering, og mente at Sveits måtte tilpasse seg.

I 1995 kom den europeiske standarden for kjøkkenmøbler og -apparater, hvilket var basert på den tyske standarden DIN 68901. SINK-normen ble ikke tatt hensyn til. Gjennom internasjonale traktater er Sveits forpliktet til å vedta denne standarden, den europeiske standarden er derfor offisielt gjeldende i Sveits. Imidlertid selges det i parallell fremdeles utstyr på det sveitsiske markedet etter SINK-normen, men den sveitsiske kjøkkenstandarden har i dag bare status en bransjestandard.[8]

I 2000 fusjonerte de to foreningene igjen for å danne det som nå er det sveitsiske kjøkkenforbundet (Küchen-Verband Schweiz). Holdningen til standarder er av pragmatisk karakter, og valget overlates ofte til kunden. En årsak til SINK-normens fortsatte popularitet er at Sveits har en svært høy andel av leide leiligheter som primært eies av institusjonelle investorer (pensjonsfond), og i disse er det et stort antall gamle leiligheter hvor det sveitsiske kjøkkensystemet garanterer billig utskifting av utstyr.

Sammenligning mellom SMS og EN 1116Rediger

Den viktigste strukturelle forskjellen mellom SMS og EN 1116 er at enhetene i det sveitsiske systemet settes inn mellom flankerende vegger, mens i den europeiske standarden er det innvendige oppsettet opp til produsenten (så lenge modulmålet opprettholdes på utsiden av hver modul, f.eks. 60 cm).

Definisjonen av bredden (den europeiske modulbredden vs. den sveitsiske elementbredden) er også ulik:

  • Den sveitsiske normen definerer nisje.
  • Den europeiske standarden definerer bare et vertikalt rutenett som både møbel- og hvitevareprodusenter er forpliktet til å følge. Dette rutenettet korresponderer med et A1-ark (594 x 841 mm).

Dette kan medføre forvirring, fordi en 60 cm bredt hvitevare (f.eks. oppvaskmaskin) ikke kan bygges inn i et kjøkkenmøbel som er akkurat like bredt. Det må derfor skilles mellom innbyggingsmodeller og ekte innebygde enheter.[klargjør] Bredden på installasjonsnisjen for europeiske enheter er omtrent 56 cm, og er ikke definert i detalj. Den effektive forskjellen er veldig liten og ligger rundt 1 cm. Hvitevarer på markedet som passer begge standardene skiller seg ofte bare på fremsiden av enheten, og er like på innsiden. I denne sammenligningen tas det ikke i betraktning kantavstander som er nødvendige for drift. I det europeiske systemet legges det til 5 cm igjen på begge sider for å komme tilbake til et modulmål (multippel av 10 cm). Med SMS-systemet legges det bare på 0-2.5 cm per side, og man kan derfor si at det sveitsiske dimensjonssystemet muliggjør dermed bedre plassutnyttelse.

Begge systemene er basert på gjennomsnittshøyden til kvinner. En arbeidshøyde på 86 cm, som anbefales av DIN, er bare ideell for matlaging. Den siste utgaven av den europeiske standarden angis 91 cm arbeidshøyde som et alternativ.

Enheter med identiske dimensjoner garanteres ikke å passe sammen, ikke engang fra samme produsent. Tilleggsarbeid for å tilpasse møblene belastes vanligvis kunden.[9]

Dagens situasjon på det sveitsiske markedetRediger

På det sveitsiske markedet konkurrerer utstyr laget etter den europeiske og sveitsiske standarden mot hverandre. Det finnes utstyr for begge standardene som har sammenlignbare priser. I lang tid tilbød europeiske produsenter konsekvent bare utstyr laget etter den europeiske standarden, men de tilbyr nå også produkter basert på det sveitsiske målesystemet.[3][10]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Christina Sonderegger: Zwischen Fortschritt und Leerlauf, Seite 99.
  2. ^ Claude Lichtenstein in: Architektenlexikon der Schweiz 19./20. Jh., S. 268.
  3. ^ a b Christian Huggenberg: Weisswaren: Eigenart beginnt in der Küche, Handelszeitung 23. Mai 2005.
  4. ^ H. W. Jürgens: aktuelle Erhebung anthropometrischer Maße zur Aktualisierung der DIN 33 402 — Teil 2 Forschungsbericht 1023 aus der Schriftenreihe der Bundesanstalt für Arbeitsschutz und Arbeitsmedizin. 2004 pdf.
  5. ^ Interlübke: Serie S07.
  6. ^ Christina Sonderegger: Zwischen Fortschritt und Leerlauf, Seite 104.
  7. ^ ««Kücheneinrichtungen – Koordinationsmaße für Küchenmöbel und Küchengeräte» («Kjøkkenutstyr - koordineringsmål for kjøkkenmøbler og kjøkkenutstyr»)». 
  8. ^ Bundesrat: Antwort auf Frage 3 betreffend Kühlschränke und Küchenmöbel (PDF; 12 kB).
  9. ^ Gernot Schönfeldinger, Helga Schimmer: Küchen planen & einrichten. Verein für Konsumenteninformation (2011) 3. Auflage ISBN 978-3-9901300-4-9, S. 72.
  10. ^ «Vor allem das Höhenraster hat enorme Vorteile und lässt auch nach vielen Jahren Reparaturen und Ersatz von Möbelfronten zu. Der Entscheid, bei SMS mit der Marke Siemens einzusteigen, fiel auf Grund der hohen Akzeptanz der Siemens-Einbaugeräte beim Küchenfachhandel und den Endverbrauchern.» Siemens-Prospekt 2007 pdf[død lenke].

LitteraturRediger

  • Christina Sonderegger: Zwischen Fortschritt und Leerlauf: die genormte Küche – Anmerkungen zur Entwicklung der Schweizer Küchennorm in Die Küche, Lebenswelt – Nutzung – Perspektiven, Edition Wohnen 1, Birkhäuser Verlag, Basel 2006, ISBN 3-7643-7280-X.
  • Schweizerische Industriekommission zur Normung der Küche, SINK: Schweizer Küchen – Küchen mit System: Schweizer Mass-System SINK für Küchenmöbel und Einbauapparate, VSFE 1985.
  • Bildungsnetz Schweizer Schreiner: Fachzeichnen Küche pdf