Surrey Theatre
Surrey Theatre var et teater i London som ble etablert i 1782 som Royal Circus and Equestrian Philharmonic Academy. Det var i starten et av de mange sirkusene som tilbød det moderne London underholdning i form av både ryttershow og andre ridekunster. Det lå i Blackfriars Road, i London Borough of Lambeth. Området var på slutten av 1700-tallet betegnet som underholdningsområdet i London.
| Surrey Theatre | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Sted | Southwark | ||
| Område | Southwark | ||
| Nedlagt | 1934 | ||
 Surrey Theatre 51°29′56″N 0°06′18″V | |||
Historie
redigerEtablissementet ble åpnet 4. november 1782 av komponisten og tekstforfatter Charles Dibdin (som var den første som brukte ordet «circus» om denne typen etablissementer),[1] med bistand fra Charles Hughes, som var kjent for sine spektakulære opptredener på hesteryggen. Den første tiden var det barn som opptrådte på Dibdins scene; fra starten av var det meningen at dette skulle være et «utklekkingssted» for unge skuespillerne. Delphini, som var en stor stjerne innen opera buffa-sjangeren, ble teaterets neste direktør i 1788. Han satte opp en forestilling som inneholdt en scene med en ekte hjortejakt. Andre dyreopptredener fulgte, deriblant det populære hundenummeret Gelert og Victor, foredrag og musikalske komedier (som på De britiske øyer kalles «pantomimes»). Den populære komikeren John Palmer etterfulgte Delphini, og bestyrte teateret til 1789,[2] da han ble satt i kasjotten i Horsemonger Lane fengsel fordi han var «en banditt og omstreifer»[3]
Driften av Surrey Theatre fortsatte fram til 1810, selv om det oppstod mange problemer underveis; blant annet brant teateret ned i 1799 og på nytt 12. august 1805.
Teateret ble bygd opp igjen i 1806 etter tegninger av den tyske arkitekten bak Old Vic, Rudolph Cabanel. Samtidig gjorde Robert Elliston etablissementet om til et teater. Det var han som ga det navnet Surrey Theatre, og han ville oppføre dramatikk av Shakespeare og andre forfattere. Det nye teateret ble innviet andre påskedag. For å omgå et forbud mot dialog på scenen uten musikalsk akkompagnement (som var blitt innført etter at Karl II av England, og gjaldt alle scenehus bortsett fra på to såkalte «patent theatres»), satte Elliston inn et ballettnummer i hver oppsetning. inkludert Macbeth, Hamlet, og George Farquhars Beaux Stratagem. Tidens anmeldere bemerket at Lambeth-gatene var fulle av prostituerte.[4] Elliston forlot Surrey Theatre i 1814, og Surrey ble igjen brukt som sirkus frem til Thomas Dibdin gjenåpnet det som teater i 1816. Manesjen der rytterne hadde opptrådt ble da omgjort til et område med ståplasser, og stallen ble bygget om til salonger. De kjente skuespillerne Fanny Fitzwilliam og Sally Brook opptrådte i ulike melodramaer, men teateret solgte få billetter. John Baldwin Buckstone (1802–1879) hadde sin første London-opptreden på Surrey Theater den 30. januar 1823, som Ramsay i Walter Scotts The Fortunes of Nigel. George Holland opptrådte der i 1826.
Da Elliston kom tilbake i 1827 snudde lykken for teateret. I 1829 ble Douglas Jerrolds melodrama Black-Eyed Susan, med T. P. Cooke som sjøhelten William, spilt over 300 ganger, noe som på den tiden var en stor suksess. Elliston gjorde sin siste opptreden på dette teateret 24. juni 1831, tolv dager før han døde. Etter Elliston ble Osbaldiston sjef for teateret, og også i hans sjefstid fikk teateret flere kassasuksesser. Deretter ble det blant annet satt opp flere Dickens-dramaer. Ira Aldridge, som var den første svarte skuespiller som gjorde suksess på engelske scener, spilte på Surrey Theatre i 1840-årene. C. Z. Barnett's oppsetning av A Christmas Carol ble spilt i 1844. Richard Shepherd, som etterfulgte Alfred Bunn i 1848, var sjef på teateret helt til 1869.
Den 29. januar 1865, under siste scene av den musikalske komedien Richard Cœur de Lion, tok det fyr i taket over en lysekrone. Publikum ble trygt evakuert, men før skuespillerne på scenen hadde rukket å komme seg ut ble hele teateret bekmørkt fordi han som hadde ansvaret for gassledningene hadde stengt av gasstilførselen til lampene for å unngå en eksplosjon. Det oppstod panikk på scenen, men skuespillerne ble hjulpet ut mellom de brennende kulissene av blant andre Green (som var scenemester), klovnene Rowella, Evans og Vivian. Mindre enn ti minutter senere stod hele interiøret i brann, og teateret brant ned kort tid etter midnatt.[5]
Den 26. desember 1865 åpnet et nytt teater dørene. Den nye bygningen var tegnet av John Ellis og hadde plass til 2161 tilskuere fordelt på fire etasjer. I 1881 ble George Conquest husets nye teatersjef; han satte opp melodramaer – mange av dem var skrevet av ham selv – og musikalske komedier.[6]
The Surrey Theatre gikk godt frem til Conquest døde i 1901.[7] Teateret ble deretter ombygd av Kirk og Kirk til varietéteater, men publikum uteble, og teateret ble omgjort til en kino i 1920. Kinoen ble stengt i 1924 og bygningen revet i 1934. Stedet er nå bebygget med moderne leiligheter.
Referanser
rediger- ^ Mr Philip Astley’s Introduction to The First Circus in England PeoplePlay UK Arkivert 8. november 2008 hos Wayback Machine. accessed 18 Mar 2007
- ^ Walford, pp. 368-83
- ^ The Royal Circus and Surrey Theatre (Arthur Lloyd theatre history), accessed 10 July 2008
- ^ The Railway Age Museum of Garden History (Lambeth Local History) Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine. accessed 18 Mar 2007
- ^ «The Surrey Theatre: Its total destruction by fire», London News, The New York Times, 30 January 1865, accessed 10 July 2008.
- ^ «Conquest family» in Jonathan Law (Ed.) (2011). The Methuen Drama Dictionary of the Theatre. London: Bloomsbury. s. 124. ISBN 978-1-4081-3148-0.
- ^ The Shields Daily Gazette and Shipping Telegraph, 15 May 1901, p. 3.
Litteratur
rediger- Earl, John and Michael Sell. Guide to British Theatres 1750–1950, pp. 250 (Theatres Trust, 2000) ISBN 0-7136-5688-3
- Knight, William G. A Major London 'Minor': The Surry Theatre 1805–1865. London: STR, 1997.
- Raymond, George. Memoirs of Robert William Elliston, Comedian. Olivier (1946)[1]
- Shepherd, Thomas Hosmer and James Elmes, Metropolitan Improvements; Or London in the Nineteenth Century London: Jones & Co. (1827–1831); Reissued, New York: Benjamin Blom (1968), pp. 134 et. seq. ISBN 0-405-08963-5
- Walford, Edward. «Blackfriars Road: The Surrey Theatre and Surrey Chapel» in Old and New London: Volume 6 (1878), pp. 368–83. Accessed on 3 March 2007.