Studieselskapet for nord-norsk næringsliv

Studieselskapet for nord-norsk næringsliv var en interesseorganisasjon for næringslivet i Nord-Norge. Selskapet ble stiftet 29. november 1947 og avviklet i 1988. Årsaker til at selskapet ble avviklet var at fylkeskommunen og private konsulentselskaper overtok mange av arbeidsoppgavene. Selskapet hadde en viktig funksjon da Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge ble utformet og igangsatt, da selskapet utviklet seg til å bli et bindeledd mellom sentrale myndigheter og næringslivet i landsdelen. Selskapet hadde sitt tilholdssted i Bodø og hadde medlemmer fra hele landsdelen. Medlemsmassen var på det meste 600 og bestod av enkeltpersoner, bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner.[1]

Kvinner arbeider på en åker i Tysfjord. Mye tungt manuelt arbeid ble utført i Nord-Norge, noe som av sosialøkonomer ble påpekt å gi lav avkastning.

Historie rediger

Byråsjef og sosialøkonom Olaf Marcellus Grønaas var en viktig deltager og innleder på et møte i Bodø den 7. august 1947, der fremtredende næringslivsledere, politikere og organisasjonsfolk var tilstede. Hensikten med møtet var å diskutere hva som kunne gjøres i landsdelen for å kunne forbedre forholdene. Deltagerne på møtet ble enige om at det skulle stiftes et studieselskap for å arbeide for utvikling i landsdelen. Grønaas var selv utflyttet nordlending med stilling som byråsjef i Fiskeridepartementet.[2]

Selskapet ble stiftet i Svolvær i november 1947 med initiativtakere fra en gruppe menn fra Bodø. Før stiftingen hadde fremstående personer i samfunnslivet ønsket å få i gang systematiske kartlegginger av landsdelens økonomiske ressurser og muligheter. Selskapet fikk bred oppslutning fra personer fra hele landsdelen, og fikk hele 200 medlemmer bare det første året. Selskapet økte oppslutningen helt frem til 1980-årene. De viktigste oppgavene selskapet tok på seg var utredninger, opplysningsarbeid og bedriftsutvikling.[3]

Arbeid og virke rediger

Studieselskapet for Nord-Norsk Næringsliv ble en viktig pådriver for moderniseringen av Nord-Norge.[3] Selskapet rekrutterte medlemmer fra bedrifter, organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner, samt kommuner og de tre fylkeskommunene.[4] Formann i mange år var forretningsmann Christian Albrecht Jakhelln (1903–1991) fra Bodø.[5]

Selskapet gikk i løpet av noen år fra å være idealistisk og patriotisk orientert, til det i starten av 1950-årene var en elite orientert om modernisering som stod for styringen. Selskapet hadde fra 1949 som formål å «virke for en utvidelse og eventuelt omlegging av næringslivet i Nord-Norge, med sikte på gjennom større og mer lønnsom produksjon å skape grunnlag for en høyere levestandard for landsdelens befolkning.» Studieselskapet påpekte Nord-Norges svakheter som mangel på kapital, svakt utbygget elektrisk kraft, dårlige kommunikasjoner og lavt kunnskapsnivå. Mye av dette skyldtes lavproduktive næringer som jordbruk og fiske, og at det var lite av handel, industri og sjøfart. Selskapet mente også at landsdelen hadde preg av å være en koloni, med eksport av råvarer og import av alle nødvendige høyforedlede industrivarer. Delvis mente selskapet at noe av årsaken skyldes konkurranseregulerende tiltak bestemt av sentrale myndigheter, men først og fremst skyldes det mangel på kapital.[6][7]

En viktig utredning som studieselskapet stod bak het Problemet Nord-Norge (1948), der en forsøkte å regne ut Nord-Norges andel av landets nasjonalproduktet i 1938. Det var tre unge nordnorske sosialøkonomer som stod bak beregningene. Konklusjonen deres var at næringslivet i Nord-Norge bare var halvparten så produktivt som i Sør-Norge. Studieselskapet mente at lite hadde skjedd fra 1938 til 1948, og at løsningen på lang sikt måtte være en omlegging av næringslivet i landsdelen. En måtte komme vekk fra arbeidsintensive næringer som jordbruk og fiske til kapitalintensive næringer som industri, handel og sjøfart.[6][8] Grønaas formulerte dette slik: «Vi må utvikle næringer i Nord-Norge som gir større avkastning[,] eller vi må forbedre våre næringer slik at utbytte pr. arbeider blir større.»[2]

Analysen som ble lagt frem i Problemet Nord-Norge fikk stort gjennomslag. Men forfatterne uttalte selv at beregningene var usikre og det ble tatt flere diskutable valg. Dette dreide seg om metodiske problemer, som at de ikke tok hensyn til regionale prisforskjeller, men benyttet nasjonale standardpriser ved beregning av markedsverdien av produksjonen i landsdelen. Det var ikke tatt med netto overføringer via statsbudsjettet. Heller ikke ble inntekter fra industri og bergverk som gikk til eiere og banker utenfor Nord-Norge (utbytte, renter og kapitalinntekter) tatt ut av landsdelsproduktet. Enda et problem var at forholdene før andre verdenskrig ble beregnet, mens det i virkeligheten hadde skjedd en del som ikke ga et oppdatert bilde av innbyggernes levevilkår. At inntektene i nordpå var halvparten av de sørpå var nok unøyaktige, men lett å huske og gjentatt i mange sammenhenger i årene som fulgte.[2]

Forskjellige historikere har forsøkt å finne ut av Studieselskapets betydning for industrireisningen i Nord-Norge. Historiker Øyvind Thomassen (1962–) har ment at Studieselskapet tok på seg mange av de planleggingsoppgavene som var tiltenkt de statlige områdeplanleggingskontorene. På den måten kan det sies at Studieselskapet ble en drivkraft for modernisering innenfra. Andre har ment at landsdelens innflytelse hadde en mer beskjeden rolle.[2]

Bibliografi rediger

Referanser rediger

  1. ^ «NA043 - Studieselskapet for Nord-Norsk Næringsliv». Nordland flykeskomunne. 20. november 2019. Besøkt 23. januar 2023. 
  2. ^ a b c d Rinde 2015, s. 222–227.
  3. ^ a b Strand 1995, s. 18–20.
  4. ^ Strand 1995, s. 20–22.
  5. ^ Strand 1995, s. 25–26.
  6. ^ a b Strand 1995, s. 22–23.
  7. ^ Hersoug & Leonardsen 1979, s. 112–114.
  8. ^ Jakhelln 1948, s. 5–58.

Litteratur rediger