Staværn Bilfabrik

Staværn Bilfabrik A/S ble dannet i 1917 med det formål å produsere elektriske lastebiler. Med generell mangel på bensin og olje, var batteridrift et forlokkende alternativ. Selskapet ble dannet med en stor aksjeinnbydelse, og i jobbetiden var det god tilgang til risikovillig kapital. Selskapet lå i daværende Fredriksvern kommune, men navnet ble altså det opprinnelige navnet på stedet, Staværn Elektroautomobilfabrik. Dette ble snart forkortet til Staværn Bilfabrik.

Selskapet gikk straks i gang med å reise en 3 etasjes fabrikkbygning, en disponentbolig og to arbeiderboliger med 4 boenheter hver, alle i mur. Samtidig ble tegninger for en prototype lastebil trukket opp. Fabrikken og prototypen sto klar våren 1919. Dette var en enkel åpen lastebil med 10 kW elektromotor produsert av Sola Elektromotorfabrik i Tjølling, og en betydelig batteribank. Forventet rekkevidde var 60-70 km, men da de første testene viste seg ganske skuffende med hensyn til rekkevidde, sammen med det faktum at det ikke var noen ladestasjoner å kople seg opp til utover den på fabrikken, ble det sannsynligvis med den ene prototypen. Det var planlagt en serie på 10 biler, men det er få indikasjoner på at disse ble bygget.

Bedriften gikk da over til å bygge bensindrevne lastebiler, som hadde vesentlig større nytteverdi. Bensin ble på denne tiden mer tilgjengelig ettersom krigen og rasjonering gikk mot slutten. Disse bilene var betydelig forsterket og modernisert i forhold til den elektriske bilen.

Den bensindrevne lastebilen hadde en firesylindret amerikansk Continental motor på 40 hk. Alle mekaniske deler, som bakaksel, fjæring, styring og motor, var importerte, noe som drev kostbildet opp. I Stavern ble rammen bygget, komponentene montert, hytte og lasteplan ble bygget lokalt. Lastebilen ble produsert i 3 forskjellige versjoner, 1,5 tonn, 2 tonn og 2,5 tonns lastekapasitet. Kun den minste hadde luftgummihjul, de to største hadde kompakthjul, som påvirket komforten i betydelig negativ grad. Forøvrig ser det ut til at bilene var laget av gode komponenter og ikke hadde noen åpenbare svakheter. Spesielt bakakslingen med snekkedrev var "state of the art" for en lastebil i 1920. Kjedetrekk var mer vanlig.

I perioden 1920 til 1922 ble det bygget ca 30 biler (oppgavene varierer), men det kan se ut til at kun 10 ble solgt på ordinært vis. Disse bilene gikk til diverse offentlige etater, vegverk etc. Men 20 biler ble vanskelig å selge på det private marked. Halvferdige biler ble solgt til rabatterte priser, og minst ett chassis ble påbygget busskarosseri av Isachsen i Larvik.

Produksjonen stanset opp i 1923 og usolgte biler hopet seg opp. Det ble meldt oppbud i 1924 med over 800.000 i udekket gjeld, en betydelig sum. Bankledelsen som sto for lånene måtte ta imot krass kritikk for at virksomheten hadde fått låne slike summer uten at inntektene forsvarte utgiftene.

Halvferdige chassis ble solgt og i noen tilfeller vraket for deler. Men mange biler gjorde godt arbeid utover i 30 åra. En bil endte sin karriere på en gård i Vestfold, og ble oppdaget der av entusiaster på 80-tallet. Den ble restaurert og står i dag på museum i Hunderfossen. Den elektriske prototypen er forsvunnet uten spor.