St. Aleksander Nevskij-katedralen i Warszawa
St. Aleksander Nevskij-katedralen (polsk Sobór św. Aleksandra Newskiego) var en ortodoks katedral som befant seg på Den saksiske plass (i dag Piłsudski-plassen) i Warszawa, bygd av russiske myndigheter i det delte Polen. Den stod kun 15 år da den ble revet ned i 1924–1926.
| St. Aleksander Nevskij-katedralen i Warszawa | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Warszawa | ||
| Bispedømme | Warsaw-Bielsk diocese | ||
| Byggeår | 1912 | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | neorussisk arkitektur | ||
| Arkitekt | Leon Benois | ||
| Byggemateriale | murstein | ||
| Beliggenhet | |||
 St. Aleksander Nevskij-katedralen 52°14′28″N 21°00′46″Ø | |||
Historie rediger
Katedralen og det frittstående klokketårnet ble tegnet av den russiske arkitekten Leon Benois og bygd i årene 1894–1912, etter initiativ av generalguvernøren Iosif Gurko. Klokketårnet var på den tiden med sin høyde på 70 m den høyeste bygningen i Warszawa. Katedralinteriøret ble utformet i 12 år etter tegninger av professor Nikolaj Pokrovskij. Freskene ble malt av Viktor Vasnetsov. Kirken ble dekorert med 16 mosaikker med edelstener, marmor og granitt av Vasnetsov og Andrej Rjabusjkin. Alteret ble pyntet med jaspissøyler, og kirken fikk 14 klokker.
Byggingskomiteen ble opprettet den 28. august 1893, under ledelse av Gurko. En stor del pengesummen som ble brukt på bygningen ble donert av privatpersoner fra nesten det hele russiske keiserdømmet. Resten av pengene kom fra pålagte regninger fra alle byene innenfor jurisdiksjonen til Gurko. Han innførte også tvangsbetaling fra alle borgmestrene og økte skatten i selve Warszawa. Personer som ikke ønsket å betale ble tvunget til det, noe som skapte kontroverser rundt hele prosjektet og anklager om byggingsarbeidets politiske karakter.
Russerne trakk seg tilbake fra Warszawa i 1915, og mesteparten av byens ortodokse innbyggere forlot byen og tok med seg de mest verdifulle kunstverkene fra katedralen. Under den tyske okkupasjonen i 1915–1918 ble katedralen omgjort til garnisonskirke for de tyske styrkene.
Etter at Polen gjenvant sin selvstendighet i 1918 ble katedralen gjenstand for oppildnet diskusjon. Den ble til slutt revet ned i årene 1924–1926, sammen med resten av de ortodokse kirkene i Warszawa. Kun to av dem ble spart: St. Maria Magdalena ortodokse kirke og St. Jan Klimak ortodokse kirke. Selve rivningen var nokså komplisert og det ble utført 15 tusen kontrollerte sprengninger. Mosaikkene ble demontert og en del av dem ble gitt til den ortodokse kirken i Baranowicze. Resten ble gitt til Nasjonalmuseet, og ble senere plassert i St. Maria Magdalena ortodokse katedral i bydelen Praga i Warszawa.
Bakgrunnen for rivningen, som ble gjort til en stor nasjonal og politisk hendelse, var i stor grad de antirussiske og antiordokse stemningene i Polen i mellomkrigstiden, som følge av de russiske represjonene, diskrimineringen og russifiseringen av polakkene på de russiskokkuperte områdene i det delte Polen. Katedralen ble sett på som et symbol på den russiske og ortodokse dominans, særlig siden den ble bygd på en av Warszawas viktigste plasser. Et annet argument var at katedralen, som representerte østlig arkitektur, ikke passet inn i bybildet.