Språkplanlegging er den bevisste styringen av språkutviklingen i et språk og samfunn. Begrepet brukes særlig om normering av skriftspråk, men kan også brukes bredere om språkpolitikken i et samfunn. Norge har på 18- og 1900-tallet vært preget av sterk grad av språkplanlegging fra myndighetenes side, gjennom utviklingen og sidestillingen av landsmålet (senere nynorsk) og målrettede reformer av skriftspråkene.[1]

Referanser

rediger